Språkets mangler.
Fredag 22. juli satt jeg på en liten hytte på Ringerike, noen kilometer nord for Utøya, alene og uten bil. Klokken 18.02 ringer min venninne, desperat etter hjelp til å skaffe informasjon om hva som var i sving. Sønnen hennes, på sin første Utøya-leir, hadde ringt, fortalt om skyting – og lagt på svøm (han overlevde). Fra der min venninne oppholdt seg, kom hun ikke frem til riktig politienhet. Hvis jeg, som befant meg i riktig fylke, ringte 112, håpet vi at jeg skulle få ut noe informasjon. Men ingen av oss kom frem på 112. Linjen var, som for så mange andre, opptatt – eller den ble brutt.
I etterkant har jeg tenkt på denne overbelastede 112-linjen som et dystert symbol på at udåden som utspant seg, overgikk det fattbare – og dermed ikke hadde språk til å kunne kommuniseres.
Siden terroren rammet, har betydningen av språk vært trukket frem i flere, helt ulike, sammenhenger. Umiddelbart etterpå var det mangelen på språk som var mest merkbar. Vi fant ikke ord som kunne beskrive det vi tenkte om det meningsløse, eller følte for de berørte. Samtidig var språket sentralt for nettopp dem, som ved å snakke om de dramatiske timene skulle unngå å føle seg alene om sine grusomme opplevelser.
Etterhvert kom den uunngåelige, mørke debatten om det skremmende, hatefulle språket til massemorderen og hans meningsfeller. Om det skal slippes frem for å kunne imøtegås – eller om hatefullt språk i seg selv utelukkende genererer mer hat, og bør stenges ute.
Språk kan være fraværende, definere virkeligheten – eller konstruere vrengebilder.
Kulturer definerer seg selv gjennom språk, som utgangspunkt for identitet og tilhørighet til vårt eget. Møtet med ukjente, fremmede kulturers språk kan dermed også utgjøre en kilde til det motsatte, som avstand og usikkerhet.
På vei til jobb hver morgen stopper jeg for å drikke kaffe på en kafé i Oslo sentrum. Her er andre faste gjester, som et tyrkisk vennepar, en mann og en kvinne. De snakker til hverandre på sitt morsmål. Over noen uker sist vinter hadde jeg, litt skamfull, irritert meg over kvinnens svært høye stemmebruk. Da hun en tidlig morgen nærmest skrek ut det hun hadde på hjertet til sin venn, på dette språket jeg ikke forsto noe av, henfalt jeg til å be henne snakke lavere. Med hennes litt uslepne norsk, fikk jeg så høre om lønnen som hadde uteblitt og om strømmen som var avstengt. Jeg fikk innsyn i hennes liv og forståelse for hennes fortvilelse denne dagen.
Muren falt, og siden har vi hilst. Noen ganger oversetter hun for meg små ting hun forteller sin venn på tyrkisk, og jeg er takknemlig for påminnelsen om aldri å la manglende språkforståelse definere oppfatningen av andre. Ved dette lille møtet var det et minimum av felles språk som kom oss til unnsetning og parkerte en ubetydelig kilde til usikkerhet raskt og enkelt.
Hadde vi bare hatt tid, evner og ork til å lære fremmede språk, kunne kulturforståelsen som fulgte med, brutt ned både antipatier, uvitenhet og likgyldighet. Den tyske dikteren Goethe sa at den som ikke er kjent med fremmede språk, heller ikke forstår sitt eget. Et fremmed språk kan med andre ord også være et speil for å forstå oss selv i møte med andre.
Kunstneren Victor Lind har forsket i det han kaller «meddelelsens problem i forbindelse med hendelser vi hverken har ord eller bilder for», og har sagt at andres erfaringer med slike hendelser garantert vil være annerledes enn våre inntrykk av deres erfaringer.
Gapet mellom oss er altså stort nok, selv når et felles språk er tilgjengelig. Hvor stort og farlig kan ikke dette gapet da vokse seg uten, i møte med mennesker som har helt andre erfaringer og bakgrunn enn vår egen? Er det mulig å dele virkelighet uten felles språk?
Antageligvis ikke godt nok. Derfor må blikkene møtes oftere og forsøkene bli flere. For som rapperne i Karpe Diem så vakkert har omskrevet det gamle ordtaket:
«Ett ord sier mer enn tusen tegninger.»
Tine Skarland, redaktør
