Bratislava. Singellivet de første årene etter skilsmissen ble ikke lett, særlig ikke for Slovakia, som ble rammet av industridød og politisk isolasjon. Fra den totalitære perioden stammer dessuten mange av utfordringene den ennå unge staten sliter med, «romfolksspørsmålet», ikke minst.

«Hvis vi hadde fått stemme over det? Nei, aldri i verden!» Jan Kozár er klar i sin sak. Den pensjonerte lokføreren utenfor postkontoret i drabantbyen Petržalka på sørbredden av Donau er overbevist om at det ikke hadde blitt noen deling, hadde tsjekkerne og slovakene fått anledning til å si sin mening i 1992.

Det er han ikke alene om. Ifølge en tsjekkisk meningsmåling utført ti år etter oppløsningen, ville snaue 60 prosent av de spurte stemt imot en deling av Tsjekkoslovakia om det var blitt gjennomført en folkeavstemning den gang. Bare én av fire ville stemt for. «Jeg føler meg fortsatt som tsjekkoslovak», sier Kozár. «Folk i min generasjon gjør det. Det var en bra tid.»

«Jeg føler meg fortsatt som tsjekkoslovak», sier Kozár. «Folk i min generasjon gjør det. Det var en bra tid.»

Men dette samlivet ville særlig to politikere ha slutt på. Václav Klaus, da statsminister og nå president i Tsjekkia, og Vladimir Mečiar, da statsminister i Slovakia, hadde begge vunnet valgene i de to delstatene sommeren 1992.

«De var maktmennesker og oppsatt på å regjere selv, hver for seg», sier veteranpolitologen Miroslav Kusý og forklarer at de to lederne dro fordeler av det politiske presset som ble øvet fra høylytte nasjonalister i begge land den høsten. Klaus og Mečiar avviste kravene om folkeavstemning og fikk langt på vei sette dagsorden alene.

Samfunnsviteren og Charta 77-signaturen Kusý minnes tiden som fulgte etter delingen:

«Mens tsjekkerne tok viktige skritt mot et åpent samfunn, truet Slovakia under Mečiar med å bli et svart hull i Europa.» Regjeringen, som i hovedsak besto av tidligere kommunister, tok kontroll over ledende medier, «folkefiender» ble utpekt, og personer med fortid i den kommunistiske sikkerhetstjenesten og tilhengere av den fascistiske statsdannelsen under annen verdenskrig fikk innta sentrale posisjoner i offentligheten. EU- og NATO-medlemskap fortonte seg svært langt unna.

Da Mečiar endelig måtte gå i 1998, kunne Slovakia begynne på arbeidet med å renvaske sitt politiske selvbilde – og samtidig få fart på den vanskelige omstruktureringen av økonomien: En betydelig oppgave, for motoren i det slovakiske næringslivet under den kalde krigen, den tunge våpenindustrien, hadde kollapset med Warszawapaktens oppløsning i 1990. Landet med nyslått selvstendighet trengte sårt en ny industriell drivkraft.

År null. Som en dyd av nødvendighet fant to broderfolk sammen høsten 1918 da det politiske dødsboet Østerrike-Ungarn skulle gjøres opp etter første verdenskrig. I språkfellesskapet med slovakene kunne tsjekkerne styrke sin majoritet over den betydelige tysk-etniske befolkningen i landet, og for slovakene, som til da hadde levd under et tiltagende repressivt og moderniseringsfiendtlig ungarsk overherredømme, betydde den nye staten en håndsrekning inn i moderniteten.

Den bilaterale nasjonalstatskonstruksjonen som førte en av Europas mest utviklede industrinasjoner sammen med et av kontinentets fattigste jordbrukssamfunn, var på mange måter år null for den moderne slovakiske nasjonen. Av en befolkning på 2,5 millioner slovaker i 1918 hadde bare et titall promille høyere utdanning, og det falt på tsjekkiske intellektuelle å stifte politiske og kulturelle institusjoner og etablere et moderne skole- og embetsverk i Slovakia.

På 1930-tallet først, og nettopp med rustningsindustrien, kom den industrielle revolusjonen også til Slovakia. Etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland besluttet den tsjekkoslovakiske regjeringen å flytte industri østover, særlig fra sårbare Sudetland, hvor befolkningen i hovedsak var tysk. Den påbegynte industrialiseringen fortsatte med økt styrke i den sosialistiske ettpartistaten som skulle følge etter annen verdenskrig og neste nyordning av Europa.

Fra tanks til flatskjerm. «I Slovakia er det vanlig å se kommunisttiden som en innhentingsperiode», sier samfunnsøkonomen Vladimir Balaž ved det slovakiske vitenskapsakademiet. «For slovakene var ikke den kommunistiske perioden så ille. Mens tsjekkerne på nær sagt alle områder opplevde et fall fra nivået i mellomkrigstiden, opplevde slovakene en fortsatt stabil vekst», sier Balaž og påpeker at det gradvis oppsto en mental forskyvning mellom de to nasjonene i denne perioden.

Etter delingen fra Tsjekkia og sammenbruddet i industrien, som i hovedsak hadde produsert kjøretøyer og missiler, famlet et selvstendig Slovakia med en godt kvalifisert arbeidsstyrke i flere år etter et nytt industrielt fotfeste. På 2000-tallet kom endelig oppsvinget. Tunge investeringer, først og fremst fra Sør-Korea og Tyskland har siden plassert Slovakia i verdenstoppen i bilproduksjon pr. innbygger.

På 2000-tallet kom endelig oppsvinget. Tunge investeringer, først og fremst fra Sør-Korea og Tyskland har siden plassert Slovakia i verdenstoppen i bilproduksjon pr. innbygger.

Koreansk kapital og knowhow har også reist den andre pilaren som den nye industriøkonomien hviler på, konsumentteknologi.

På tross av en ikke ubetydelig korrupsjonskultur, et av flere institusjonelle spøkelser fra kommunisttiden, har euromedlemskapet, en investorvennlig politikk og et lavt kostnadsnivå, ifølge Balaž, de siste årene forvandlet Slovakia til en «økonomisk suksesshistorie». 

Demokratisk øy. Landet var i sin tid også del av en politisk suksesshistorie, mellomkrigstidens Tsjekkoslovakia, eller «Førsterepublikken» fra 1918 til 1938: «Den varte bare i 20 år, men epoken satte spor», sier historiker Dušan Kovač om den multietniske staten som på 30-tallet skulle utvikle seg til en «demokratisk øy» i et ellers fascistisk Sentral-Europa. Ifølge eksperten på nyere slovakisk historie handlet det ikke bare om allmenn stemmerett, men om holdninger som ble innarbeidet i brede lag av folket, ikke minst gjennom den ruvende, mangeårige presidenten Tomas Masaryk.

«Selv om det fulgte 50 år uten noe demokrati, lå det alltid en forståelse i bunnen for at dette er noe positivt å kjempe for», sier Kovač. «Og selv om vi ennå ikke har lært oss å debattere ordentlig her til lands har vi til forskjell fra land som Ungarn, en demokratisk tradisjon å se tilbake på», sier han om nabolandet i sør, som de siste årene har pådratt seg internasjonal oppmerksomhet for politisk ensretting, politisering av justisvesenet og et svært grumsete retorisk klima, der minoriteter gjerne er målskive.

Mangler tillit. I omgangen med minoriteter har etterkrigstidens Tsjekkoslovakia mye å svare for – massefordrivelsene av den tysk-etniske befolkningen er ett kapittel. Dušan Kovač bemerker at det under kommunismen også ble begått helt avgjørende feilgrep i håndteringen av det såkalte «romfolksspørsmålet». «Det var kommunistene som først satte romfolk på uføretrygd og andre sosialytelser», sier historikeren om kommunistregimets tilnærming til minoriteten som i dag utgjør anslagsvis 10 prosent av befolkningen, og i all hovedsak lever på sosialhjelp.

Med «loven mot reisende livsførsel», tvangsbosetting og tvangsflytting ødela kommunistene viktige forutsetninger for romfolkets kulturelle dynamikk. «Kommunismen fratok samtlige borgere egenansvaret, også romfolket. Det var katastrofalt for alle innbyggere i dette landet, men særlig for rombefolkningen», sier historikeren som stusser over at mange landsmenn, som gjerne misliker romfolk, fortsatt nærer sympati for og dels tar det gamle regimet i forsvar.

På Bratislava-kontoret til den tsjekkiske ideelle organisasjonen Mennesker i nød tar Peter Kulifaj imot i en høy men sliten jugendstildør. «Hovedproblemet er at majoritet og minoritet polariseres stadig mer», sier prosjektkoordinatoren i organisasjonen som driver flere sosialprogrammer øst i Slovakia, hvor flertallet av landets romfolk holder til i forkomne slumlignende bosetninger utenfor by- og kommunesentrene.

En ensidig konfliktorientert medie-dekning, samt det faktum at det regelmessig slås lokalpolitisk mynt på kriminalitet og provokasjoner fra romfolk, har bidratt sterkt til at frontene mellom etniske slovaker og rom er blitt skjerpet. Velmente tiltak faller dessuten fort på stengrunn, er Kulifajs observasjon: «Det store flertallet blant romfolk har fullstendig mistet tiltro til systemet vårt», sier han.

Vil bryte spiralen. På sitt kontor i en bakgate i sentrum av Bratislava forbereder Peter Pollák de siste detaljene før «romská reforma», en pakke nye lovforslag og tiltak fra regjeringen, skal forelegges parlamentet. «I 22 år er romfolk-problematikken bare blitt skjøvet på», sier opposisjonspolitikeren som fyller rollen som regjeringsoppnevnt ombud i romspørsmål.

«Adgangen til arbeidslivet er i praksis sperret, og hygiene- og helsetilstanden blant Slovakias romfolk er katastrofal», lyder Polláks dystre diagnose over landets største og mest synlige minoritet, som han selv tilhører, men som han som en av svært få har maktet å foreta en klassereise fra.

Utover regjeringens begrensede budsjetter har betydelige fondsmidler fra EU, deriblant norske EØS-midler, gått til tiltak rettet mot Slovakias anslagsvis 500 000 rom de siste årene, men ifølge Pollák havner mange av pengene på avveie eller avledes til irrelevante formål i kommunene.

«Både slovakiske og overstatlige kontrollmekanismer fungerer dessverre altfor dårlig», sukker rom-ombudet som ønsker øremerking av midler, blant annet til en utdanningsreform med sikte på obligatorisk førskole og heldagsskole for barn av romfolk. «At staten tar større ansvar på de punktene foreldrene svikter, er avgjørende for at barna overhodet skal ha en sjanse til å lykkes», sier politikeren om neste generasjon romfolk som skal aksle minoritetens sosialpolitiske arv etter det kommunistiske Tsjekkoslovakia, manifestert i et graverende sosialt, økonomisk og geografisk isolasjon.

Mens etniske slovaker fortsatt har manns minne som horisont for identitetsstiftende projeksjoner på Tsjekkoslovakia, må landets romfolk skue lenger tilbake i tid, til Førsterepublikkens dager: På 1920-tallet gikk en rekke tsjekkiske intellektuelle, blant dem president Masaryk selv, aktivt inn for å bedre romfolkets levekår, og etnisk diskriminerende lovgivning støtte på betydelig parlamentarisk motstand. Øst i landet ble Europas første «sigøynerskoler» etablert, samtidig som romfolket fikk stadig større plass i sivilsamfunn og kulturliv.

Det var før Sentral-Europas demokratiske øy sank i et fascistisk hav.