Speilet mot fremtiden.
Å holde oversikt over verdens talte språk kan føles som en umulig oppgave som kan minne om telling av insektarter – på en mye mindre skala. Men heller ikke verdens språk kan tallfestes eksakt. Avhengig av hvem som teller og setter kriteriene, varierer antallet fra 3000 til 8000. Tallet det festes størst lit til, er 6909*.
I Europa snakkes bare 230 av disse. Opptellingen er ikke like enkel i Asia, der det er registrert 2197 ulike språk. Bare på øya Papua New Guinea snakkes rundt 832 ulike språk, i en liten befolkning på noen færre mennesker enn i Norge.
De er ikke alene i så måte; over halvparten av det totale antallet språk i verden snakkes av færre enn 10 000 mennesker. Goethes ord om at den som ikke er kjent med fremmede språk, heller ikke forstår sitt eget, hadde forhåpentligvis en del unntak i mente.
Sist det handlet om språk i denne spalten var etter 22. juli, da språket både var mangelfullt, det definerte virkeligheten – og konstruerte vrengebilder med hatske budskap. I den pågående rettssaken står disse ulike avskygningene av språket igjen sentralt.
Siden vi laget temautgaven om ytringer i fjor, har vi ønsket å sette et bredere og større fokus på kraften som ligger i kjennskap til fremmede språk. Resultatet holder du nå i hendene.
Det å lære seg et hvilket som helst fremmed språk vil hjelpe deg i å forstå alle språk bedre. Det hevdes i artikkelen «Hvilket språk er viktigst å lære seg?» på sidene 52–58, der tilnærmingen er praktisk og konkret. Ved hjelp av ekspertanbefalinger av noen av verdens største og/eller mest sentrale fremmedspråk (utover engelsk), håper vi du blir både inspirert og i stand til å gjøre deg opp en mening om hvilket språk man bør lære seg for å komme verden i møte.
Engelsk er verdens tredje mest utbredte språk, men anses likevel som det viktigste, fordi det i praksis fungerer som annetspråk over hele verden. Dette har den unge staten Sør-Sudan lagt vekt på når de nå prøver å samle det krigsherjede landet. Som er et av verdens mest lingvistisk mangfoldige med nærmere 150 talte språk, bestemte de i fjor å innføre engelsk som landets nye offisielle språk.
Avgjørelsen er politisk, i et forsøk på å kaste av seg åket fra de arabisktalende undertrykkerne i nord. Sør-Sudan ønsket også å samle de mange sudanske stammene under ett språk, og under ett flagg – én av grunnene som også India la vekt på da de valgte engelsk som offisielt språk etter uavhengigheten i 1947.
Det blir krevende. Bare halvparten av de offentlig ansatte i Sør-Sudan har fullført barneskole, færre enn 5 prosent har høyere utdannelse, og en rekke folkevalgte snakker ikke engelsk. Og landet er språktrett – siden uavhengigheten fra Storbritannia i 1956 har de vandret fra engelsk, til arabisk, via stammespråket bari, tilbake til arabisk – og nå til engelsk enda en gang.
Det skorter ikke på vilje eller ambisjoner – myndighetene har som mål at 75 prosent av befolkningen skal ha lært seg engelsk i løpet av fem–seks år – men bruker under 7 prosent på utdanning.
Mange mener Sør-Sudan er helt avhengig av en språkrevolusjon for å kunne stable seg på bena økonomisk, og å tvinge frem en nasjonal identitet. Kanskje klarer de det, selv om utfordringen utvilsomt er enorm når 92 prosent av Sør-Sudans kvinner, og nesten like mange menn, ikke kan lese og skrive. Men mange afrikanere er erfarne polyglotter (en som behersker flere språk), og kan kanskje bidra til at målsetningen ikke er uoverkommelig.
Historien om Sør-Sudan – og budskapet om hva språk representerer av samlende kraft og muligheter – burde inspirere alle. Språk er et speil mot fremtiden.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: *ethnologue.org, Harpers Magazine, mars 2012.
