Falmet stjerne. Mikhail Gorbatsjov er mannen som lanserte glasnost og perestroika, som ledet oppløsningen av Sovjetimperiet, og så av selve Sovjetunionen. Han er en av grunnleggerne av det moderne Russland. Likevel feiret han i vår sin 80-årsdag i Royal Albert Hall i London sammen med falmede Hollywoodstjerner som knapt kjenner ham. Det er lenge siden Gorbatsjov har utstrålt noen sterk autoritet, og han minner på mange måter om en B-kjendis.

Det er ingen tilfeldighet at han ble feiret i utlandet: 20 år etter Sovjetunionens oppløsning har Russland et, i beste fall, ambivalent forhold til Gorbatsjov. Han er langt ifra å bli hyllet som en helt. Han blir stort sett husket som en katastrofal leder, hvis han blir husket i det hele tatt. Ja, han innledet en ny æra av åpenhet og frihet på 80-tallet, men i Russland holdes han også ansvarlig for den økonomiske kollapsen på 90-tallet.

De fleste russere takker ham heller ikke for å ha satt sluttstrek for det sovjetiske imperiet. Snarere tvert imot har Russlands nåværende statsminister Vladimir Putin beskrevet oppløsningen av Sovjetunionen som «den største geopolitiske katastrofen» i det 20. århundret.

En opinionsmåling fra mars, da Gorbatsjov feiret sin bursdag, viste at rundt 20 prosent av russere har fiendtlige følelser overfor Gorbatsjov, 47 prosent er likegyldige, og kun 5 prosent beundrer ham. Og dette var en forbedring: En undersøkelse fra 2005 viste at 45 prosent av russerne da var fiendtlig innstilt overfor ham. Ordet perestroika har nesten utelukkende negative konnotasjoner i Russland i dag.

I London og Washington er Gorbatsjovs rykte selvfølgelig bedre. Han behandles med respekt og hengivenhet –  han ble invitert i Ronald Reagans begravelse og til George H.W. Bush’ 80-årsdag – og blir jevnlig trukket frem som et «symbol» på fred og Den kalde krigens kjærkomne slutt.

Han mottar blandede og tidvis upassende komplimenter, som da Sharon Stone i Royal Albert Hall spurte ham det retoriske spørsmålet: «Hvor ville Russland vært hvis landet ikke høstet fruktene av et fritt demokrati?» Jeg skulle gjerne vært der og sett forlegenheten i tilskuernes ansikt – for Russland har ikke akkurat høstet fruktene av et fritt demokrati, noe enhver russer tilstede visste så altfor godt. Gorbatsjov selv har til og med nylig beskrevet det russiske demokratiet som et bedrageri: «Vi har institusjonene, men de fungerer ikke. Vi har lover, men de må håndheves.»

Reformator, ikke revolusjonær. Gorbatsjov kan selvfølgelig ikke klandres for fraværet av politisk åpenhet i dagens Kreml, for de svake politiske partiene, for at tidligere KGB har vendt tilbake som en kilde til innflytelse og makt, eller for volden de russiske myndighetene utøver mot alle som tenker annerledes.

De virkelige årsakene til 90-tallets økonomiske kollaps – lave oljepriser, 70 år med mislykket økonomisk politikk og den glupske grådigheten til den kommunistiske russiske eliten – var heller ikke hans skyld. Boris Jeltsin, Russlands første president, har mye større ansvar for Russlands korrupte økonomi, og Putin må ta mye av skylden for Russlands stille-stående politikk.

Faktisk var det ikke Gorbatsjovs intensjon at ting gikk som de gikk. Og han hadde heller ikke noen planer om å bli en av grunnleggerne av det moderne Russland. Han var en reformator, ikke en revolusjonær; hans intensjon da han ble leder av Sovjetunionens kommunistparti i mars 1985, var å revitalisere unionen, ikke å avskaffe den. Han visste
at systemet hadde stagnert. Men han forsto ikke hvorfor.

Han visste at systemet hadde stagnert. Men han forsto ikke hvorfor. 

I stedet for å avskaffe planøkonomien eller å starte en prisreform, annonserte han en drastisk anti-alkoholkampanje: Kanskje hvis arbeiderne drakk mindre, ville de produsere mer. To måneder etter at han kom til makten, innførte han restriksjoner på salg av alkohol, hevet minstealderen og beordret kutt i produksjonen. Resultatet ble store tap på Sovjetunionens budsjetter og dramatisk knapphet på flere produkter, som sukker, som folk trengte for å lage hjemmebrent.

Først etter at denne kampanjen mislyktes – og først etter at atom-ulykken i Tsjernobyl understreket farene ved hemmelighold i et avansert industriland – gjorde Gorbatsjov et nytt forsøk på reformer. På samme måte som kampanjen mot alkohol, var glasnost, eller åpenhet, opprinnelig ment å skulle oppmuntre til økonomisk effektivitet. Gorbatsjov mente en åpen diskusjon av Sovjetunionens problemer ville styrke kommunismen.

Synkende skip. Han hadde såvisst ingen planer om at politikken skulle endre Sovjetunionens økonomiske system på noen dyptpløyende måte. Snarere tvert imot. Kort tid etter at han overtok makten, sa han til en gruppe økonomer i partiet at «mange av dere mener løsningen på problemene deres er å vende seg mot markedsmekanismer i stedet for planøkonomi. Noen av dere ser på markedet som en redningsplanke for økonomien. Men, kamerater, dere skal ikke tenke på redningsplanker, men på hele skipet, og skipet er sosialismen.»

Gorbatsjov har selvfølgelig endret syn i senere tid, både på økonomien og på mange andre områder. Dette mønsteret skulle komme til å gjenta seg mange ganger. Fast bestemt på å redde planøkonomien oppfordret han folk til å snakke åpent om den – noe som resulterte i at de konkluderte med at den ikke fungerte. Fast bestemt på å redde kommunismen lot han folk kritisere den – noe som resulterte i at de slo fast at de ønsket kapitalisme. Fast bestemt på å redde Sovjetimperiet ga han Øst-Europa større frihet – noe de brukte til å riste seg løs fra imperiets grep så fort som mulig.

Han forsto aldri dybden i kynismen i sitt eget land eller dybden i anti-kommunismen i de sovjetiske satellittstatene. Han forsto aldri hvor råttent det sentrale byråkratiet var, eller hvor umoralske byråkratene var. Han så alltid ut til å bli overrasket av konsekvensene av handlingene sine. Til slutt endte han med desperat å forsøke å innhente historien, snarere enn å skape den selv.

Avsto fra voldsbruk. Faktisk var Gorbatsjovs mest betydningsfulle og radikale avgjørelser nettopp de han ikke tok. Han beordret ikke østtyskerne til å skyte folk som krysset Berlinmuren. Han gikk ikke til krig for å forhindre de baltiske statenes løsrivelse. Han stanset ikke oppløsningen av Sovjetunionen eller forhindret Jeltsins maktovertagelse. Kommunismens fall kunne definitivt blitt langt blodigere, og hvis noen andre hadde sittet ved makten, ville det kanskje blitt det. Han fortjener å bli hyllet fordi han avsto fra å bruke vold.

Men fordi han ikke forsto hva som foregikk, fikk han ikke forberedt sine landsmenn på omfattende politiske og økonomiske endringer. Han hjalp ikke til med å opprette demokratiske institusjoner, og han la ikke fundamentet for en ordnet økonomisk reform.

I stedet forsøkte han å holde på makten til siste sekund – for å bevare Sovjetunionen helt til det var for sent. Som et resultat, overlevde han ikke politisk etter oppløsningen. Siden han gikk av, har han tre ganger forsøkt å starte nye politiske partier. Alle har mislykkes.

Timing er alt i politikk, noe vi igjen er vitne til i år med de politiske omveltningene i Midtøsten. Hadde Egypts Hosni Mubarak tatt initiativet til frie valg for et år siden, ville han bli husket som en storsinnet statsmann. Hvis Libyas Muammar al-Gaddafi hadde abdisert på en verdig måte, ville han blitt hyllet over hele Europa. Hvis Tunisias Zine el-Abidine Ben Ali hadde begynt å planlegge sin pensjonisttilværelse litt tidligere,  ville han bodd i en rolig forstad til Tunis, og ikke måttet gjemme seg i Saudi Arabia etter en arrestordre fra Interpol. På samme måte, hadde Gorbatsjov nøye planlagt Sovjetunionens oppløsning fra 1988, i stedet for å bare akseptere den i sinne etter at den var et faktum i 1991, ville han blitt hyllet av takknemlige russere og ikke bare i Vesten. 

Slik vi også vil se i Midtøsten, krever en ordnet overgang fra diktatur til demokrati to viktige elementer: en elite som er villig til å gi fra seg makt, og en alternativ elite som er organisert nok til å overta makten. Delvis takket være Gorbatsjovs motvillige og kaotiske siste par år ved makten, manglet Russland begge deler.

Det er mulig han ikke kunne gjort noe annerledes. Gorbatsjov visste ingenting om virkelig demokrati, og enda mindre om liberal markedsøkonomi. Han var oppvokst og utdannet i den sovjetiske kulturen og klarte ikke å forestille seg en vei ut av dette systemet.

Han forhindret ikke forandring, og han skjøt ikke dem som omsider fikk forandringene til å skje. Men i et så historisk øyeblikk er ikke uvitenhet en god nok unnskyldning.

Publisert første gang i Foreign Policy i utgaven datert juli/august.