Å bli ferdig med noe. 11. september 2001 innledet jeg spalteserien «Letter From Ground Zero» i The Nation (am. ukemagasin, red. anm.), der jeg prøvde å følge opp og reflektere over konsekvensene av den store forbrytelsen.

Jeg la ned spalten i 2006, da det å betrakte verden i lys av 11. september begynte å nærme seg en løgn – å urettmessig holde dette angrepet ansvarlig for handlinger som, i likhet med den langvarige Irak-krigen, ble forårsaket av våre egne selvstendige tvangshandlinger og vrangforestillinger.

Etter at personen med den tydeligste tilknytningen til angrepet – Osama bin Laden – ble drept, har både jeg selv og andre begynt å lure på i hvilken grad denne episoden skisserte avslutning på historien som begynte på Ground Zero. Det problematiske uttrykket i denne sammenhengen er det å «bli ferdig» med noe, som er lånt fra kvasipsykologien og har fått et nytt liv i politikken – en antydning om at kriger skal føres for å få folk til å føle seg bra, ikke av konkrete, rasjonelle formål. (Er det å «bli ferdig» med noe bare et terapeutisk uttrykk for hevn?)

Spørsmålet er både juridisk, byråkratisk og emosjonelt. Dokumentarfilmskaperen Michael Moore gjorde nylig en observasjon som er relevant for alle tre aspekter. Han bemerket at ved slutten av annen verdenskrig løp ikke folk ut i gatene for å feire da Hitler begikk selvmord; de gjorde det da krigen tok slutt, flere dager senere. På samme måte var det ikke allmenn amerikansk feiring da bomben falt over Hiroshima; de ventet til japanerne kapitulerte, åtte dager senere. «Det var da Amerika ble vill av glede», påpekte Moore, «ikke over et drap, men over kunngjøringen av fred».

Drapet endret lite. Da bin Laden ble drept, fikk ikke folk noe annet enn et drap. Det var ingen glimt av håp om fred. «Krigen mot terror» fortsatte. Krigen i Afghanistan fortsatte. Krigen i Irak fortsatte. Krigen i Pakistan fortsatte. I slike omstendigheter var det vanskelig å vite hvordan man skulle reagere. Moore fortalte om en følelse av «lettelse» blandet med forferdelse over feiringen som fant sted rundt om i USA. En annen oppfatning som synes å være på sin plass, er en som tilskrives den antinazistiske presten Dietrich Bonhoeffer, som deltok i et komplott for å myrde Hitler i 1944. Da han ble spurt om å be for komplottets suksess, skal han ha svart: «Jeg ber ikke om Guds velsignelse, bare hans nåde.»

Det juridiske bildet speiler det følelsesmessige, med den forskjell at her er det vanskelig bare å forestille seg hvordan en «slutt» kan ta seg ut. Kriger slutter vanligvis med våpenhvile eller kapitulasjon og kanskje også en fredsavtale. Men hvordan kan «krigen mot terror» slutte? For det første ble den aldri erklært, bare «autorisert» i godkjennelsen til bruk av militærmakt som Kongressen vedtok 14. september 2001. Før 11. september hadde også konvensjonell krig allerede skilt lag med grunnloven: Grunnlovens store proklamasjon om temaet – «Kongressen skal ... erklære krig» –
er en død formulering. I stedet har det tilkommet noe som i beste fall er slappe erstatninger av ulike slag. Den viktigste er «War Powers Resolution», resolusjonen om krigsmakt fra 1973, der Kongressen egentlig forsøkte gjennom lovgivning å få tilbake noe av myndigheten den i praksis hadde gitt fra seg både under Vietnamkrigen og tidligere.

Det viktigste med resolusjonen er at den gir presidenten myndighet til å sette i gang krigshandlinger på egen hånd i tilfelle av direkte trussel mot USA, men krever at han etter 60 dager rapporterer til Kongressen og søker godkjennelse til å fortsette. Fremstilt som en bekreftelse på Kongressens konstitusjonelle myndighet, var resolusjonen om krigsmakt samtidig et tilbaketog fra det klare språket i grunnloven. Krigsmakten havnet i limbo, der den har vært siden. Obama-administrasjonen prøvde ikke engang å late som den tok hensyn til bestemmelsene i resolusjonen ved intervensjonen i Libya; dette er bare det ferskeste eksempelet på manglende respekt for den. Sekstidagersfristen utløp 20. mai, og administrasjonen ignorerte den.

Uerklærte kriger. Faktum er at alle krigene USA har ført siden landet erklærte krig mot Japan i 1941, er utkjempet uten den klare juridiske definisjonen som en krigserklæring ville ha gitt. Hvordan kan man «av-erklære» en krig som aldri ble erklært? Men «krigen mot terror» har også et annet avvik i seg. Den krysser grensen mellom krig og kriminalitet. Hvis Kongressen en dag skulle trekke tilbake godkjennelsen til bruk av militærmakt – hvilket ville vært en så tydelig formell avslutning på «krigen mot terror» som man kunne tenke seg – ville ikke presidenten ha vært maktesløs til å bekjempe terror mot USA; hans myndighet til straffeforfølgelse av kriminelle handlinger er nok til å fortsette.

Hvordan kan man «av-erklære» en krig som aldri ble erklært?

Hva annet de nå enn måtte være, er terrorhandlinger forbrytelser. George W. Bush erklærte at angrepene 11. september var mer enn terror; «de var krigshandlinger». Denne definisjonen tilfredsstilte øyeblikkets følelsesmessige behov, men iscenesatte de påfølgende overtredelsene av straffeloven.

Enda verre var det at Bush faktisk ikke var rede til å anvende krigsmodellen konsekvent. Han ville ha krigens fullmakter, men ikke dens begrensninger. Det konstitusjonelle kravet om krigserklæring fra Kongressen var bare én av disse. Andre begrensninger var hele nettet av restriksjoner på krigføring som er fastsatt av Genèvekonvensjonen, som hans juridiske eksperter erklærte var foreldet. Krigens lover var like grundig nedtrampet som rettssystemets lover, slik at hele «krigen» mot terror var overlatt til improvisasjon og uhindrede påfunn fra den utøvende makt.

I et forsøk på videreføre Bush-periodens utskeielser, har den republikanerdominerte forsvarskomiteen i Representantenes hus nylig stemt for rettslig anerkjennelse av presidentens faktiske makt, ved å stemme for et lovforslag som tillater presidenten å angripe ikke bare Al-Qaida og Taliban, men også andre «tilknyttede styrker som er involvert i krigshandlinger mot USA». Vagheten i ordene «tilknyttede» (Bush pleide å si at Saddam Hussein hadde tilknytning til Al-Qaida) og «styrker» (individer? nasjoner?) er en åpen invitasjon til enda større dominans for den utøvende makt.

Oppsvulmet sikkerhetsapparat. Ethvert forsøk på å rette opp igjen disse overgrepene må overvinne den byråkratiske kraften som presser oss i motsatt retning. Hendelsene 11. september avfødte fullstendig restrukturering og kolossal vekst i statens nasjonale sikkerhetsapparat – utvilsomt det mest omfattende siden loven om nasjonal sikkerhet av 1947 opprettet CIA og forløperne til forsvarsdepartementet, det nasjonale sikkerhetsrådet. Departementet for innenlands sikkerhet, Homeland Security, med mer enn 230 000 ansatte, absorberte etaten for innvandring og statsborgerskap, tollvesenet og kystvakten, blant mange andre organer, og ga opphav til en rekke nye. (Hvis Homeland Security har ansvaret for å forsvare «hjemlandet» – USA, formodentlig – hva er det forsvarsdepartementet skal forsvare? Imperiet?). Seksten av landets etterretningsorganisasjoner ble plassert under ledelse av direktøren for nasjonal etterretning, og begynte deretter å vokse eksponentielt. Ifølge en undersøkelse gjort av Washington Post har anslagsvis 845 000 mennesker høyeste sikkerhetsklarering. De er ansatt i 1271 statlige organisasjoner og 1931 private selskaper. Forsvinner noe av dette snart, nå som bin Laden ligger i sin våte grav? Er det noen mulighet i sikte for å «bli ferdig» med dette?

Når vi ser utover dette landskapet av emosjonell forvirring der loven er på vikende front og byråkratiet sprer seg i det noen kaller «overvåkingsstaten», trenger spørsmålet seg på: Var 11. september egentlig årsaken til alt dette, eller utløste det bare en dyp, mørk og varig endring i det amerikanske samfunnets struktur?

Hvordan slutter det hele? Vil Kongressen sørge for det? Presidenten? Vil det dø av alderdom? Vil det noen gang slutte?

Eller var det kanskje en begynnelse uten slutt, som en slags skjebnesvanger genetisk mutasjon – en deformasjon som vil reprodusere seg selv i det uendelige?

© 2011 The Nation – distribuert av Agence Global.