Fargerikt forsvar. Det er larven til en sommerfugl, stor gaffelstjert (Cerura vinula), som holder den helt spesielle oppvisningen. Den lever på osp eller selje, hvor den spiser bladene og vokser opp til en stor og feit larve. En saftig godbit for blant annet insektetende fugler.

Når gaffelstjertlarven sitter i ro eller spiser rolig av bladene, er den godt kamuflert og forbausende vanskelig å oppdage. Det gråfiolette feltet over ryggen, avgrenset av lyse kanter, bidrar til å bryte opp konturen av larvekroppen. Dermed smelter larven inn blant bladene.

Overraskelsen er desto større når fienden kommer for nær og utløser larvens forsvarsadferd. Plutselig dukker det opp et stort «ansikt» innrammet med kraftig rødfarge. Klovnenummeret er underholdende nok sett med menneskeøyne, men for larven dreier det seg om liv og død. Oppvisningen har en avskrekkende effekt på fiender som insektetende fugler. De blir utrygge på det merkelige dyret og tør kanskje ikke å prøve seg på den saftige matbiten. Dermed kan larven redde livet.

Oppvisning for overlevelse. Gaffelstjertlarvens oppvisning er en kombinasjon av velprøvde effekter. Mange insekter har øyeflekker, falske øyne, som åpenbart gir en viss beskyttelse. Et stirrende blikk betyr ofte fare i naturen. Effekten av det underlige «ansiktet», som vendes mot angriperen, forsterkes med sterke kontrastfarger. Kontrastrike mønstre med rødt og svart er et effektivt signal, også brukt av mange andre insekter. Budskapet er: «Pass deg! Jeg er giftig!»

Gaffelstjertlarven har også kjemisk forsvar, som en siste skanse. Nederst på den røde rammen rundt ansiktet er det en spalte på tvers, omtrent som en munn. Kommer fienden svært nær, eller angriper, kan gaffelstjertlarven sprøyte maursyre mot angriperen. Maursyrekanonen brukes bare i absolutt nødsfall.

Solid vinterhus. Dersom larven overlever sommeren, helt frem til den er utvokst og skal forpuppe seg, begynner et nytt kapittel i sommerfuglens livssyklus. Larven finner et passende sted, ofte lavt på en grov trestamme, hvor den gnager løs barkbiter og spinner disse sammen til et beskyttende hus – en kokong. Det ferdige huset er nesten usynlig, med barken dekket av lav. Larvens evne til å plassere biter med lav på riktig måte på «taket» av kokongen er imponerende. Etter noen timers herding er kokongen hard som tre og gir svært god beskyttelse. Her inne forvandler larven seg til det sårbare puppestadiet, som tilbringer hele vinteren inne i det solide huset. Puppestadiet kan overvintre flere ganger før den voksne sommerfuglen klekker, opptil fem år er kjent.

Når den voksne sommerfuglen endelig klekker, skiller den ut en dråpe med væske, som myker opp kokongen i den ene enden. Ved hjelp av denne kjemien kan den voksne sommerfuglen presse seg ut i det fri. Etter et døgn med herding av kroppen, begynner nyklekte hunner å sende ut sine særegne duftstoffer (feromoner). Med sine velutviklede, store og fjærformede antenner fanger hannene opp duftstoffene på lang avstand og følger duftsporet til hunnen. Etter parringen flyr hunnene ut blant løvtrærne og legger 200–300 egg på blader av osp eller selje. Hun legger noen få egg om gangen slik at de blir godt spredd på mange forskjellige trær og busker. Det øker sjansen for overlevelse. Så en dag gnager en liten larve seg ut av egget. Den er bare noen få millimeter lang, men helt fra begynnelsen utstyrt med lange rør på bakkroppen og røde tråder som den kan svinge over ryggen.

Hos de små larvene gir trolig de røde trådene beskyttelse mot snylteveps. For mange insekter er små snylteveps, som legger egg i larvene, blant de farligste fiendene. Larvene til snyltevepsen lever av å spise av vertslarven, som langsomt fortæres fra innsiden og til slutt dør. Ved å feie vekk de små snyltevepsene, som søker seg mot larven ovenfra, kan gaffelstjertlarven sikre seg en god start i livet.

I løpet av sommeren vokser larven opp til den underlige «klovnen», med en oppvisning uten sidestykke i norsk natur.