Pine Ridge, South Dakota. Til tross for det forfriskende navnet Prærievinden kjennes atmosfæren innestengt og trykkende inne i kasinoet. Folk hverken røyker eller drikker blant de enarmede bandittene og blackjack-bordene, men det er ingen god stemning. I det dempede lyset skimtes dystre og slitne ansikter, helt oppslukt av de blinkende, pipende og raslende spillmaskinene.

Om en kommer kjørende på Highway 18 i South Dakota, ser det ut som om noen nesten på måfå har slengt ut Prairie Wind Casino & Hotel, en ansamling ganske stygge brakker, midt i det vidstrakte prærielandskapet. Likevel er spillekomplekset den største inntektskilden for oglala sioux-stammen i indianerreservatet Pine Ridge, på samme måten som kasinovirksomhet har vært det for en stor del av USAs drøyt 500 indianerstammer de siste 20 årene.

Pengene ruller inn, men Pine Ridge Indian Reservation i South Dakota er fremdeles et av de fattigste og mest håpløse steder i USA. Én grunn er at det ikke kommer inn så mange dollar utenfra; de fleste som besøker kasinoet, ser ut til å være innbyggere i reservatet.

Omstridt oljeledning. En sen kveld får kasinoet besøk av Tom Poor Bear, visepresident for Oglala Sioux Tribe (som han heller kaller oglala lakota), og det er merkbart at han ikke er avholdsmann. Han har nettopp kommet tilbake etter en konfrontasjon med politiet. Han ser trøtt ut, men har likevel glimt i øyet.

Det som skjedde tidligere denne dagen var at lokale aktivister forsøkte å sette opp veisperringer for å stoppe en lastebilkonvoi som var på vei gjennom reservatet med deler til en oljeledning. Lasten var rør til den omstridte rørledningen Keystone XL som skal transportere olje fra Canada til raffinerier ved kysten av Texas.

Oljerørledningen er kontroversiell ettersom den går gjennom områder med en sårbar vannsituasjon, og president Barack Obama besluttet i vinter at saken skal miljøutredes ytterligere før byggingen får grønt lys. Men åpenbart pågår arbeidet med deler av rørledningen fremdeles.

«At lastebilene forsøkte å kjøre gjennom reservatet, er et brudd på alle gamle avtaler mellom USAs regjering og urbefolkningen, siden vi har suverenitet over dette territoriet. Men om de dessuten bygger rørledningen uten å spørre begge avtalepartene, og rørene borer seg ned i vår jord og spytter ut sin svarte gift og ødelegger vårt drikkevann, er det et enda verre overgrep.»

Da Obama besøkte Denver i Colorado i høst, reiste Tom Poor Bear dit og ropte til ham: «Mr. President, dere må ha respekt for vår eneste jord, den er vår mor!» forteller han.

Problemet med potensielle miljøtrusler fra kommende oljeledninger er bare det siste eksempelet i konflikten mellom urbefolkningen og europeiske erobrere som aldri er løst. Tom Poor Bear uttrykker det slik:

«En stor del av vårt land ble stjålet. Den hvite mann lovte mye, men holdt i sin grådighet bare ett løfte: å ta vårt land ifra oss. Jeg anser at USAs statsmakt er ulovlig på vårt område. Den har ikke gjort noe for oss. Vårt folk er for stolt til å bli en del av den hvite majoriteten og miste status som indianerstamme. Vi er veldig fattige, men vår stolthet kan de aldri ta fra oss!»

Han er bitter, men sier at han helst ikke vil snakke om fortiden, men heller om fremtiden – om barna som våpen for å bevare den spesielle kulturen og om hvor viktig det er at de får en utdannelse. Men han klarer ikke la være å vende tilbake til den mørke historien.

«De har forsøkt å hjernevaske oss og få oss til å tro at vi er villmenn. Vi ble tvunget på defensiven, vår kultur var nesten helt utslettet. Mørkemenn tvang oss til å bli kristne, og det gjorde at vi mistet våre tradisjoner. På jesuittskolen var det forbudt å snakke vårt eget språk.»

Dobbel urett ved Wounded Knee. Lakotastammens selvbevissthet begynte å bli vekket til live igjen i april 1973, ifølge Philip Good Crow, medarbeider til presidenten i Tribal Council (stammerådet). Det var da noen hus i Wounded Knee – stedet for den siste store indianermassakren 83 år tidligere – ble okkupert av aktivister fra det militante American Indian Movement. De tok ti personer som gisler, og barrikaderte seg inne i Sacred Heart Church.

Det som utløste protesten, var at en hvit mann, som hadde tatt livet av en indianer, hadde sluppet unna med uaktsomt og ikke overlagt drap. Men aksjonen handlet også om å minne om hvordan den føderale regjeringen hadde brutt avtalen fra Fort Laramie i 1851 og 1868, der lakota-stammen ble lovet eiendomsretten til Black Hills, indianernes hellige fjellområde på grensen mellom South Dakota og Wyoming. Black Hills er vårt utspring, sier indianerne: «Det er Moder jords livmor, som vi ble født ut av.» Men erobrerne oppdaget at det fantes gull i fjellet. Da var ikke lenger avtalen mye verd.

Amerikansk føderalt politi og indianerpoliti med dusinvis av pansrede kjøretøyer ble satt inn og omringet Wounded Knee. Det gikk så langt som til skuddveksling med to indianske dødsofre til følge. Etter 71 dager var okkupasjonen over. Kort tid etter ble kirken brent ned.

«Sårene etter det som hendte i 1973, har fortsatt ikke grodd, indianer sto mot indianer. Vi vant ikke, men det ga oss håpet tilbake, og vi fikk tilbake vår identitet, vårt språk og vår kultur», sier Philip Good Crow.

Det var ingen tilfeldighet at aksjonen ble gjennomført på stedet for massakren ved Wounded Knee i desember 1890, da militære på brutalt vis slaktet ned nesten 300 utmattede, og for det meste ubevæpnede menn, kvinner og barn. Indianerne hadde flyktet nordfra til Pine Ridge etter at deres høvding Sitting Bull ble drept av amerikanske soldater.

En tungt bevæpnet styrke på 500 soldater fra syvende kavaleriregiment omringet indianerleiren. De tilhørte den arméenheten som i 1876 hadde tatt George Custer som befal, og som ble utryddet av lakotaindianere i slaget ved Little Bighorn. 

Det finnes en rekke ulike skildringer av hva som førte til massakren ved Wounded Knee. Kanskje var det en forsinket hevn for Little Bighorn, 14 år etter. Til tross for at indianerne viftet med et hvitt flagg, åpnet militæret ild med sine hotschkiss-kanoner mot teltene. Det var bare noen få som kom levende fra det.

Etterpå ble mange av de døde lagt i en massegrav. Et tyvetall av de amerikanske soldatene ble belønnet med fortjenstmedaljer for sin innsats.

For lakotastammen er Wounded Knee det kanskje mest smertefulle symbolet på den særegne nasjonens ødeleggelse. Pine Ridge fikk den tvilsomme æren av å ha vært skueplass for den siste store voldsforbrytelsen mot Amerikas urbefolkning. Indianer-krigen tok slutt med Wounded Knee. Ville Vesten var vunnet for den hvite mann.

For Philip Good Crow har Wounded Knee også en dypt personlig betydning. Hans farfars far White Lance – da fremdeles en ung mann – befant seg på åstedet. Mens de amerikanske soldatene gikk fra telt til telt og skjøt ihjel kvinner og barn som fremdeles levde, lyktes White Lance å rømme derfra sammen med sine to eldre brødre Dewey Beard og Horne Cloud.

«Dewey Beard, min farfars onkel, levde helt til 1955 og ble 96 år gammel. Det er ikke mer enn et par generasjoner siden, så det er ikke en fjern fortid vi snakker om», sier Philip Good Crow.

Har tjenestegjort for USA. Den umenneskelige behandlingen av urbefolkningen har ikke forhindret at en rekke indianere er blitt kalt inn når det har vært behov for dem i USAs mange kriger på 1900-tallet. Det finnes ingen annen etnisk gruppe i USA som i forhold til antall personer, har latt seg verve i like stor grad som indianerne.

At mange av dem er stolte over sin militære bane, er lett å se under en veteranmiddag i et forsamlingslokale ved Sacred Heart Church i Pine Ridge. På en buffet er det satt frem rikelig med mat. Det holdes en minnetale over falne og avdøde stammefrender. En av talerne forteller om hvordan lakotagutter ga seg i vei for å kjempe i Vietnam. Mellom talene spiller et band kalt Crazy Horse, og noen av veteranene går opp og danser stille og innadvendt til de rytmiske trommene og den klagende sangen.

«Crazy Horse har eksistert siden 1960-tallet, så vi er den tredje generasjonen musikere», sier bandleder Charles Eagle Hawk i en pause.

«Nei, vi føler ingen bitterhet for at vi var så mange som sloss for USA. Og under første verdenskrig var vi ikke engang amerikanske statsborg-ere. Det var først i 1924 at alle indianere fikk statsborgerskap.»

Alkoholmisbruk tross forbud. Et stort veiskilt ved innkjørselen forkynner at alt alkoholsalg er forbudt inne i reservatet. Ifølge den lokale loven er det ulovlig å oppbevare, drikke, selge eller transportere alkohol i reservatet. Men det forhindrer ikke at en stor del av innbyggerne drikker altfor mye alkohol. Og det er ikke begrenset til samfunnets utslåtte og mange arbeidsløse.

Sist vinter havnet Tom Poor Bear i fyllearresten. Han er blitt edru etter protestene mot oljeledningen foregående kveld og forteller om det store samtaleemnet i Pine Ridge siden februar. Det var da lakotastammen saksøkte noen av butikkene i den gudsforlatte lille byen Whiteclay i Nebraska. Denne sørgelig forfalne byen ligger bare noen hundre meter sør for grensen til reservatet, og den bygger sin eksistens på å selge enorme mengder øl til reservatets innbyggere.

Myndighetene i Pine Ridge er maktesløse. Indianerpolitiet, som skal håndheve tørrleggingen i Pine Ridge, har ingen myndighet utenfor reservatet. Samtidig saksøkte lakotastammen flere store bryggerier, deriblant Anheuser-Busch (som lager Budweiser) og Miller-Coors. Ølgigantene beskyldes for å oppmuntre salg og konsum av alkohol i reservatet, med katastrofale følger for indianernes helse. Hvert fjerde barn som fødes her har fosterskader, fyllekjøring er utbredt og voldskriminaliteten herjer.

De fire butikkene i Whiteclay selger fem millioner bokser øl i året. Det blir i snitt rundt 15 000 bokser om dagen. Whiteclay har ti eller kanskje 12 innbyggere. Pine Ridge-reservatet har 40 000. Så det hersker ingen større tvil om hvem som drikker alkoholen.

«Personlig saksøkte jeg staten Nebraska for flere år siden, men domstolene avviste søksmålet», sier Tom Poor Bear.

Det drøyer med en avgjørelse i saken – som først skal opp i en føderal distriktsdomstol – om den noensinne kommer så langt som til en rettssak. Lakotastammen krever 500 millioner dollar i erstatning for kostnadene alkoholen forårsaker i form av sykdommer, økte utgifter til helse- og sosialvesen, voldsforbrytelser og politiinnsats. I tillegg krever man begrensninger i mengden alkohol som kan selges i Whiteclay. Det rettslige argumentet er at butikkene og bryggeriene er klar over at ølboksene de selger, smugles til reservatet og langes videre.

Og statistikkene viser at den alkoholrelaterte dødeligheten blant USAs indianere er dobbelt så høy som det nasjonale gjennomsnittet.

I tillegg kommer andre alkoholrelaterte problemer som diabetes, selvmord, ungdomskriminalitet og arbeidsledighet.

Forbud har ingen effekt. Det er ikke alle i Pine Ridge som mener rettsprosessen mot ølvirksomhetene er noen god idé. Mange ser det først og fremst som et forsøk fra stammerådets side på å skape oppmerksomhet omkring den katastrofale helsesituasjonen i Pine Ridge. En del mener det hadde vært bedre om stammen selv hadde tatt hånd om et lovlig og kontrollert alkoholsalg. Da ville inntektene tilfalt indianerne og kunne blant annet gått til forebyggende tiltak og behandling av avhengighet.

Garry Janis, en tidligere politibetjent og fengselsvokter som nå jobber heltid med å hjelpe alkohol- og narkotikamisbrukere, er en av dem som er kritiske til forbudet. Han driver sin virksomhet i en brakkelignende bygning i Pine Ridge. Janis har sett rusmidlenes følger fra ulikt hold, og han mener alkoholen utgjør det største problemet i Pine Ridge. Marihuana er også utbredt, og den siste tiden er det blitt mer kokain.

«Det kommer inn fra Arizona og Colorado, og jeg har selv vært med på å få noen av de største narkotikalangerne i fengsel. Men minst halvparten av innbyggerne i reservatet har et alkoholproblem. Det er blitt vanskelig å holde barna borte fra misbruk, så vi er i en ond sirkel.» Han har erfart spritens konsekvenser på nært hold. Hans eldre søster døde av alkoholmisbruk, og hans far var en alkoholiker som mistet jobb etter jobb.

«For meg var det et personlig valg, og jeg ville ikke følge deres eksempel. Det som reddet meg, var at jeg vendte tilbake til våre åndelige tradisjoner og ritualer, som soldansen.»

Garry Janis mener den utbredte alkoholismen – i like stor grad blant menn som kvinner – skyldes at de som lever i reservatets elendighet har behov for flukt: fra arbeidsledigheten, fra sin manglende evne til å forsørge sin familie og fra det at det ikke finnes noe å se frem til.

«Man ruser seg for å flykte, men når man blir edru, er problemene fremdeles der.»

På mottaket er Gary Janis med på å gjøre en første utredning av misbrukeren før man beslutter hva slags behandling som kan fungere. Han tror det hadde vært bedre om alkoholen ble legalisert i Pine Ridge. Indianerreservatene som ikke er tørrlagt, har færre alkoholikere, så det ville uansett neppe blitt verre enn det er i dag. Naboreservatet Rosebud, vest for Pine Ridge, har tre alkoholutsalg som drives av stammerådet der, og inntektene kommer befolkningen til gode.

Flagger opp ned i protest. Ved et veikryss blant åsene vaier et slitent amerikansk flagg i ettermiddagsbrisen. Det er ikke bare fillete. Det henger opp ned. Vi stanser og går ut av bilen for å ta en titt. Da stanser en bil ved siden av oss. Et middelaldrende par stiger ut. Han presenterer seg som Vic Camp, hun er hans hustru Rayette.

Vic sier at vi står på hans mors land, og at det var som vi mistenkte: Flagget er hengt opp ned som en politisk markering. Etter noen dager i indianerreservatet ser vi at det er en vanlig måte å skjende stjernebanneret på, symbolet på de hvite erobrerne og folkemordet på urbefolkningen.

«Vi lever i det fattigste countyet i hele USA. Selv om vi er like mye amerikanere som alle andre», sier Vic.

Han snakker om den lave gjennomsnittsalderen i Pine Ridge. Den er 55 år for kvinner og 45 for menn. Årsaken er først og fremst høy frekvens av diabetes, alkoholisme, overvekt og kreft.

«Befolkningen spiser ikke sunt. Og i Whiteclay selger de alkohol og tjener millioner på oss.»

Jeg spør hvordan han ser på indianernes eget ansvar. Ingen tvinger vel folk til å spise fritert søppelmat og helle i seg øl?

«Nei, det er sant. Mange av de unge forsøker å leve sunnere. Men det er ikke lett. Våre kropper er ikke vant til den maten europeerne har innført.
I ti tusen år spiste vi lite kjøtt, som vi jaktet selv, og ellers mest frukt og bær. Men den ferdigpakkede prosesserte maten er ikke bra for oss.»

Problemet er at et indianerreservat som Pine Ridge, som så mange andre fattige områder i USA, er en matørken. Det finnes stort sett bare ferdigmat å få tak i, fryst eller konservert – eller fettdryppende fritert fra hurtigmatkjeder. Friske grønnsaker er sjelden å få kjøpt. Eller så er de for dyre å kjøpe. Ettersom mellom 80 og 90 prosent av reservatets innbyggere er arbeidsløse, har ikke mange av dem råd til å skaffe seg bil. Uten bil er det vanskelig å komme seg til de nærmeste ordentlige matbutikkene i Rapid City, som ligger to timer unna.

Vic Camp sier at han selv har tatt seg sammen og kommet seg ut av sitt tidligere narkotikaproblem. Han jobber nå med hesteoppdrett og har også en mindre bøffelflokk.

Han peker ut over det bølgende landskapet, en del av USAs nest største indianerreservat. Likevel er det bare en brøkdel av det som tilhørte lakotaindianerne før den hvite mann la beslag på det meste av jorden deres.

«Ifølge avtalene som ble inngått på 1850-tallet mellom USAs regjering og lakotastammen, hadde vi først 90 millioner hektar, og vårt område strakte seg helt opp mot Canada. Men etter hvert brøt myndighetene avtalen. Nå har vi mindre enn to millioner hektar igjen.»

Lever primitivt. Et par kilometer derfra, ved minnesmerket over massakren ved Wounded Knee, forsøker to unge gutter, Marvin Runs Close og Mark Rowland, å selge tradisjonelle indianske glassperlesmykker. De tar oss med ned bakken der de bor i en husvogn. Foran den slitne boligen sitter Dorothy Sun Bear. Hun har ti barn og to barnebarn. Foran huset er det amerikanske flagget heist, hengende opp ned.

«Jeg hengte det opp fordi Obama skrev under på en deklarasjon om urbefolkningens rettigheter, men siden har han ikke gjort noen ting for oss», sier hun.

Hun sier med tydelig stolthet at hun er slektning av Crazy Horse, den store lakotakrigeren som deltok i slaget ved Little Bighorn. Hennes farfars far Fire Lightning var vitne til massakren i Wounded Knee.

«Etter at de hadde hevnet seg, sperret de oss inne i leirer de kalte reservater. De tok vår jord, slo oss ihjel som hunder, og denne utryddelsen fortsetter til denne dag. De har bygget opp Amerika på stjålet land, vårt land, og vi vil ha det tilbake. Men den hvite mannen har lurt oss gang på gang.»

Med årene har hun lært seg å leve enkelt, for ikke å si primitivt. Det er tungt ikke å ha rennende vann, bad eller wc når man har småbarn. For et par år siden satte en veldedighetsorganisasjon opp en vanntank ved huset, men rørkoblingen frøs i stykker sist vinter, så hun og hennes barn må bære vann i dunker fra bekken Wounded Knee Creek, en kilometer unna.

Inne i huset er det trangt, rotete og skittent. Datteren Lana har akkurat fått en datter, Dellemae, som er to uker. Et annet barnebarn, Allen på 14 måneder, hviler på en madrass. Men ikke alle barna bor hjemme, for det finnes ingen jobber i reservatet. De fleste av dem bor i Rapid City, et par timer mot nordvest. Til og med hennes mann befinner seg der. Han er arbeidsløs og forsøker å skaffe seg tilfeldige strøjobber. Hun vet det er vanskelig der. Indianere i Rapid City utsettes ofte for vold og hatkriminalitet, forteller hun.

«Folk er traumatisert, men noen av oss har ikke gitt opp og har beholdt lakotaspråket. De eldre kan snakke det, og nå underviser de i indianerskolene. Det er viktig. Uten språket vårt mister vi vår åndelighet. Da er vi ingenting.»

Dorothy forsøker å overleve på sykepenger på drøyt 600 dollar i måneden. Hun sper på beløpet med å dyrke grønnsaker i en hage bak huset. Det er her i Wounded Knee hun føler seg hjemme. Men hun har ikke bestemt seg for om hun skal bli værende eller forsøke å begynne på nytt i en by. Kanskje det blir Rapid City.

Hvilken fremtid har Amerikas urbefolkning? Har de noen i det hele tatt? Dorothy Sun Bear er overbevist om at det avhenger av hver og én om indianerne skal overleve som nasjon. Hun mener det var med indianerbevegelsens vekkelse i forbindelse med okkupasjonen i 1973 at folk begynte å ta seg i nakken. Men fremdeles er det for mange som drikker, og alle pengene går til sprit.

«Vi må skape arbeidsplasser, holde oss edru og ikke sove bort morgenene. Dessverre finnes det mange som har fått det for seg at de må bli amerikanere og drikke masse øl. Jeg var selv tenåringsalkoholiker, men sluttet å drikke da jeg fikk barn. Så jeg har holdt meg frisk, og det har mine barn også gjort.»

Det gjør ikke saken bedre at Tribal Council fungerer dårlig. Hun anser rådet som korrupt og mener det ikke benytter inntektene fra kasinoet og bidragene fra regjeringen på en måte som kommer reservatets innbyggere til gode.

Hjelp utenfra kan de ikke regne med. Ikke engang fra presidenten, til tross for at Dorothy er takknemlig for at han stanset Keystone XL-ledningen og til tross for at han våren 2008 ble adoptert av crowindianerne i Montana. De ga Obama navnet Black Eagle.

«Jeg skal til og med skrive brev til Obama og be om å få tilbake landet vårt.»