Statistikkens mester Brad Pitt som Billy Beane i filmen «Moneyball» som har norsk premiére 6. januar. Foto: SCANPIX
Under lupen. Det er slutt på den tiden da store europeiske fotballklubber baserte avgjørelser på magefølelser, og ble drevet av mennesker som gjorde det de gjorde fordi de alltid har gjort det slik. I dag blir ethvert lite aspekt av en fotballkamp lagt under lupen før strategiske spillerkjøp inngås. Synsing og erfaring er ut, kvantitative analyser og teknologioptimisme er in i europeisk fotball. Inspirasjonen kommer fra amerikansk baseball.
Hollywoods Brad Pitt spiller hovedrollen i filmen om denne revolusjonerende mannens liv i den kinoaktuelle filmen «Moneyball». Billy Beane var en av verdens første ledere innen profesjonell idrett som baserte sine avgjørelser om spillerkjøp utelukkende på statistikk.
Beane valgte å overhøre hva baseballklubben Oakland A’s erfarne speidere sa om kvaliteten på ulike talentfulle spillere, og skapte stor debatt i USA når han kastet ut mange «synsere» som hadde vært involvert i baseballsporten et helt liv. Beane beskyldte speidere for å gå i flokk og at de lot seg blende av øyeblikk: «Hva en spiller akkurat har gjort, er ikke nødvendigvis det han vil gjøre neste gang», var et av Beanes mantraer.
«Hva en spiller akkurat har gjort, er ikke nødvendigvis det han vil gjøre neste gang.» Billy Beane
Den tidligere baseballspilleren var kun opptatt av hvilke tall de ulike nye potensielle spillere leverte på ulike variabler. Dermed var unge, godt utdannede akademikere fra anerkjente amerikanske universiteter mer verdt for Beanes spillerjakt enn erfarne speidere. Han ble ofte latterliggjort i mediene når han gikk til anskaffelse av billige baseballspillere som kritikerne mente var for spinkle eller for kraftige. Med lave budsjetter spesialiserte Beane seg på å finne spillere som teoretisk sett var juveler, men som tradisjonelle baseballspeidere ikke la merke til. Dermed gjorde han regelrette varp på spillermarkedet, som klubben igjen solgte videre etter noen år med skyhøy fortjeneste. Med sin revolusjonerende fascinasjon for tall og analyse kombinert med handlekraft gjorde Billy Beane et av de dårligste lagene i amerikansk baseball til et av de beste.
Med sin revolusjonerende fascinasjon for tall og analyse kombinert med handlekraft gjorde Billy Beane et av de dårligste lagene i amerikansk baseball til et av de beste.
Europeisk fotball kopierer Beane. Nå er flere fotballklubber i Europa i ferd med å følge baseballsuksessen. Tradisjonelt har de eneste tallene i fotball vært mål og ligatabeller. I dag ansetter klubber akademikere som kan kjøre store analyseprogrammer, og styre klubbens ledere til spillere som kan gi suksess. En gjennomsnittlig årslønn til en fotballspiller i den engelske toppligaen er 15 millioner kroner. For en tilsvarende sum kan 25 unge akademikere med erfaring fra forskning eller næringsliv ansettes for å samle inn data og analysere.
Store klubber har tidligere brukt flere titalls millioner på talentspeideres magefølelse. Moderne fotballsjefer, som eierne til de engelske fotballklubbene Manchester City, Chelsea og Liverpool, ønsker ikke lenger å risikere bomkjøp. De vil heller forankre sine valg av spillere i statistikk før de bruker flere hundre millioner kroner på overgangsmarkedet. Mange av dagens klubbeiere vet i dag at i en gjennomsnittlig fotballkamp skifter de to lagene på å ha ballen rundt 400 ganger.
Ledende europeiske klubber loggfører i dag hvor mange kilometer hver spiller løper under kampene, hvor mange korte og lange pasninger spilleren slår, hvor stor treffprosenten er, hvor mange hodedueller spilleren vinner, hvor mange taklinger og hvor mange korte og lange sprinter spilleren er involvert i. Statistikken kan gi alle mulige korrelasjoner for suksess, og analytikerne regner på forholdet mellom antall spurter og antall seiere, mellom antall taklinger og antall sjanser man skaper, mellom høyde
på spillere og antall scoringer på corner.
De mektige hjernene. En ny verden åpnet seg ved at man ved å se på tall kunne finne en bortimot gratis 18-åring på et dårlig fransk lag som løper hele 14 kilometer på en kamp.
En ny verden åpnet seg ved at man ved å se på tall kunne finne en bortimot gratis 18-åring på et dårlig fransk lag som løper hele 14 kilometer på en kamp.
En tradisjonell talentspeider ville ikke sett to ganger på unggutten, men Arsenals franske manager Arsène Wenger, utdannet økonom fra Strasbourg-universitetet, ble nysgjerrig på spilleren som løp 4 kilometer mer enn de fleste i en kamp. Resultatet ble at han kjøpte unge Mathieu Flamini billig og solgte ham senere dyrt.
De ofte ukjente hjernene bak analysene har fått betydelig makt i storklubbene ved spillerkjøp.
Chelsea baserer sine spillerkjøp på diskusjoner av typen: «Hvor mye løper den spilleren vi nå vil kjøpe de siste 15 minuttene av en kamp? Er det heller andre spillere i samme kategori som har denne egenskapen, og som vi heller bør se på?». Analyseteamet til Chelsea har analysert over 13 000 fotballkamper og har 32 millioner statistiske fotballmålinger i sin database.
I Manchester City har sjefanalytiker Gavin Fleig fått svært mye makt under klubbens Abu Dhabi-kontrollerte ledelse. Revolusjonære Fleig har uttalt til Financial Times at han kun vurderer å kjøpe spillere som har en suksessrate på over 80 prosent på at pasningene treffer en medspiller.
Som følge av denne strategien har Manchester City ifølge Fleig nå ballen 8 prosent mer i kampene. Fleig mener også at City-spiller David Silva sørger for at laget skaper 33 prosent flere målsjanser sammenlignet med lagkameratene.
Liverpools amerikanske eier John Henry spiller seg selv i «Moneyball». I Liverpool har han gitt Billy Beanes nære franske venn, Damien Comolli, meget stor innflytelse rundt årets spillerkjøp.
Trenden er klar. Europeiske fotballklubber gir stadig større makt til nerdene i strategiske beslutningsprosesser. De som kan håndtere millioner av data, og gjerne har bakgrunn fra forskning eller næringsliv, er i ferd med å bli mer verdt enn de som har levd med fotball i flere tiår. Den amerikanske «Moneyball»-teorien vinner stadig større terreng.
Hollywood har i en årrekke solgt filmer som handler om konflikter mellom nerder og idrettshelter.
Med Brad Pitt på lerretet, og økt makt til akademikere på Fotball-Europas ledende klubbkontorer, er det betimelig å si at nerdene er i ferd med å ta over idrettsheltenes arena.