Tid til salgs. Den spanske forfatteren og økonomen Fernando Trías de Bes, som vet at folk har liten tid til lesing, skrev en gang en novelle full av forkortelser, der vi følger AGs (Average Guy) motgang og prøvelser. AG er ansatt i et multinasjonalt selskap, og den viktige jobben består i å gjemme unna fakturaer slik at leveran-døren må sende dem ut på nytt. Denne arbeidsoppgaven, som innbringer nok til å betale familiens boliglån, gjør at det blir lite tid (T) igjen til hans virkelig store lidenskap siden barndommen; å studere skogsmaur (eller Skgmr).

Etter å ha regnet ut at det ville ta 35 år å betale ned lånet, bestemmer AG seg for å si opp stillingen og heller satse alt på den geniale ideen å selge det som både han og hans jevnaldrende trengte mest av alt: T. Han lanserer først små flasker på «fem minutter», og de selger som varmt hvetebrød. Så går han over i det eksklusive markedet med kartonger på «to timer». Men det kommersielle geniet møter uventede sosiale og politiske konsekvenser.

Fortellingen illustrerer gjeldens funksjon som tidstyv og viser en alvorlig tilstand av tidsfattigdom i den vestlige verden. Som fanget av en sær forestilling om menneskelig aktivitet og skjebne, undervurderer vi – og verdsetter ikke – det virkelige godet som tid representerer.

Som fanget av en sær forestilling om menneskelig aktivitet og skjebne, undervurderer og verdsetter vi ikke det virkelig godet som tid representerer.

Tiden akselererer. Den tyske sosiologen Hartmut Rosa mener det bak vår oppfatning av tid som noe gitt eller tid som en representant for forestillingen om individuell eksistens, eksisterer et «tidsregime» som ikke gir oss en sjanse. Han identifiserer tre nye typer akselerasjon som virker sammen: Teknisk akselerasjon (internett, høyhastighetstog, mikrobølgeovner), sosial akselerasjon (hyppigere jobb- og partnerskifte, hyppigere bytte av eiendom) og generell hastighetsøkning i livet (vi sover mindre, snakker raskere, kommuniserer mindre med dem rundt oss og driver multitasking). Teknisk akselerasjon burde rent logisk gitt mindre stress i livene våre, men når hver prosess tar mindre tid, så fører teknologiske fremskritt til mangedobling av antallet prosesser. Det er raskere å skrive en e-post enn et tradisjonelt brev, men vi skriver mange flere e-poster enn vi skrev brev. Det er raskere å reise med bil, men antallet reiser vi foretar innenfor den samme tidsperioden, er blitt flere. Eksplosjonen av antallet tilbud og muligheter – til å forbruke, nyte fritidsaktiviteter, bruke nettet, se på TV – betyr å ta flere beslutninger, noe som spiser opp tiden vår.

Rosa mener det historiske fenomenet akselerasjon opprinnelig ble pushet frem av vestlige samfunns ønske og løfte om fremskritt, frihet og selvstendighet. Men nå har akselerasjonen saumfart institusjoner og politiske strukturer og blitt en «totalitær kraft i det moderne samfunnet» – et abstrakt, allestedsnærværende prinsipp som ingen slipper unna. Folk føler de bare må stå på uten noen muligheter til å skaffe seg perspektiv på egen eksistens, og politiske fellesskap mister kontrollen over egen skjebne. Jaget følges av apati og fatalisme.

Folk føler de bare må stå på uten noen muligheter til å skaffe seg perspektiv på egen eksistens.

Ulikt fordelt. Politisk fremskritt anerkjenner ikke alltid tid som premien det kjempes om i strategisk strid, men tid er blitt en kontinuerlig og veldig skjevt fordelt ressurs. I Frankrike har nyere arbeidstidsbestemmelser i den såkalte Aubry-loven (etter navnet på ministeren Martine Aubry som gjennomførte reformen) ført til at kontorarbeidere har fått mer fri, mens ufaglærte arbeidere har fått destabilisert livene etter krav om mer fleksibilitet.

Firmaer som tilbyr personlig service – en gang kalt Du Temps Pour Moi (Tid til meg) – tillater velstående å sette bort stell og pass av barn og husarbeid til hovedsakelig kvinner, som regel fattige og/eller innvandrere. Deres tid håndteres med forakt, akkurat som for andre fattige og arbeidsløse, som må stille seg i kø i håp om å oppnå goder. Men som regel er beskjeden at de må komme tilbake i morgen. Det er ulikhet når det gjelder å være utilgjengelig: «Fordi han er sjefen slår arbeidslederen av telefonen når det passer ham», klager en ansatt. «Men folk som rapporterer til ham, arbeiderne, får huden full hvis de gjør det samme.»

Kvinner er særlig utsatt for tidspress. Sist juli (2012) dedikerte den belgiske feministbevegelsen Vie Féminin sin årlige studieuke til dette problemet, og i en handlingsplan med tittelen «La oss ta tilbake kontrollen over tiden vår», skrev de at kvinner, i tillegg til å utføre det meste av husarbeidet, er «støtdempere» for arbeidsplassens tid, der de ofte er deltidsarbeidere, og hjemme, der de er ansvarlige for å organisere familiens timeplan. De er også ofre for «et langvarig, fastlåst, sexifisert tankemønster og oppofrelse for andre mennesker». En sykepleier sier: «Jeg får alltid følelsen av å neglisjere noen når jeg prioriterer meg selv».

Offisiell arbeidstid er i forfall i moderne tid, i løpet av de siste tiårene er arbeidstempoet blitt mer intenst, og det har begynt å invadere arbeidernes privatliv. Enkeltindivider har mer fritid, men det gjør dem ikke immune mot den nådeløse rytmen fra kollektivets liv. Rosa sier at de ofte bruker sin fritid på aktiviteter de selv mener har liten verdi, som for eksempel å se på TV, men at de ikke er i stand til å gjøre det de egentlig ønsker å gjøre.

Det indre tidsbegrepet. Problemet med tid er ikke bare kvantitet, det er også kvalitet: Vi vet ikke lenger hvordan vi best blir herre over egen tid. Vår oppfattelse av tid kommer fra en opprinnelig protestantisk, kapitalistisk etikk som nå i stor grad er sekularisert: Tid som en abstrakt ressurs som må «forvandles til profitt så intensivt som mulig».

Vår oppfattelse av tid kommer fra en opprinnelig protestantisk, kapitalistisk etikk som nå i stor grad er sekularisert: tid som en abstrakt ressurs som må «forvandles til profitt så intensivt som mulig».

Den britiske historikeren E.P. Thompson skrev om motstanden hos de første generasjoner av arbeidere som fikk målt deler av arbeidsdagen mot klokken, sirene eller tidsskjema fremfor om arbeidet ble fullført. Med dette mistet man spontan variasjon mellom perioder med intens aktivitet og uvirksomme perioder, noe Thompson betraktet som vår naturlige, iboende menneskelige rytme.

Streng styring av tidsbruken i fabrikker og i skoler ble brukt som innkjøring av den fremtidige arbeidsstyrken: I 1775 tok metodistpastor John Clayton et oppgjør med samtidens bybilde der «gatene er hjemsøkt av uvirksomme og uflidde barn som ikke bare sløser bort tiden med å drive dank, men også introduseres for gambling».

Forholdene kommer tydelig frem når teologen Richard Baxter foreslår at alle – i den siste tiden før klokker ble vanlig, skulle få lov til å leve etter sitt eget «indre, moralske tidsbegrep». Den kristeligdemokratiske justisministeren i Hesse i Tyskland foreslo i 2005 at man skulle «passe på de arbeidsledige» ved bruk av «elektroniske håndjern» for å omskolere dem i «å leve i tråd med et normalt tidsskjema».

Profitt- og konkurranselogikk (konkurransen hviler aldri) har spredt seg til alle livets arenaer. Fritiden, som er mer kostbar fordi den må være fortjent, må disponeres mer effektivt. Men motvilje mot å risikere å sløse den bort har en høy pris i begge ender av den sosiale rangstigen:

«De som utnyttes har ikke større mulighet til å egne seg uhemmet til uvirksomhet enn hva utbytterne har», skriver Raoul Vaneigem. For å gjenvinne grepet om vår kollektive og individuelle historie, må vi frigjøre tid til lek og lære oss å sløse med tiden igjen, siden det som står på spill, er evnen til å «tilegne seg verden». Hvis vi mister den, blir verden «stille, kald, meningsløs og til og med fiendtlig», ifølge sosiologen Rosa.

Alice Médigue skriver om et «mistilpasningsfenomen» som fremmedgjøring fra verden og egen eksistens. Før klokken styrte, var metoder for å måle tid menneskets naturlige forbindelse med kroppen og det fysiske miljøet. Ifølge Thompson sto burmesiske munker opp når det var lyst nok til å se blodårene på hendene. I Madagaskar ble et øyeblikk definert som tiden det tok å steke en gresshoppe.

Tidskrisens røtter stikker dypt i modernitetens historie, og overfladiske forslag kan ikke løse problemet.

Slow-bevegelsen. Tidskrisens røtter stikker dypt i modernitetens historie, og overfladiske forslag kan ikke løse problemet. Vi bør være varsomme i vår reaksjon på den europeiske slow-bevegelsen: Langsom mat til gastronomien, langsomme medier til journalistikken og langsomme byer, Cittaslow, som er en internasjonal organisasjon for økt livskvalitet i byene.

I ørkenen i Texas i USA leder Stewart Brand konstruksjonen av «Det lange nåets klokke», også kalt tusenårsklokken. Den er tenkt å gå i tusen år for å gi menneskeheten en følelse av langsiktig perspektiv. Men prosjektet mister noe av sin sjarm når man opp-dager at det blir finansiert av Amazon-gründer Jeff Bezos.

Det er lite trolig at hans ansatte, som farer omkring hele dagen i firmaets overopphetede lagre, får nyte godt av det.

© Le Monde diplomatique. Distribuert av Agence Global.