Tallinn, Riga, Vilnius. En oktoberdag i 2008 satt Meeli Hunt (53) fornøyd på kontoret på det estiske forsvarsdepartementet. To dager tidligere hadde hun fått ros av sjefen. Hunt hadde hatt ansvaret for oppføringen av uavhengighetsmonumentet i Tallinn, et prestisjeprosjekt som høstet stor anerkjennelse.

Da hørte hun bråk fra korridoren. Det slamret i dører. Noen begynte å gråte høyt. Døren hennes ble revet opp.

«Det er ikke personlig. Vi må la deg gå. Beklager!» sa sjefen før han hastet videre for å si opp flere medarbeidere.

For første gang i sitt liv var Hunt uten jobb. Folk som pleide å være gode venner, sluttet å ringe. Hun følte seg ensom og lammet. Det varte ikke lenge.

Hunt startet en blogg der hun delte erfaringene som arbeidsledig. Hun ble en av Estlands mest kjente bloggere, og de deltok i diskusjonsprogrammer på TV. Hun startet en klubb med 26 andre som mistet jobben i forsvarsdepartementet. Klubben skulle de opprettholde frem til samtlige hadde fått ny jobb.

Nylig ble den lagt ned.

«Ingen trodde at vi skulle få jobb så raskt. Estland er blitt et forbilde for resten av Europa», sier 53-åringen.

«For godt til å være sant». Ifølge offisiell statistikk vokste den estiske økonomien med nesten 8 prosent i fjor, mens veksten i Latvia og Litauen var henholdsvis drøyt 5 prosent og snaut 7 prosent. Den siste oversikten fra EUs statistikkbyrå Eurostat viser at arbeidsledigheten i Baltikum er Europas raskest fallende. I finanskrisen eksploderte arbeidsledigheten og nådde 18 til 23 prosent. 

Nå ligger den på 12 til snaut 15 prosent.

«Tallene er nesten for gode til å være sanne, men det går faktisk mye bedre i Baltikum. Den økonomiske nedturen var svært dyp, men krisen var kort», fremholder Morten Hansen, økonomiprofessor ved Riga-avdelingen til Stockholms handelshøyskole.

Solen lyser over brosteinen på rådhusplassen i gamlebyen i Tallinn. På fortauskafeene sitter turister og lokale innbyggere og nipper til en pils eller en kopp kaffe mens de nyter synet av det vakre rådhuset med sitt slanke tårn i gotisk stil.

I en sidegate har Natasja Vasiljevna en liten butikk der hun selger strikkegensere. Butikken fylles opp av russere. Snart kommer de ut med fulle bæreposer.

«Det siste året har antall russiske turister økt. De kjøper alltid mye. For et par år siden så alt svart ut, men nå har det begynt å lysne», sier hun fornøyd.

På reise gjennom de tre baltiske landene sees flere byggeplasser og kraner i aktivitet, et tegn på at hjulene er begynt å rulle igjen.

For tre år siden besøkte jeg Riga. I den fasjonable handlegaten Krishjana Barona var det tett mellom forlatte butikklokaler og stengte nattklubber. Nå har nye butikker og restauranter flyttet inn.

Europamestere i kutt. For 20 år siden ble balterne kvitt det sovjetiske kommuniststyret, og for syv år siden ble de med i EU, et mektig symbol på at splittelsen mellom øst og vest i Europa var over. Alle piler pekte oppover i de baltiske tigerøkonomiene, blant de raskest voksende i verden. Veksten ble drevet frem av en lånekarusell.

I 2008 kollapset korthuset. Estland, Latvia og Litauen opplevde den verste økonomiske nedturen i Europa. I løpet av et par år sank brutto nasjonalprodukt (BNP) med 20–25 prosent. Arbeidsledigheten eksploderte.

De baltiske landene hadde bundet valutaene sine til euroen. De kunne derfor ikke devaluere seg ut av krisen. Isteden gjennomførte de en brutal slankekur, den tøffeste i Europa. Sykehus ble lagt ned og skoler stengt. En tredjedel av alle offentlig ansatte fikk sparken. Lønninger i privat og offentlig sektor ble barbert, akkurat som pensjoner og trygder.

«Lønningene er blitt kuttet, kostnader redusert og økonomien er blitt reformert. Baltikum er blitt mer konkurransedyktig. I Sør-Europa har man knapt startet denne prosessen», mener Hansen.

Eksporten har økt sterkt og er nå høyere enn før krisen. Den utgjør 60–80 prosent av BNP.

«Dette er svært åpne økonomier. Det gjør dem sårbare for nedturen i resten av Europa. Den økonomiske veksten kommer trolig til å bremse opp i år.»

Da Meeli Hunt fikk jobb hos den estiske riksantikvaren, sluttet hun å blogge. Bloggen handlet om livet som arbeidsledig. Nå planlegger hun å starte igjen. Neste måned går vikariatet hennes ut. Utallige jobbsøknader har ikke ført frem.

«Ingen vil ansette en 53-åring, men det ordner seg nok til slutt. Jeg klarer meg alltids.»

Publisert første gang i Aftenposten 21. mars 2012.

500 søkte på vaskejobb.

De menneskelige kostnadene av den økonomiske hestekuren i Baltikum har vært store.

Arbeidsledighet. På et arbeidskontor i sentrum av Riga står Arthur Vigups (31) og blar i en perm med ledige stillinger. Før jobbet han som avdelingsleder i et lite sikkerhetsfirma. Da krisen rammet Latvia med full tyngde i 2009, fikk han sparken.

«I tre år har jeg gått hit, men det er nytteløst», sukker han.

Selv om arbeidsledigheten faller raskt i Estland, Latvia og Litauen, er den fortsatt svært høy. De som har jobb, har fått kuttet lønnen kraftig, enkelte lærere med så mye som 75 prosent. Mange klager over at det knapt er mulig å overleve med så lite inntekter.

«I løpet av de siste par årene har 200 000 latviere flyttet til utlandet. Mange er blitt gjeldsslaver. Antall fattige har økt kraftig», sier den økonomiske forskeren Alf Vanags fra Biceps-instituttet i Riga.

Ifølge offisiell statistikk lever over en fjerdedel av befolkningen i Baltikum nå under fattigdomsgrensen, en betydelig økning på få år.

Lange køer. På arbeidskontoret i Riga er det kø av folk som leter etter jobb.

«For de enkleste jobber får vi hundrevis av søkere. For eksempel fikk vi inn 500 søknader til en vaskejobb, selv folk med universitetsutdannelse søkte», forteller Lilija Kurnikova som bistår arbeidsledige med jobbsøkerprosessen.

Vigups lurer på hva fremtiden vil bringe. Hver dag er han innom her, men noen jobb er ikke å få. Han har flyttet hjem til moren. Det samme har broren, som også har mistet arbeidet. Moren jobber som kokk. Som så mange andre har hun fått redusert lønnen.

Vigups forteller at han ikke klarer å tenke på noe annet enn at han vil ha en jobb.

«Dette er ikke noe liv. Jeg bare eksisterer.»

Vil lokke de unge hjem.

Unge, høyt utdannede mennesker har forlatt Baltikum i hopetall. Nå vil landene ha dem tilbake.

Hjerneflukt. Finanskrisen i 2008 rammet Baltikum spesielt hardt og førte til masseutvandring fra Estland, Latvia og Litauen. Den økonomiske nedturen var den verste i Europa. Arbeidsledigheten steg til rekordhøye nivåer, mellom 18 og 23 prosent. De mest populære utreisemålene ble Norge, Sverige, Finland, Storbritannia, Nederland og Tyskland,

«De siste tre årene har vi sett den største utvandringen siden Sovjetunionens fall for 20 år siden. Tidligere var det mange håndverkere som reiste vestover, men nå har det vært unge og høyt utdannede mennesker innen bank, finans, IT og helse», forteller forskningssjef Alf Vanags ved Biceps-instituttet i Riga.

Samtidig har Baltikum skrikende behov for den høyt kvalifiserte arbeidskraften som nå forsvinner, fremholder økonomiprofessor Morten Hansen ved Riga-avdelingen til Stockholms handelshøyskole.

«Disse landene mister skattebetalere i den mest produktive alderen. Flertallet av dem som reiser, er i 20-30-årene.»

Estland kaller. I en gul sofa sitter Estlands president, Toomas Hendrik Ilves, iført grå dress med vest og tversoversløyfe.

«Det er viktig å få talentfulle estere tilbake igjen. De har fått ny erfaring og kunnskap. Nå må vi få dem hjem», forklarer presidenten i videoen som er blitt sendt på estisk TV og er lagt ut på YouTube.

Ifølge flere estimater skal det være 200 000 estere i utlandet, og estiske myndigheter forsøker nå å lokke noen av dem tilbake gjennom kampanjen: «Talenter, kom hjem!», blant annet på Facebook.

De som velger å flytte hjem igjen, kan få støtte på opp til 2000 euro. En undersøkelse blant eksil-estere viste at 46 prosent av dem var villige til å flytte hjem hvis de fikk en god jobb. Regjeringen har derfor inngått samarbeid med estiske bedrifter for å finne jobber til «hjemvendte talenter».

Estiske Marina Rudenko, som bor i Norge, tror ikke pengene er nok for å friste landsmenn hjem igjen. «2000 euro som engangsbeløp er ingenting. Lønningene er fortsatt mye lavere enn her. Etter at euroen kom, er alt blitt dyrere hjemme», sier sykepleieren.

Få reiser hjem. Etter polakker er det litauere som står for den største netto innflyttingen til Norge. Over 7000 litauere meldte flytting til Norge i fjor, ifølge nye tall fra Statistisk sentralbyrå. Det er flere enn året før. I tillegg har Skatteetaten skrevet ut nesten 20 000 skattekort til litauere i Norge for 2012.

Både i Latvia og Litauen har man startet flere programmer for å lokke folk hjem igjen. Myndighetene gir blant annet hjelp og støtte til latviere som vil etablere seg igjen i hjemlandet.

«Disse programmene er viktige fordi vi trenger disse dyktige litauerne. For eksempel er det mange litauere som jobber i finansbransjen i London. De har god utdannelse, erfaring med å jobbe i globale selskaper og de bringer nyttig erfaring tilbake for å utvikle Litauen», sier Litauens statsminister Andrius Kubilius.

Bedre tider til tross: I fjor emigrerte 54 000 litauere, og året før var det 80 000. Ifølge estimater fra Latvia-universitetet har hele 200 000 latviere utvandret de siste tre årene.

Ingen fremtid. I sentrum av Litauens hovedstad ligger det vakre Vilnius-universitet fra 1579, Øst-Europas eldste. Ved utgangen står Vytas Zailskas (21) og nyter den milde vårsolen. Han studerer historie, men ser ingen fremtid i Litauen.

«Når jeg er ferdig utdannet, vil jeg til utlandet. Her er det vanskelig å få jobb, og de jobbene man får, er dårlige.»

21-åringen forteller at han har flere venner som er ingeniører, advokater og arkitekter. Til tross for lang utdannelse jobber de på supermarkedet eller som bartendere.

Likevel tror eksperter at befolkningsstrømmen vestover vil fortsette. I en fersk rapport estimerer professor Mihails Hazans ved Latvia-universitetet at 100 000 latviere vil emigrere de neste tre årene.

«Et konservativt estimat viser at masseutvandringen vil fortsette i tre–fire år til, og det vil skje uavhengig av den økonomiske utviklingen. En tredjedel av dem som planlegger å reise, sier at de vil gjøre det av andre årsaker enn økonomiske», forteller Hazans.

Vil fortsette. Også professor Morten Hansen regner med at balterne fortsatt kommer til å flytte ut, blant annet til Norge.

«Selv om det går bedre, går det ikke fantastisk. Arbeidsledigheten er fortsatt høy. Krisen har gjort at lønningene er blitt mye lavere. Samtidig har man skyhøye lønninger og lav arbeidsledighet i Norge.»

Alf Vanags tror ikke de nye, offentlige programmene vil lokke baltere i utlendighet tilbake.

«Jeg tror at dette vil ha marginal effekt. Mange som har reist vil trolig aldri komme tilbake. De er blitt vant til bedre levestandard og høyere lønninger.» Likevel ser han ikke svart på fremtiden.

«Migrasjon er en tilpasning til situasjonen. Når denne tilpasningen har skjedd, vil utvandringen stoppe.»

De litauiske myndighetene har også gjennomført reklamekampanjer for å få unge og høyt utdannede litauere til å bli i hjemlandet. På universitetet i Vilnius sitter Eva Siaulyte (22) og prater med studievennene i en forelesningspause. Hun ønsker ikke å reise fra Litauen, men det er ikke på grunn av myndighetenes reklamekampanje.

«Flere unge litauere må bli i hjemlandet slik at Litauen kan bli mer åpent og liberalt, mindre nasjonalistisk. Den eldre generasjonen er fortsatt preget av tankegangen fra Sovjet-
unionen», mener hun.