Livgivende lys og varme. Hvor skal man begynne? Historien om solen er så ufattelig svær. Den er eldre enn menneskene og omtrent like gammel som Jorden. Den er betingelsen for alt liv, og har styrt vår kultur og gitt oss vår identitet helt fra vi vandret ut fra Afrika og endog før det.

Kanskje kan man begynne med å slå fast at vi anno 2012 vet forbausende lite om ildkulen der oppe, mens kineserne for tre tusen år siden visste forbausende mye. Det var her, under Shang-dynastiet mellom 1550 og 1045 f.Kr., at utforskningen av himmelen begynte for alvor, og året for første gang ble satt til 365 1/4 dager.

Solen versus kirken. Solen var sentrum i menneskenes liv lenge før den ble sentrum i vårt nære univers.

I Peru og Chile var solen kjent som guden Inti. I Egypt hadde man Ra. Over hele verden ble fyrverkeriet oppe på himmelen feiret med ritualer, ofringer og lysfestivaler. Solen ga fruktbare kvinner og gode avlinger. Over 3000 strukturer står i dag som monumenter over menneskets besettelse av solen, hvorav Stonehenge og pyramidene bare er noen.

Etter hvert skulle den vestlige og arabiske verden gå over til monoteistiske religioner. Men det kunne bare skje ved at kirken inkorporerte deler av den gamle hedendommen. 25. desember ble valgt som Jesu' fødselsdag fordi man allerede feiret overgangsriten da solen snudde. Den hedenske glorien snek seg inn i presentasjonen av Kristus, mens kirkene ble lagt med åpningen fra solen slik at ikke lysstrålene fra en konkurrerende gud skulle forstyrre de troende. Kirkens oppgjør med solen skulle senere ta en heftigere vending, da astronomer som Copernicus, Kepler og Galileo Galilei utfordret kirkens verdenssyn. Men katedralene hadde også sine egne solobservatorier som bidro til mer kunnskap om det glødende himmellegemet.

I dag kan forskerne stille opp komplett uforståelige formler for hva som foregår på solen. Der solformørkelser og «nordlys» tidligere ble fryktet som gudenes tilbaketrekning fra verden, kan vi nå forklare dem vitenskapelig som naturfenomener skapt av solen.

Fra arsenikk til Coco. Men solens historie er også mye mer enn teologi, arkitektur, fysikk og kjemi. Det finnes faktisk ikke den ting vi driver med som ikke er bestemt av den strålende solskiven.

Solen inngikk tidlig i militær strategi, da man alltid forsøkte å innrette seg slik at det var fienden som ble blendet. Semantikken er representert ved ordet disaster, hentet fra latinske dis og astra – stjernene er imot. Innenfor high fashion har solen preget så vel design som hudfarge – først ved at kvinnene unngikk dens brunende effekt ved å hvitvaske seg med arsenikk og senere gjennom å kopiere en Coco Chanel som vendte tilbake fra ferie med bronsebrun hud. Det var Coco som introduserte brunfargen som status. To generasjoner etter ser man resultatet i form av eksploderende hudkreft, og en oppfatning av solen som farlig.

Men solen er også helse, immunforsvar og D-vitaminer. Den har gitt oss både impresjonismen og atombomben, preget flagg, mynter og politiske symboler, bidratt til skipsnavigering og vært opphavet til navn og ordtak. Fortsatt forskes det på hva den har å bety for klimaet, og hvordan de såkalte solflekkene har bidratt til istider og varmeperioder.

En gang i nær fremtid vil den kanskje redde oss enda en gang, hvis vi klarer å tappe energi rett fra solen.

Kanskje vil Leonardo da Vincis soltappende monsterspeil endelig komme til nytte?

Kilde: Richard Cohen: «Chasing the Sun: The Epic Story of the Star That Gives Us Life»