En kaffekopp og tidssult.
Inneklemt mellom det å vente på noe, og minnet om det, ligger øyeblikket – det vi til stadighet blir fortalt å gripe. Tilgjengelig som et sandkorn mellom kampesteiner, og borte før vi helt rekker å ta det inn. For evig eies kun det tapte, som gledesdreperen Ibsen formulerte for oss. Språket er ellers deprimerende rikt på beskrivelser av vårt haltende forhold til tid, hvordan den er stjålen, ikke strekker til, forsvant, leger – eller lager – alle sår.
Vi kommer i det hele tatt for sent.
Så vi løper etter tiden som om den var vår personlige hare i et maraton det er umulig å vinne. Det virker enklere å fange en bananflue på første forsøk. Likevel vet vi at øyeblikkene ligger strødd – bak oss: Vi gjorde vårt beste for å holde tiden idét vi trøstet en venn, strøk en kjæreste over nakken, eller holdt et barn i hånden på sin første skoledag. Tid er subjektivt, og ikke alltid synkronisert med omverdenen. Vi vet hva tid er så lenge vi ikke må forklare det for noen, som Augustin sa.
Da er minner lettere å gripe, og de gode blant dem kan kjæles med og vies uendelig oppmerksomhet. Vonde minner sammenlignet Stig Sæterbakken med spikre som står ut og må bankes inn med hammer. Lettere sagt enn gjort, selvsagt. Dessuten gjør evnen til å fokusere i øyeblikket seg ofte gjeldende nettopp i kriser. Unntakssituasjoner teller ikke dager, som ofrene etter terroren i Oslo og på Utøya for to år siden er smertelig klar over. For den som står stille, virker det som tiden går saktere enn for den som er i bevegelse.
Når mengden tid vi har lagt bak oss er større enn den vi har i vente, vil tiden virke knappere, raskere. Når jeg har tilbakelagt det kommende året, utgjør det 2 prosent av mitt liv. For min tiårige datter tilsvarer et år 10 prosent. Fordi barnet opplever ting for første gang og blir tvunget til å oppdage fremfor bare å gjenkjenne, blir det ekspert på å sanse øyeblikk. Siden venter den krevende erkjennelsen av at deres opplevelser gir konsekvenser, som igjen beveger nye øyeblikk. Barnet innhentes av vårt tidsregime, og får selv hastverk med å bli stor og få dårlig tid. Som den 6-årige dattereren til en kollaga stolt uttrykte: «Jeg gleder meg til å begynne på skolen for da skal jeg blir stressa!»
Og dét er fort gjort. «Jeg har allerede sendt et bilde av kaffen min», fortalte en 13-årig jente fornøyd i en reportasje om mobilbildetjenesten Snapchats suksess. Kidsa fanger tiden ved å sende hverandre øyeblikk med ti sekunders varighet. Kanskje er ikke Starbucks' kaffekopp eller en poserende trutmunn av livets mest minneverdige øyeblikk, men de lar seg uansett ikke lagre, som da også er et trekkplaster ved tjenesten. Min generasjons nitidig komponerte fotoalbum føles utdatert på mer enn én måte. Nå er det heller ikke lenger bare tid som måles. Den nye trenden er såkalt selvmåling – av søvn, humør, aktivitet, fordøyelsen, smerter.
Alle våre tidsbesparende oppfinnelser har ironisk nok forårsaket en økende opplevelse av mangel på tid. Tidssult kalles det visst, og er karakteristisk for industrialiserte samfunn, der vi produserer og for-bruker i stadig større tempo. Det er ikke mer enn 350 år siden den gamle verdens langsomhet ble fordrevet med innføringen av minutt-viseren og lommeuret. Med dem glapp evnen til å følge naturens gang, i en æra det var ufint å ha hastverk og renten var syndig fordi den var en handel med tid, og tiden tilhørte jo Gud alene.
Samtidig som vi skaffet oss virkelig grep om tiden, gled paradoksalt nok tiden ut av menneskets kontroll. Skjematiske tidsregimer for alle våre gjøremål gjør at vi mister friheten som ligger i nettopp manglende presisjon. For det er her sandkornene – øyeblikkene – ligger gjemt.
Forskningen forteller at de med høyest tempo bor i byer med stor befolkning, i et kjølig klima, med høy grad av industrialisering og rikdom, og en individorientert kultur. Så om vi vil komme litt nærmere tiden i sommer, gjelder det altså å komme seg ut av byen, til et varmt sted, der du skal la støvsugeren stå og kanskje hente vann i en brønn, løfte blikket fra smarttelefonen og ta ansvar for fellesskapet. Får vi i tillegg gravd litt i jorda, rekker vi kanskje å føle oss som del av evigheten før fysikerne avskriver den helt.
Klokketiden kommer aldri til å forlate oss. Da får vi heller legge den vekk når anledningen byr seg.
Tine Skarland, redaktør
