Lite konkret. Innbyggerne i delstatene som kommer til å avgjøre høstens presidentvalg –
de såkalte vippestatene – har allerede sett Mitt Romneys 30 sekunder lange reklamefilmer utallige ganger. De har dermed fått med seg den republikanske presidentkandidatens viktigste valgløfter, men lite om hvilke konkrete endringer som venter USA dersom Romney sverges inn som president 20. januar 2013.

Så hva innebærer egentlig Romneys valgløfter, og hvilket handlingsrom gir de ham i møte med den 113. Kongressen?

Valgløftene. Romney ønsker å gjøre de føderale myndighetene «mindre, smartere og enklere». Han har som ambisjon å redusere budsjettunderskuddet, kutte skatter, skape 12 millioner nye arbeidsplasser, og satse mer på amerikanskprodusert kull, gass og olje. Han vil øke bevilgningene til forsvaret, knytte seg tettere til Israel, og undertegne frihandelsavtaler med Colombia, Panama, og Sør-Korea. Romney vil imidlertid videreføre store deler av president Obamas utenrikspolitikk, akkurat som Obama har videreført mye av det han overtok fra George W. Bush.

Et av de mest sentrale punktene på Romneys agenda er imidlertid å få signert en erklæring som gir de amerikanske delstatene muligheten til å takke nei til Obamacare – Obamas omfattende helsereform. Romney vil deretter «jobbe sammen med Kongressen for å avskaffe hele reformen raskest mulig». Helsereformen skal senere erstattes av «tiltak som gir hver delstat makten til å utforme en helsereform tilpasset sine egne innbyggere», uten at dette spesifiseres nærmere.

Når det gjelder Medicare, helseordningen som i hovedsak omfatter de over 65 år, ønsker Romney å gjøre det mulig å velge mellom det tradisjonelle systemet og private ordninger. De billigste eller nest billigste ordningene dekkes, mens de som ønsker en dyrere plan, må betale mellomlegget selv. Endringene vil ikke omfatte «pensjonister eller de som nærmer seg pensjonsalderen», men det oppgis foreløpig ingen definert nedre aldersgrense for hvem som vil omfattes av endringene i Romneys alternative plan.

Valget av Paul Ryan som Romneys visepresidentkandidat (kongressmannen som leder budsjettkomiteen i Representantens hus) har gjort Medicare til en sentral sak i valgkampen, ettersom Ryan tidligere har lagt frem budsjettforslag for hvordan systemet kan videreføres.

Ryan, som er mer konservativ i abortspørsmålet enn Romney, støtter likevel den tidligere Massachusetts-guvernørens (2003–2007) linje på dette området. Romney er, i tråd med den republikanske partiplattformen, «pro-life», men støtter å gjøre unntak for voldtekt, incest og tilfeller der morens liv står i fare.

Romney er dermed helt på linje med både George W. Bush og John McCain. Roe vs. Wade (1973), høyesterettsdommen som førte til at abort ble lovlig i USA, kommer til å bestå også under Romney, akkurat som den gjorde under de republikanske presidentene Ford, Reagan, Bush 41. og Bush 43.

Ifølge The Romney Program for Economic Recovery, Growth, and Jobs ønsker Romney å avskaffe Wall Street-reformen Dodd-Frank. Finansreguleringsloven ble signert av president Obama i juli 2010, og kom som en konsekvens av finanskrisen i 2008. Romney vil erstatte denne reformen med et «strømlinjeformet, moderne regulerende rammeverk», uten at han har beskrevet dette nærmere. Skatter skal reduseres for både selskaper og individer, mens kapitalbeskatningen på 15 prosent skal fjernes helt for inntekter under 200 000 dollar. Romney vil også fjerne arveavgiften – omtalt som «the death tax» – for godt.

Washington Posts kommentator Ezra Klein mener majoriteten av Romneys valgløfter kun ser ut som politikkforslag, men at de i realiteten ikke kan bedømmes i særlig detalj fordi de ikke er spesifikke nok. Klein peker på at Romneys plattform er langt mindre detaljert enn tilfellet var for George W. Bush i 2000, eller for John McCain i 2008.

Romney sier for eksempel at han ønsker å fjerne en rekke smutthull i skattesystemet, men spesifiserer ikke disse nærmere. Problemet er at hvert slikt smutthull er å regne som ulike politikeres hjertebarn, noe som vil vanskeliggjøre tautrekkingsprosessen Romney må igjennom for å endre systemet.

Romney sier for eksempel at han ønsker å fjerne en rekke smutthull i skattesystemet, men spesifiserer ikke disse nærmere. Problemet er at hvert slikt smutthull er å regne som ulike politikeres hjertebarn, noe som vil vanskeliggjøre tautrekkingsprosessen Romney må igjennom for å endre systemet.

Mangelen på detaljer har gitt president Obama en åpning i valgkampen, etter at det partinøytrale analysebyrået Tax Policy Center i sommer analyserte Mitt Romneys eksisterende skatteplan. De konkluderte med at planen vil føre til en skatteøkning for middelklassen, noe Romney selv benekter.

Handlingsrommet. Evnen til å gjennomføre både disse og andre valgløfter, vil være avhengig av republikanernes styrkeforhold i den 113. Kongressen (kongressvalg avholdes hvert andre år, red.anm.), og av at Romney og Ryan har tilstrekkelig innflytelse over sine partifeller i henholdsvis Senatet og Representantenes hus.

Ved inngangen til høstens valg har demokratene flertallet i Senatet (53–47), mens republikanerne har flertallet i Representantenes hus (241–190). Republikanerne er favoritter til å beholde flertallet her, mens det er langt jevnere i Senatet, der 23 demokratiske og ti republikanske seter står på spill.

Todd Akin, den republikanske senatskandidaten fra Missouri, kan imidlertid ha svekket republikanernes sjanser til å overta flertallet etter sin kontroversielle uttalelse om at kvinner sjelden blir gravide etter voldtekt.

Selv om demokratene skulle miste flertallet, kan de gjøre sitt for å blokkere implementeringen av Romneys agenda.

Selv om demokratene skulle miste flertallet, kan de gjøre sitt for å blokkere implementeringen av Romneys agenda.

De kan blant annet benytte seg av den samme filibusterpraksisen som republikanerne har gjort bruk av i rekordstort omfang siden president Obama kom til makten (filibustering, eller parlamentarisk obstruksjonisme, vil si uthaling av debatter med det som hensikt at lovforslag aldri kommer til avstemning. I 2009 ble 80 prosent av de store lovforslagene stoppet av «filibustering», red.anm.)

Obama har i stor grad måttet klare seg med støtte fra sine egne etter at han tok over i 2009, og det må også Romney regne med dersom han vinner.

En sentral utfordring for den kommende presidenten – uansett hva han heter – er med andre ord at han vil befinne seg i et splittet og polarisert Washington, en hovedstad der den mest konservative demokraten er mer liberal enn den mest liberale republikaneren, ifølge en analyse av den 111. Kongressen gjennomført av National Journal.

Høstens valgkamp vil i likhet med kongressvalget i 2010 forsterke denne splittelsen. Tiden frem til 6. november handler vel så mye om å mobilisere sin egen velgerbase, som den handler om å appellere til gjerdesitterne i sentrum.

Dette innebærer at Romneys handlingsrom er begrenset, mens han samtidig er avhengig av støtte fra partifellene i Kongressen. Visepresidentkandidat Paul Ryan, som har en meget sentral rolle blant republikanerne i Representantenes hus, har utvilsomt gitt Romney en styrket konservativ ryggdekning, selv om Ryan nå må føye seg etter Romney og hans valg- og regjeringsstrategi.

Møtet med Washington. Dersom Romney blir det nye medlemmet av den eksklusive presidentklubben, vil han først forstå hva han har begitt seg ut på idet han sitter alene i Det ovale kontor. Som Nancy Gibbs og Michael Duffy beskriver i «The Presidents Club» (2012), vil det etter hvert synke inn en forståelse av hva forgjengeren faktisk sto overfor, fulgt av en erkjennelse av at man må prioritere og ofte revurdere sentrale valgløfter.

President Harry Truman sa i sin tid følgende om erstatteren Dwight Eisenhower: «Han kommer til å sitte der og si, ’Gjør ditt! Gjør datt! Og ingenting kommer til å skje.»

Men først må Romney vinne.

Kilder: «Believe in America: Mitt Romney’s Plan for Jobs and Economic Growth», «The Romney Program for Economic Recovery, Growth, and Jobs» (mittromney.com)