22. juli. Jo mer jeg får rettssaken mot Anders Behring Breivik på avstand, desto mer undrer jeg meg over hvilken dominerende rolle psykologi og psykiatri har spilt i vår forståelse av hvordan et menneske kan få seg til å utføre grusomheter av det slag vi så 22. juli i fjor. Det som uroer meg mest, er at vi synes å slå oss til ro med forklaringer som for meg virker farlig begrensende. Selv høyreekstremistiske holdninger tolkes i lys av psykologien.

Siden jeg er forfatter, har jeg lett etter en alternativ forståelse i skjønnlitteraturen. Jeg gjør det også fordi jeg mener at en litterær tenker som Matthew Arnold har rett: Betydelig litteratur lagrer «the best that is known and thought in the world». Hvordan fremstilles så terrorister i fiksjonen?

Paralleller i litteraturen. De siste månedene har jeg spurt bekjente om de har lest romaner med en person som gir noe som helst hint om Behring Breivik (på samme måte som man har lett etter paralleller i virkeligheten og pekt på for eksempel Unabomberen eller Tim McVeight). Er han forespeilet, på et eller annet vis, eller er han en aldri før sett skikkelse?

Jeg har selv tenkt på Kurtz i Joseph Conrads «Heart of Darkness», hans uttrykk «exterminate all the brutes» (en slags rasismens credo), og hans siste ord «The horror! The horror!». Jeg la merke til at International Herald Tribune, på den mandagen rettssaken startet, hadde overskriften «In Norway court, the horror is replayed». Jeg har tenkt ikke minst på Verloc i «The Secret Agent», også av Conrad, særlig når det gjelder det å gjøre noe symbolsk, noe som blir lagt merke til: Å sprenge selve nullmeridianen i luften. Hva med Grenouille i «Parfymen», av Patrick Süskind, drepe kaldt i en «edel» hensikt? Patrick Bateman i «American Psycho»? De fem romanene om den «amoralske» Tom Ripley av Patricia Highsmith? Er det mulig å trekke frem Stevensons «Dr. Jekyll and Mr. Hyde»? Flere av dem jeg spør, nevner Dostojevskij, særlig «De besatte», med Stavrogin i spissen, men i mine øyne lodder «Opptegnelser fra en kjellerbolig» enda dypere i et sinn som har gått i baklås. «En terrorhandling» av André Brink? «Den gode terroristen» av Doris Lessing (som mange leste om igjen etter angrepene i London)? «Terrorist» av John Updike? «Noe» av Yukio Mishima (preget av hans æreskodeks)? Fjernere: «Doktor Glas» av Hjalmar Söderberg? «Den fremmede» av Albert Camus? Er det kanskje viktige spor i SS-offiseren Maximilien Aue i Jonathan Littells «De velvillige»?

Jo, alle disse har biter til en forståelse av det menneskelig mulige hva angår horrible gjerninger, men ingen av dem «stemmer» med virkelighetens Anders Behring Breivik.

Nødvendig supplement. Jeg tror heller gode romaner gjør oss usikre på menneskets motiver, på årsakssammenhenger, heller vil vise oss at vi ikke forstår hvilken rolle for eksempel tilfeldigheter spiller. Her er en setning fra Michel Houellebecqs siste roman, «Kartet og terrenget»: «Noen få sekunder kan være nok til å avgjøre hvor et liv skal gå ...». Jeg kunne om det samme nevne «Vekten» av Don DeLillo, om Lee Harvey Oswald, eller «Mao II», også av DeLillo, en bok som nesten nifst forutser dagens terror, en terror som ikke bare dreper, men glir dypt inn i menneskers bevissthet og kultur. Terroristen overtar forfatterens rolle.

I sommer leste jeg om igjen et par romaner som styrket min tro på nødvendigheten av skjønnlitteratur som et supplement til all skråsikkerhet når vi skal gjøre rede for menneskelig ondskap. Den ene er mesterverket «Amerikansk pastorale» av Philip Roth, der Roths gjennomgangsfigur Nathan Zuckerman beretter om skikkelsen «Swede» Levov og hans families tragedie: Datteren, Merry, blir terrorist. Hun ødelegger det lokale postkontoret med en bombe, angivelig som en protest mot Vietnamkrigen. En uskyldig person blir drept. Siden dreper hun ytterligere tre personer. «Jeg drepte fire mennesker», sier hun da faren treffer henne flere år senere, og hun sier det like uskyldig som hun en gang kunne ha sagt: «Jeg bakte sjokoladekjeks i ettermiddag.» Hun hadde drept dem «kaldblodig, i sannhetens og rettferdighetens navn». Det sentrale spørsmålet gjennom hele romanen er: Hva gikk galt med Merry? Hvordan kunne alt dette skje med denne fullstendig normale jenta? Man beskytter og man beskytter, tenker faren – og så kan allikevel ikke datteren beskyttes. Faren klamrer seg lenge til vante forklaringer, som at hun er utnyttet av andre i deres onde planer, men ingen forklaring holder, hele vår konvensjonelle kausalitet betviles: «Ingenting henger sammen – ingenting har med noe annet å gjøre.» Det eksisterer ingen logikk noe annet sted. Swede bruker et halvt liv, men finner ikke noe svar på eller mening i dette med «monsterdatteren».

Den andre romanen er «Siegfried» av Nederlands gigant Harry Mulisch. Den handler om en forfatters forsøk på å plassere Adolf Hitler i en oppdiktet situasjon for endelig å kunne forstå ham – noe jeg finner ekstra interessant da flere 22. juli-kommentatorer har sammenlignet trekk ved Hitler og Anders Behring Breivik. Etter krigen har det kommet en rekke psykologiske portretter av Hitler, ofte tuftet på psykoanalysen, og de har alltid gjort meg mistenksom.

Er det så enkelt? Faren din slår deg som barn, og som voksen forsøker du å ødelegge hele verden? Jeg finner støtte for min skepsis i et av de siste store verkene om Nazi-Tyskland, «The Coming of the Third Reich», i tre bind (2003–08), av Richard J. Evans. «Lite er kjent om hans barndom, ungdom og oppdragelse», skriver Evans om Hitler, «og mye, for ikke å si det meste, av det som har blitt skrevet om hans tidlige liv, er svært spekulativt, forvrengt eller fantastisk.» Evans stiller seg kritisk til alle «psychohistorians» som har gjort et stort nummer av Hitlers egne hentydninger om en streng far og en kjærlig, elsket mor.

Hovedpersonen i Mulischs roman henviser til de tusenvis av studier som er viet Hitler, men konkluderer med at ingen har gitt en tilfredsstillende forklaring på ham. Hitler «er fremdeles den gåten som han var for alle i utgangspunktet – eller rettere, han er bare blitt enda mer ubegripelig», sier hovedpersonen. «Han var kanskje det mest gåtefulle mennesket noensinne.» Men til tross for at Mulischs Hitler også mot slutten av boken unndrar seg forståelse og forblir «ubegripeligheten i egen person», er det like fullt, i kraft av den erkjennelse en roman kan gi hinsides ordene, et av de beste Hitler-portrettene jeg har lest, akkurat som Philip Roths roman gjennom sitt mylder av ulike historier, og til tross for hovedpersonens fravær av svar, gis leseren et ordløst gløtt inn i den vrimmel av faktorer som kan skape en terrorist.

Kommer til kort. Likevel: Med hensyn til skildringer av mennesker som står bak massedrap, kommer også skjønnlitteraturen til kort, men den kommer til kort fordi dens mandat er å åpne, ikke å lukke. Romaner gir aldri bombastiske svar, de skaper tvil og utfordrer leseren til å tenke selv, søke videre. Gode romaner rister løs alt vi har sementert som «sannheter».

Romaner gir aldri bombastiske svar, de skaper tvil og utfordrer leseren til å tenke selv, søke videre. Gode romaner rister løs alt vi har sementert som «sannheter».

I et intervju i Klassekampen i sommer, sa psykiater Finn Skårderud at vi ikke skal gjøre Behring Breiviks handling til for mye av en gåte. Nei, kanskje ikke. Det er fragmenter av gjerningsmannen i deg og i meg og i våre omgivelser. Men allikevel forblir kasuset Anders Behring Breivik enestående. Også en dyktig psykiater som Skårderud må tåle at ordet «ufattelig» fortsatt blir brukt om massedrapet. Det er ytterkanter i menneskets vidde som vi med våre skrøpelige analyseredskaper ennå ikke har trengt inn i. Det vil for alltid hvile en rest av gåte over 22. juli-hendelsen, og det er viktig å erkjenne at vi ikke har fattet alt. Særlig – og det er mitt poeng – hvis vi skal forhindre at noe lignende skjer igjen. Å tro at vi har forstått, trengt til bunns i 22. juli, i mekanismene bak terroristens maske, er hybris. Vi må fortsatt ta høyde for det utenkelige. Hvis vi bare forbereder oss på terrorister med de psykologiske merkelapper vi omsider har fått klistret på Behring Breivik, er vi like sårbare som før.

De mørke kilder. Det er et sterkt element av det utenkelige i anslagene 22. juli, spesielt i angrepet på Utøya. Også i fremtiden vil det være det utenkelige som tar oss på sengen. «Amerikansk pastorale» av Philip Roth handler om at mennesket ikke er innstilt på tragedien – og nettopp det er menneskers tragedie.

«Amerikansk pastorale» av Philip Roth handler om at mennesket ikke er innstilt på tragedien – og nettopp det er menneskers tragedie.

Jeg beklager å måtte si det, men et individs iboende kompleksitet er ennå ikke utforsket av våre vitenskaper, og iallfall ikke av dagens psykologi og psykiatri. I tillegg øker denne kompleksiteten x antall ganger i møtet med omgivelsenes og samfunnets stigende kompleksitet.

Betenkelig mange av dem som har kommentert 22. juli, har gått samme dramaturgiske vei som antydes ved de to siste titlene i Johans Borgens romantrilogi om Lillelord, og endt med et «Vi har ham nå».

Jeg tror flere enn meg fremdeles står ved «De mørke kilder».

Publisert første gang i Aftenposten 11. august 2012.