Kilder til begeistring
Da uttrykket information overload oppsto i USA på 1960-tallet, beskrev det en tilstand der informasjonstilførselen til et system overstiger systemets evne til å behandle informasjon. Men det var først da digitalalderen tok av for alvor på 1990-tallet, at dette begynte å handle mest om tålegrensen for mennesker. Man ville for all del unngå redusert effektivitet og mulige helseplager.
Sett med dagens databriller og informasjonskonsumet tre tiår etter, fremstår bekymringen nesten komisk. Konsekvensene av den digitale informasjonsflommen og skjermbruk omtales nå som kognitiv overbelastning – og om den ikke rommer mange løsninger for bedring, er det en relativt presis diagnose. Hjernen er sliten eller kanskje til og med utslitt.
Ingen trenger å se langt for å finne årsaken: Bombardering av sanseinntrykk, fravær av struktur og forutsigbarhet, manglende evne eller mulighet til å filtrere informasjon og styre oppmerksomheten.
Det eneste botemiddelet for en overbelastet hjerne er pauser fra den digitale informasjonsflommen. Fremfor å fjerne eller endre på rutiner, skal det være lettere å tilegne seg en ny. Det kan handle om noe så banalt som å vende blikket mot detaljer i omgivelsene. Der venter uante muligheter for en kjapp omstart av en overbelastet hjerne.
Det kan være en vakker fasade, et kroket furutre, en knopp på stueplanten du trodde hadde visnet, en som slipper til noen i køen foran seg – eller kanskje en trapp, som den i bygården der jeg bor i. Det er visst en god trapp, ifølge en venn. Hun er et oppmerksomt vesen og flink til å la seg begeistre av en såpass hverdagslig ting som en god trapp. Den er behagelig å gå opp, mener hun, fordi den har riktig stigning, dreining og trinndybde. Pen er den visst også.
Denne enkle observasjonen utenfra ble en påminnelse om og et eksempel på hvor mye smått og tilsynelatende uviktig i omgivelsene som har i seg en kilde til hverdagslig begeistring.
Dette er også tema i stykket med premiere på Oslo Nye Teater 1. mars. Med «Kilder til begeistring», basert på en bok av Bjarte Arneson, vil teateret inspirere oss til å legge merke til mer i omgivelsene. Ting vi tar for gitt, som vi bevisst eller ubevisst har redusert til å være ubetydelige og uspennende, kan utgjøre kilder til glede. Arneson selv foreslår lyden av smuler i støvsugerslangen eller å klø seg på sokkemerkene. «Herregud så jævla morsomt», var komiker Atle Antonens dom over boken.
Alt som kreves er å stoppe opp og vende blikket opp fra skjermen og ut mot verden. La oss kalle det ekstrovert mindfulness. Og åpner man opp for å la seg begeistre, er det utømmelig mye å ta av.
Når unge oppgir at de unngår nyheter og velger å være «uinformerte fremfor deprimerte», demonstrerer det et presserende behov for pauser fra kontinuerlige nyhetsstrømmer som forsterker opplevelsen av at verden er et sted man ikke orker å følge med på.
Unge gis 75 prosent rabatt på billetter til Oslo Nye Teater. Uten engang å ha sett «Kilder til begeistring», vil jeg våge meg til å si: Løp og kjøp! For legger du bedre merke til omgivelsene, risikerer du å komme i kontakt med både hverdagslig refleksjon og takknemlighet. Kanskje blir du mindre stresset og får bedre søvn på kjøpet.
Hverdagen er full av ting å bli glad av. Gudene skal vite at vi trenger det nå.
Tine Skarland, redaktør
