Manglende oppmerksomhet. Ikke alle tapte menneskeliv er like interessante. Det er påfallende mangel på oppmerksomhet rundt volden i Brasil. Nyhetssendingene nevner nesten ingenting om størrelsen på problemet, årsakene eller mulige veier ut av uføret. «Drapstallene har vært høye så lenge», sier Latin-Amerika-ekspert Steinar Sæther ved Universitetet i Oslo. «Når det blir drept folk hele tiden, mister drapene sin nyhetsverdi.»

Et par unntak finnes naturligvis. Når militære styrker ruller inn i én og annen favela for å «rydde opp» i de såkalte operacãos do limpeza (renselsesoperasjoner), dekkes det bredt av både aviser og TV. Spektakulære bilder, ofte direktesendt på den største nyhetskanalen Globo, viser topptrente spesialstyrker ta seg frem i trange og uoversiktlige gater mens helikoptrene durer i bakgrunnen.

Ved enkelte anledninger vil det også dukke opp innslag på nyhetssendingene om vold mot enkeltpersoner. Når for eksempel en velstående husmor er funnet stukket ihjel på kjøkkengulvet, kommenteres denne enkeltepisoden grundig fra flere hold. At over 100 andre brasilianere døde som følge av vold samme dag, blir i all hovedsak forbigått i stillhet.

Dystre tall. Men det finnes folk som følger med på volden i Brasil og kartlegger det som skjer. En gruppe forskere har lagt frem dokumentet Mapa da Violencia 2012 (Kart over volden 2012) som tegner et dystert bilde av tingenes tilstand. Av dokumentet, som er utarbeidet i regi av brasilianske justismyndigheter, fremgår det at hele 50 000 mennesker døde som følge av vold i Brasil i 2010. Det utgjør i snitt 137 mennesker hver dag. Et dramatisk høyt tall. Også når man tar høyde for landets innbyggertall og ser på drapsraten pr. år pr. 100 000 innbyggere, som er vanlig innen forskning på drap, kommer Brasil svært dårlig ut. Enda verre enn for eksempel Mexico, som også ligger svært høyt på den samme statistikken. Felles for begge de to landene er imidlertid den store omsetningen og smuglingen av kokain.

«Colombia hadde kanskje verdens høyeste drapsrater på 90-tallet. Nå er tallene omtrent halvert, ettersom narkokartellene står svakere. Men vi ser på mange land i Sentral-Amerika og også Brasil at det følger mye drap og vold i kjølvannet av kokainen», påpeker Steinar Sæther.

Unge, frustrerte menn. Hvem er så ofrene og gjerningsmennene? Mapa da Violencia slår fast at både ofrene og gjerningsmennene nesten alltid kommer fra samme gruppe. Ni av ti ganger dreier det seg om unge fargede menn, med lav utdannelse og inntekt. Forskeren Nancy Scheper-Hughes ved Berkeley University i California, som har spesialisert seg på vold i Latin-Amerika, støtter det samme bildet: «Omtrent 83 prosent av de drepte i Brasil er unge menn med mørk hudfarge.» Pistol er det vanligste drapsvåpenet, men også kniv er mye brukt.

Forskerne peker på at det ofte er rene bagateller som utløser drapene. En krangel, noen fornærmende ord, kan være nok i enkelte tilfeller. Kanskje særlig i kombinasjon med rus og umiddelbar tilgang på håndvåpen.

Ofte er det rene bagateller som utløser drapene. En krangel, noen fornærmende ord, kan være nok i enkelte tilfeller. Kanskje særlig i kombinasjon med rus og umiddelbar tilgang på håndvåpen.

Et annet motiv kan ofte være gjeld, stort sett i forbindelse med bruk av kokain. Med den rike tilgangen på kokain i området, virker det som selgerne ofte er villige til å gi ut kokain mot at kunden skal betale senere. Justisen er imidlertid knallhard. Ved manglende betaling utsettes brukeren for vold og trusler, eller blir rett og slett drept av unge dopselgere langt nede i hierarkiet.

Kulturell forklaring? En kan lett tenke seg volden som en følge av en patriarkalsk kultur med stor vekt på ære og hevn. Stereotype bilder av hevngjerrige og sjalu latinamerikanske menn som dreper hverandre mens blodet koker, dukker kanskje opp hos enkelte. Men Scheper-Hughes nyanserer bildet.

«Utrolig mange drap skjer ved at offeret skytes i hodet og brystet. Disse drapene bærer preg av å være planlagt på forhånd. Ofte er det snakk om rene henrettelser som ikke skjer i affekt. Folk blir hentet ut av sine hjem og skutt, eller forfulgt på gaten til de kommer inn i en øde bakgate der de tas av dage.»

Også Sæther mener kultursporet er et blindspor: «Dette beltet av land med høye drapstall rundt Karibia og det nordlige Sør-Amerika kan gjøre det fristende å tenke at disse drapene må skyldes noe som har med kulturen å gjøre. Men drapstallene i regionen har økt betraktelig i løpet av ganske få tiår. Dessuten har vi særtilfellet Colombia, der tallene plutselig er halvert. I samme tidsrom er kulturen den samme.»

Store ulikheter. Brasil er et land som flere ganger i moderne historie har opplevd kraftig økonomisk vekst. Landet er rikt på naturressurser og har høy eksport. Dette har gitt gode økonomiske tider tidligere. Også i dag opplever Brasil solid økonomisk vekst. I fjor skrev for eksempel utenriksminister Jonas Gahr Støre at Brasil trolig kommer til å bli den femte største økonomien i verden i løpet av få år. Under tidligere vekstperioder har imidlertid de velkjente problemene med store økonomiske og sosiale ulikheter bestått. Veksten har i liten grad kommet fattige grupper til gode, men i stedet blitt værende «på toppen». Dette har gitt Brasil sitt velfortjente rykte som et av de land i verden med dårligst fordeling. FN, som måler ulikheter i et samfunn gjennom den såkalte Gini-koeffisienten, har ofte gitt Brasil en score på rundt 0,60, som planter landet trygt blant verdens verstinger innen ulik fordeling. Ulikheten anslås større jo høyere tall.

Danmark er til sammenligning rangert som det landet med minst ulikheter og scorer omtrent 0,24. Namibia er verst i verden med 0,70.

«Land med store inntektsforskjeller har ofte store problemer med vold og kriminalitet. Både Brasil og mange andre land nord i Sør-Amerika og i Sentral-Amerika har over lang tid ligget veldig høyt på Gini-skalaen. Dette kan, sammen med kokaintrafikken, være med på å forklare de høye drapstallene», påpeker Steinar Sæther.

Drap uten straff. I et Brasil med store ulikheter over lang tid, der en enkelt godseier eier landområder like store som Nederland og Belgia tilsammen, understreker Nancy Scheper-Hughes at «det er viktig å huske at de høye drapstallene akkurat i Brasil ikke er noe nytt fenomen. Helt siden kolonitiden har godseiere og rikfolk betalt private pistoleiros for å fjerne fattigfolk og gatebarn fra offentlige gater og plasser. Fjerne betyr i denne sammenhengen å drepe. Disse beryktede dødsskvadronene fikk lenge operere fritt på grunn av en svak sentralmakt og et korrupt rettsvesen. Mange av dem som drepte fattigfolk, jobbet til og med selv i politiet og utførte drapene som en ekstrajobb på si!»

At høye drapstall har vært vanlig over så lang tid kan bidra til å forklare hvorfor folk, politikere og medier ikke protesterer mer enn de gjør. Det er lenge siden – om noensinne – det hadde nyhetsverdi at en ung, fattig mann en tidlig morgen ble funnet drept i en bakgate. Også fattige familier aksepterer ofte drapene som en forutsigbar slutt på et trøblete og rebelsk liv offeret gjerne har levd. «Grusomt, men normalt», oppsummerer ofte de pårørendes resignerte avmakt i forbindelse med drapet på et familiemedlem, ifølge Scheper-Hughes.

Fattige familier aksepterer ofte drapene som en forutsigbar slutt på et trøblete og rebelsk liv offeret gjerne har levd. «Grusomt, men normalt», oppsummerer ofte de pårørendes resignerte avmakt i forbindelse med drapet på et familiemedlem

I tillegg til den lange historiske erfaringen med vold som en del av hverdagen for store deler av befolkningen, bidrar også det svake rettsvesenet til økt resignasjon og håpløshet i kampen mot volden: «Når myndighetene gang etter gang lar voldsmenn slippe unna med drap, blir situasjonen håpløs og folk mister all tro på politi og rettsvesen», fortsetter hun.

En fredeligere fremtid? Ineffektivt rettsvesen og mektige narkotikakarteller til tross, det finnes også lyspunkter i kampen mot kriminalitet og vold.«Jeg tror politikerne er interessert og genuint opptatt av å løse problemet. Ikke minst fordi befolkningen nesten alltid oppgir sikkerhet som en svært viktig faktor ved politiske valg, sammen med noen få andre nøkkelområder som for eksempel lav inflasjon. Det er derfor stor politisk gevinst på å skape trygghet.»

Latin-Amerika-kjenneren Vegard Bye trekker frem de store idrettsarrangementene som skal arrangeres i Brasil de neste årene som en viktig test på hvor godt landet vil lykkes i dette arbeidet. «Brasil er et stort land. Men ta for eksempel Rio. Der samarbeider nå beboere i enkelte favelaer med det lokale politiet for å kaste ut kokainkartellene. Prosjektet kalles Viva Rio og har som mål å få mer ro i favelaene før VM i 2014, særlig i områdene i nærheten av fotballarenaene. De gjennomfører også skoleprogrammer for å holde barna, eller egentlig gutta, borte fra gaten.»

«I fjor sommer kom fotballaget Karanba til Ekebergsletta for å spille i Norway Cup. Dette er unge gutter fra favelaen som har fått noe mer positivt å bruke dagene på takket være det fine initiativet til tidligere Lyn-spiller Tommy Nilsen. Prosjekter som Viva Rio og Karanba er med på å gi håp. Vi ser jo at volden har gått ned, i hvert fall i enkelte favelaer.»

Det er ikke lett å vite om Brasil vil lykkes i å få bukt med et problem med dype historiske og økonomiske røtter. Vil mange nok unge menn føle at de kan lykkes gjennom utdanning og arbeid fremfor som lakeier for kokainbandene? Vil politi og rettsvesen klare å stille flere for domstolene og domfelle flere drapsmenn slik at straffefrihet ved drap blir unntaket og ikke regelen? Vil landets voldsomme økonomiske vekst – ved hjelp av Lulas populære politikk, nå videreført etter beste evne av president Dilma Rousseff – berike dem som har minst fra før, eller vil pengene gå rett inn på bankkontoene til dem som allerede har mer enn nok?

Bare Brasil selv kan finne ut av dette, og ingen vet hvordan det vil gå. Mens både Sæter og Bye ser klare positive tendenser, uttaler Scheper-Hughes seg langt mer pessimistisk om fremtiden til landet som blir kalt fremtidens land: «Etter flere tiårs forskning på vold i Latin-Amerika og Brasil ser jeg dessverre ikke mange lyspunkter», sier hun.

«Dette er en eviglang historie uten ende, i hvert fall slik jeg kan se det.»

Kilder: www.mapadaviolencia.org.br, www.lanacion.com.ar, «En annerledes stormakt» av Jonas Gahr Støre, Internasjonal politikk, nr. 2. 2011. Universitetsforlaget. NUPI, www.nationmaster.com.