Hva er virkelig? I Philip K. Dicks science fiction-novelle «We Can Remember It For You Wholesale» tilbys plantede minner som en alternativ form for ferie. De konstruerte minnene er like livaktige som de ekte, og skaper dermed usikkerhet rundt hva som egentlig er virkelig.

Hollywood har vært så begeistret for denne historien at de har filmatisert den to ganger. Begge ganger under tittelen «Total Recall». Den siste versjonen hadde kinopremière 10. august.

Det er ikke så rart at hukommelse opptar oss. Minner er intimt forbundet med vår egen identitet. Det er minnene våre som forteller oss hvem vi er. Dessverre kan vi ikke stole på dem. Ikke 100 prosent. Og noen ganger er det verre enn som så.

Falske minner. Dette oppdaget Hillary Clinton under kampanjen for å bli demokratenes presidentkandidat i 2008. Clinton mente å huske at hun og følget hennes var blitt beskutt under et besøk i Bosnia på 90-tallet. Episoden ble brukt som bevis for at hun var den rette kandidaten. Den ga henne tyngde og erfaring som troverdig utenrikspolitiker.

Men det fantes opptak av Bosnia-besøket, og de viste ingen skyting. Clinton virket genuint overrasket da hun ble konfrontert med sannheten. Men var det bare skuespill? Sannsynligheten er stor for at Clinton ikke løy bevisst. Hun visste utmerket godt at hun hadde alt å tape ved å bli avslørt. Og hun visste også godt at hun hadde hatt kameraer og reportere i hælene under de offisielle statsbesøkene på 90-tallet. Det ville være enkelt å etterprøve påstandene hennes. Ting tyder derfor på at Hillary husket en redigert versjon av begivenhetene.

Mange tenker på hukommelsen omtrent som et kontinuerlig opptak, hvor det bare er om å gjøre å kunne spole tilbake til det riktige stedet. Men hukommelsen fungerer ikke slik. Den er en organisk prosess.

Hjernen vår må gjenskape det aktuelle minnet hver gang det hentes frem. Og i den prosessen kan minnet bli redigert.

Hjernen vår må gjenskape det aktuelle minnet hver gang det hentes frem. Og i den prosessen kan minnet bli redigert. 

Antagelig har vi hatt en evolusjonsmessig fordel av dette. Vi har nemlig en tendens til å redigere fortiden slik at den blir slik vi ønsker å huske den. Minner er der for å tjene nåtiden, ikke fortiden.

Denne tilbøyeligheten kan enkelte ganger skape falske minner, som vi tror på. Paradoksalt nok behøver ikke dette bety at vi ønsker å huske idylliske tilstander. I Clintons tilfelle passet en innbilt episode med fare og krigshandlinger perfekt inn i selvforståelsen som erfaren og testet.

«Feilhusking» i flokk. Selv om minner kan ligge fast i hukommelsen i årevis, kan de altså forandre seg. Vi «feilhusker» slik at minnet passer oss i den aktuelle situasjonen vi befinner oss i.

Dersom man blir bitter uvenn med noen, vil sannsynligvis minnene knyttet til denne personen også endre seg: De gode minnene vil kunne vike plassen for surere episoder man kanskje ikke har tenkt så mye på tidligere.

Men også grupper av individer kan huske feil. Psykologen Stephen Ceci har utført et eksperiment som dokumenterer hvordan falske minner kan skapes og spre seg med tankevekkende tempo og gjennomslag. Ceci stilte en gruppe barn spørsmål om en episode som aldri hadde hendt dem. Responsen fra barna var i første omgang helt riktig; de svarte benektende. Men ved gjentatte, ukentlige samtaler om denne fiktive episoden viste det seg at barna etter hvert begynte å oppfatte den som høyst reell. Etter 12 uker kunne de komme med lange, detaljerte beskrivelser av hendelsen. De forsøkte også å bevise at den faktisk hadde funnet sted.

Hvor var du da? Men barn er barn, ikke sant? Fulle av fantasi. Hva med voksne? Og hva med store, viktige, dramatiske og veldokumenterte nyhetshendelser?

Vi tror gjerne vi husker slike begivenheter mer livaktig, detaljert og riktig enn mer hverdagslige episoder. Men det er feil, ifølge psykologiprofessor William Hirst.

Han har ledet et forskningsprosjekt der 3000 amerikanere ble spurt om sine minner fra 11. september 2001. Første gang ble de spurt umiddelbart etter terrorangrepet, deretter 11 måneder senere og så tre år senere.

11 måneder etter det første intervjuet tok faktisk hele 40 prosent feil om hvor de befant seg da de mottok nyheten om angrepet mot tvillingtårnene. Tre år etter hadde imidlertid ikke andelen vokst særlig mye. Folk glemmer altså gjerne detaljer i tiden rett etter hendelsen, og så fester en bestemt versjon av erfaringen seg.

Folk glemmer altså gjerne detaljer i tiden rett etter hendelsen, og så fester en bestemt versjon av erfaringen seg.

Hirst mener at dette viser hvor viktig den sosiale dimensjonen er for hukommelsen. Minner skapes i sosial interaksjon med andre. Det handler om forventninger.

Når vi påstår at vi husker dramatiske hendelser «som om det var i går», skyldes det nemlig i stor grad at vi føler oss forpliktet til å huske dem.

Vekk med traumene? Én ting er at vi selv manipulerer våre egne minner. Men hva om vi i nær fremtid kan få fjernet minner i medisinsk regi?

I den nykronede filmklassikeren «Evig solskinn i et plettfritt sinn» («Eternal Sunshine of a Spotless Mind», 2004) blir dette temaet utforsket. Ubehagelige minner kan fjernes etter eget ønske. Er en variant av dette snart i ferd med å bli en realitet? Kanskje.

Noen nevrobiologer og psykiatere forsøker iallfall å utvikle medisiner som demper traumatiske minner. Forskningsfeltet kalles terapeutisk glemsel. Todd Sacktor, professor i nevrologi, har ledet et eksperiment som demonstrerer hvordan minner kan fjernes.

Forsøksdyrene i eksperimentet, rotter, fikk sprøytet inn stoffet ZIP i hjernen. ZIP blokkerer et enzym ved navn PKMzeta, som spiller en sentral rolle i vedlikeholdet av langtidshukommelsen.

Og riktig nok, Sacktors laboratorierotter ble glemsomme. De klarte ikke lenger å finne frem i labyrinten som sto mellom dem og maten. Og de hadde helt glemt at forgiftet sakkarin måtte unngås.

Medikamentet propranolol er også verdt å merke seg. Det hemmer signalstoffet noradrenalin, som bidrar til at emosjonelle minner fester seg. Av den grunn er propranolol et potensielt medikament mot traumer.

I et eksperiment med propranolol gitt til personer med posttraumatisk stress-syndrom, viste det seg mer enn 70 prosent av pasientene ble kvitt symptomene på diagnosen.

Det høres jo fantastisk ut å kunne bli kvitt vonde minner og traumatiske erfaringer. Men ikke alle psykologer er like overbevist om at dette er lurt. Eller ønskelig.

Psykiateren Paul McHugh er en av dem som har påpekt at man ved å slette deler av en persons hukommelse kan fremmedgjøre dette mennesket fra virkeligheten.

For det er som «Total Recall» og «Eternal Sunshine of a Spotless Mind» illustrerer: Dersom du ikke kan skille mellom ekte og falske minner, står du plutselig ansikt til ansikt med det ubehagelige spørsmålet: «Hvem er du egentlig?»

Kilder: Daniel Schacter: «The Seven Sins of Memory», 2002; Daniel Offer, Marjorie Kaiz, Kenneth Howard og Emily Bennett: «The Altering of Reported Experiences», Journal of the American Academy of Child and Adolescent psychiatry, 2000; William Hirst: «Long-Term Memory for the Terrorist Attack of September 11.», Journal of Experimental Psychology; Niklas Hessel: «Slettet for altid», Weekendavisen 24. februar; Peter Gärdenfors: «Du ljuger så att du tror dig själv», Axess Magasin nr. 2-12.