Bredt spekter av høyre-ekstreme. Etter det amerikanske presidentvalget 6. november – der de hvites andel av stemmene
på Mitt Romney utgjorde bemerkelsesverdige 88 prosent mot 56 prosent av stemmene på president Obama – forflyttet USAs rase-politikk seg fra periferien til førstesidene. The New York Times ana-lyserte inngående republikanernes demografiske problem, og Fox News-profilen Bill O'Reilly beklaget seg bryskt over slutten på «det tradisjonelle Amerika» og «det hvite bestående».

Også langt utenfor de gjengse medienes rekker lyder en øredøvende klimpring av rasende tastetrykk fra USAs hvite nasjonalister.

Ikke overraskende gir gjenvalget av Obama gjenlyd over hele spekteret av ytre høyre-ekstremisme i USA, der de fleste mener presidenten er en fiende av konstitusjonen, som planlegger å konfi-skere våpnene deres i sin andre presidentperiode. Mange har gitt utløp for sinne og frykt, mens noen ideologisk motiverte rasister så lys i tunnelen og grep muligheten de øynet.

Rett før valget skrev Gregory Hood, en produktiv skribent med ensporet syn på hvithet, at Romney måtte tape for å få hvite amerikanere til å forstå at de har mistet kontrollen over landet. Da ønsket var oppfylt, var han rask til å utnytte øyeblikket. Essayet han skrev, «En hvit nasjonalists notat til hvite, mannlige republikanere», ble lagt ut samtidig på flere ekstremistiske nettsteder og fora.

«Du jobbet ræva av deg i kirken, veldedighetsgruppen og nabolaget. Alt ble revet ned av noen somaliere som ikke kan engelsk, som demokratene hentet inn med buss, og ga beskjed om å stemme 'brunt hele veien ned', og de siktet ikke bare til den demokratiske presidentkandidatens navn.»

«Har du ennå ikke skjønt det? Amerika, ditt Amerika, er ferdig. Men det trenger ikke å være slutt for deg. Tiden er inne for å kjempe om det neste som kommer. Tiden er inne for å kjempe for ditt eget land. Tiden er inne for å slutte med å være amerikanere. Tiden er inne for å bli Hvite Menn igjen.»

Sinte, hvite menn. Psykologiprofessoren Kevin MacDonald er med sine antisemittiske skriverier blitt en favoritt blant nynazistene. På The Occidental Observer, et ledende nettsted for hvit identitet, skrev han en artikkel der han gikk inn for løsrivelse. Det er mulig at denne artikkelen endelig får ham sparket fra California State University, der han uforklarlig nok fortsatt er ansatt. MacDonald skriver: «Hvite menn utgjorde bare 34 prosent av de stemmeberettigede, og denne andelen vil fortsette å synke. Det er ikke tilfeldig at våpenselskapenes aksjer steg i kurs etter valget, selv om aksjemarkedet generelt fikk en nedtur. Her har vi altså en situasjon der omtrent 70 prosent av tradisjonelle amerikanske hvite menn (korrigert for den altfor omfattende hvite kategorien brukt av mediene) praktisk talt har mistet stemmeretten i et land der de ser seg selv som den opprinnelige befolkningen. Det er veldig mange sinte, hvite menn.» Og videre:

«Det kan gå en stund før disse 70 prosentene våkner opp til den realitet at de er politisk impotente. Men det kommer til å skje. Separatistbevegelser i de mange ultrakonservative delstatene er helt klart en mulighet. Finnes det noe annet realistisk alternativ? Bortsett fra nytteløs vold mot kolossen, har hvite menn egentlig noe annet valg?»

Dette forsøket fra MacDonald på å vekke USAs hvite, ble gjengitt i vidt omfang gjennom innlegg på hvite nasjonalistblogger og fora. Noen mente «oppvåkningen» ville skje snart, andre mente det ville skje senere, men mange var enige i at skriften sto på veggen.

I «senere»-leiren finner vi Adrian Krieg, styremedlem i American Third Position, et hvitt nasjonalistparti som stilte med presidentkandidat i Colorado, Tennessee og New Jersey. I en artikkel med overskriften «Det er slutt!» skrev Krieg:

«Når alt kommer til alt, er det ikke den gjenvalgte presidenten som er problemet, for de politiske tiltakene han måtte iverksette, kan oppheves av en ny administrasjon. Problemet er at saueflokken har endret seg, demografien har endret seg, og det har vært forskjellige holdninger blant velgerne. Dette er ikke lenger mitt land eller mine foreldres land, det er et nytt paradigme som jeg ikke er fortrolig med. Amerika er blitt brunt og sosialistisk, og det er kontraproduktivt å gi mediene skylden, det er ånden som er problemet. Det er den uopplyste, late og dumme velgermassen som har skylden, sammen med den offentlige utdanningen som frembrakte den, og det er et problem jeg ikke har noen umiddelbar løsning på, for det er ikke før vi har nådd bånn i bøtten og lidd gjennom kulde og sult at det kommer til å bli noen CHANGE!»

Ny borgerkrig. John Derbyshire ble etter sin høyt profilerte avskjedigelse fra det konservative tidsskriftet National Review den nyeste yndlingen til de hvite nasjonalistbloggerne. Etter valget redegjorde han for sin oppfatning av resultatet i en podcast:

«Men når vi ser på de store linjene, utkjemper vi fortsatt borgerkrigen. Med det mener jeg at slaget sto mellom to store grupper av hvite mennesker som ikke liker hverandre noe særlig, mens de fargede folkene spilte en marginal rolle. Slik var det i krigen mellom delstatene, og slik er det fortsatt.»

Han fortsatte med å antyde at hvite til slutt ikke vil ha noe annet valg enn å samle seg som en rasebasert stemmeblokk. Problemet akkurat nå, forklarte Derbyshire, er at «republikanerne er ganske riktig hvite, men de hvite er ikke republikanere.»

Ideologisk rasisme. Siden 2008, og enda tydeligere siden 2012, har hvite nasjonalistekstremister glefset i hælene på det republikanske partiet og med lite suksess prøvd å utnytte en bølge av overdreven fiendtlighet mot Obama for å trekke til seg rekrutter og sympatisører blant folk i utkantene av partiet, som føler at de ikke har noen stemme.

De demografiske resultatene av valget har åpnet for en ærlig og vanskelig diskusjon om rase i amerikansk valgpolitikk, en diskusjon som kanskje allerede skaper bruddlinjer i det republikanske partiet. Noen av de ledende i partiet har allerede oppfordret til mer inkludering, mens andre er ute etter å slåss. Denne debatten vil i seg selv få en del tradisjonelle republikanske velgere til å føle seg utestengt og misfornøyd. Resultatet kan bli enda mer misnøye.

Hvite nasjonalistledere vil trolig oppfatte dette som en mulighet – kanskje den siste – til å fremme sin sak for den jevne amerikaner og til å omvende uinspirerte, ikke-besatte rasister til ideologiske, ensporede rasister. I de senere år har bevegelsens tyngdepunkt forflyttet seg mot «raseidealisme» i et forsøk på å pakke inn hvite nasjonalistiske ideer i en mindre frastøtende form.

Slike strømninger – deriblant VDARE og Jared Taylors American Renaissance – har gjennom Obamas første periode vært travelt opptatt med å predikere for republikanerne. Skal de ha noen som helst sjanse til å lykkes, er det riktig tidspunkt akkurat nå.

Det vil ganske sikkert bli stygge scener, men epilogen kan bli verre. Ideologisk rasisme er en bevegelse på vei ned – oppsplittet og delt, finansielt og intellektuelt bankerott, og generelt utskjelt. Når døren endelig og definitivt stenges for den hvite nasjonalismens svinnende drøm om politisk betydning, vil de få gjenværende i bevegelsen se få andre muligheter enn vold, kanskje en gjenoppvekkelse av Ku Klux Klans siste desperate forsøk på å stoppe borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60-tallet.

Til tross for det demografiske vinduet kan det hende at hvite nasjonalister trekker denne konklusjonen tidlig heller enn sent. De hadde tross alt en hest med i dette løpet – Merlin Miller, kandidaten fra American Third Position. Han fikk 2833 stemmer, ikke medregnet slengere – bare 0,0046 prosent av antallet stemmer på Obama og bare 6 prosent av stemmene David Duke fikk da han prøvde seg som presidentkandidat i 1988.

Dette er ikke noe mandat.

Publisert første gang i Foreign Policy 12. november 2012.