Familien som utgangspunkt. Innenfor amerikansk populærkultur har fortellinger om familien tradisjonelt sett vært en suksessoppskrift. Særlig i sjangeren situasjonskomedie, hvor gamle storserier som «Soap» (1977–1981), «Family Ties» (1982–1989) og «The Cosby Show» (1984–1992) alle tok for seg de utfordringene, konfliktene og underlige situasjonene som preger familierelasjoner.

Det er flere grunner til at familien fungerer som et godt fortellingsgrunnlag. For det første gir det en dynamisk ramme, hvor det som foregår mellom karakterene er viktigere enn psykologi-seringer av enkeltindivider.

I tillegg fungerer kjernefamilien som et anker som både seere og karakterer kan finne trygghet i. Dette trekket ble særlig understreket i sluttscenene i situasjonskomedier fra 70- og 80-tallet, hvor familien på pedagogisk vis gikk gjennom det de hadde lært av en gitt hendelse eller konflikt og deretter avrundet episoden med å gi hverandre en god klem.

Kjernefamilien fungerer som et anker som både seere og karakterer kan finne trygghet i. Dette trekket ble særlig understreket i sluttscenene i situasjonskomedier fra 70- og 80-tallet, hvor familien på pedagogisk vis gikk gjennom det de hadde lært av en gitt hendelse eller konflikt og deretter avrundet episoden med å gi hverandre en god klem.

Ingen klem, ingen moral. På 1990-tallet så man en endring i grunnfortellingen i amerikanske situasjonskomedier, ved at familien ble erstattet av vennegjengen, slik man kan se i «Friends» (1994–2004) og «Seinfeld» (1989–1998). Selv om de mellommenneskelige forholdene på mange måter fremdeles imiterte et familieliv, markerte man på denne måten at kjernefamilien, sammen med en del av dens trygge verdier, var mindre relevant for individet. Familiens forsvinning ble videre understreket gjennom Jerry Seinfeld og Larry Davids kreative credo ’Ingen klem, ingen moral’, som ble stadig mer uttalt frem til den aller siste episoden av «Seinfeld», hvor hovedpersonene fengsles etter å ha brutt den såkalte ’Samaritanerloven’ ved ikke å ha hjulpet en mann som ble utsatt for et ran.

Serier som «Arrested Development» (2003–2006) og «Weeds» (2005–) fortsatte riktignok familietråden, men mer som en slags surrealistisk antitese til de sunne verdiene representert av 70- og 80-tallets serier.

Det store gjensynet til familiesituasjonskomedien på amerikansk fjernsyn fant sted i 2009, med ABCs «Modern Family» (2009–), som i løpet av få sesonger har plukket opp seks Emmy-statuetter og er en av få serier som både er kritiker- og publikumsfavoritter.

Serien ble i utgangspunktet oppfattet som en rimelig radikal familieserie, for selv om vi følger familien Dunphy, som representerer den tradisjonelle kjernefamilien med arbeidende far, hjemmeværende mor og tre barn, møter vi også det homofile paret Mitchell og Cameron og adoptivdatteren deres, Lily, samt den fraskilte pater familias Jay, som er gift på ny med den mye yngre columbianske immigranten Gloria, som har sønnen Manny fra et tidligere ekteskap.

«Modern Family» nevnes også ofte som nyskapende på et annet område, for i tillegg til å presentere en mer moderne familiestruktur, ville man også lage en serie som tok teknologiens påvirkning på alvor. Mobiltelefonen er lenge blitt sett på som en trussel mot situasjonskomedien, fordi man nå sender SMS eller ringer istedenfor å stikke innom til folk, men i «Modern Family» integreres teknologien i handlingen. Vi ser tydelig hvordan iPader, mobil-kameraer, YouTube og Facebook former relasjonene, for eksempel ved at karakterene sitter med ansiktet inn i en skjerm heller enn å være i dialog med hverandre.

Mobiltelefonen er lenge blitt sett på som en trussel mot situasjonskomedien, fordi man nå sender SMS eller ringer istedenfor å stikke innom til folk, men i «Modern Family» integreres teknologien i handlingen. 

Et annet trekk som understreker teknologiens rolle, er at serien er formet som en såkalt mockumentary, hvilket vil si at de forskjellige karakterene jevnlig leverer usensurerte bekjennelser om egen rolle i hendelser og konflikter rett inn i kamera.

Et speilbilde av samtiden. Det er ingen hemmelighet at en kameralinse også er et speil, og noen kritikere har stilt spørsmål ved hva «Modern Family» sier om vår egen samtid. Bruce Feiler i The New York Times legger vekt på at serien, til tross for alle radikale elementer, hviler på en rimelig tradisjonell grunnvoll. Først etter at det ble dannet en egen Facebook-gruppe, fikk publikum i sesong 3 se et kyss mellom Mitchell og Cameron, og selv om man ikke har gått tilbake til en moralsk utgreiing på slutten av hver episode, hviler serien på en tydelig forståelse av at alle problemer kan løses med en klem (i hvert fall om man har gjort seg fortjent til det).

I 2010 viste «Modern Family» seg videre å være den tredje mest populære serien blant republikanske velgere, noe som kan tyde på at de konservative grunnprinsippene som styrer serien, er mer dyptgående enn de radikale aspektene den fremviser.

Noe som imidlertid er minst like interessant i denne sammenhengen, er at hovedfokuset ligger på relasjoner innad i familien, heller enn for eksempel forholdet mellom familie og samfunn. I dette kan den synes å speile en innadvendthet som ofte pekes på som et kjennetegn for vår samtid.

Blant fellestrekkene som oftest nevnes i forbindelse med den såkalte Generasjon Meg (dvs. ungdommer som er født mellom 1980 og 2000), finner vi en svak samfunns- og gruppeorientering. Ifølge Judy Warner i The New York Times Magazine er dette også et fellestrekk ved moderne familieliv, og hun peker på at særlig mødre er langt mer opptatt av den intime hjemmesfæren enn de er av å gå i demonstrasjonstog for å endre verden.

I denne sammenheng er det også fristende å se på et annet fellestrekk som karakteriserer Generasjon Meg, nemlig at de har vokst opp med en overhengende trussel om global terror. Mens «Modern Family» holder seg strengt til intimsfæren, finnes det samtidig eksempler på familiefortellinger hvor det lille trygge bygges opp nettopp i skyggen av det store truende. I både Jonathan Safran Foers roman «Extremely Loud & Incredibly Close» («Ekstremt høyt og utrolig nært», 2006) og Sarah Winmans prisbelønte debutroman «When God was a Rabbit» («Da Gud var en kanin», 2011), er det nettopp den underliggende kjærligheten i en familie som muliggjør overvinnelse av egne feilgrep, personlighetsendringer og, nettopp, terrorangrep.

En lignende innsikt finner man i Mike Leighs film «Another Year» (2010), hvor den gjensidige respekten og kjærligheten som preger den lille familien Hepple, gjør dem til en urokkelig klippe midt i et hav av forråtnelse, depresjon, isolasjon og usikkerhet.

Den gjensidige respekten og kjærligheten som preger den lille familien Hepple i Mike Leighs film «Another Year» (2010), gjør dem til en urokkelig klippe midt i et hav av forråtnelse, depresjon, isolasjon og usikkerhet. 

Slik er det også i komiker Dawn Frenchs bestselger «A Tiny Bit Marvellous» (2010), hvor et manglende plot først synes å understreke en grunnleggende følelse av isolasjon og forvirring, men hvor det viser seg at familiemedlemmene likevel finner sin styrke i tynne, men sterke, kjærlighetsbånd.

En følelse av vektløshet. I sin nye bok «Herfra til virkeligheten: Lesninger i 00-tallets litteratur» (2012), utpeker Ane Farsethås en følelse av virkelighetens uvirkelighet som en gjenganger i norsk samtidslitteratur. Det kan synes som velferdsstatens altomfattende trygghet skaper en følelse av vektløshet og eksistensiell tomhet, sier Farsethås. Her er det ingenting som står på spill og ingen fiende som skal overvinnes.

Farsetås’ analyse bærer i seg en gjenklang av problemene som assosieres med Generasjon Meg. Mot slutten av boken peker hun imidlertid på 22. juli, og muligheten for at terrorhandlingen fører til en endring av vår egen oppfatning av tilværelsens uttholdelige letthet.

At noe slikt utvilsomt har skjedd i amerikansk litteratur etter 11. september, blir synliggjort ved at fokuset rettes innover i en del fortellinger om familien. I «Modern Family» integreres introspeksjon sågar i selve historiefortellingen, gjennom de jevnlige bekjennelsene til et kamera som fungerer som et slags verktøy til å psykologisere egen og andre familiemedlemmers handlings- og reaksjonsmønstre i en gitt situasjon. Fokuset på det nære holdes faktisk i så stor grad at til og med mamma Claire Dunphys forsøk på å bli valgt som byrådsmedlem, kun dreier seg om å få et stoppskilt plassert på det nærmeste gatehjørnet.

Er det sånn at i urolige tider trekker man de nærmeste enda tettere inntil seg? Fortellingene om familien lever i hvert fall videre.