Einstøinger. Hva er en helt? Selve ordet betyr «beskytter», og i overført betydning brukes det som ideal. Det dreier seg altså om et ekstraordinært individ, så la oss se bort fra hverdagsheltene i denne omgang. Den klassiske helten utmerker seg ved sitt mot og styrke.

Men i vår tid er helteskikkelsen i stadig større grad også blitt synonymt med sosiale einstøinger, som ofte sliter psykisk.

Tom Cruise spiller agenten Ethan Hunt for fjerde gang i den kinoaktuelle «Mission: Impossible – Ghost Protocol». Denne gangen må han ta på seg skylden for et terrorangrep i Moskva. Ikke akkurat noe sosialt inkluderende utgangspunkt.

Å befinne seg på utsiden av samfunnet bør likevel være en velkjent følelse for Ethan Hunt. I forrige film fikk han stygt erfare at det er umulig å kombinere et trygt og stabilt familieliv med virket som agent. Men Hunts arbeidssituasjon og psyke er bortimot veltilpasset sammenlignet med mange av hans heltekollegaer.

Bare tenk på Jason Bourne, John Rambo og Dirty Harry. Eller på den «moralske» seriemorderen Dexter Morgan! I bunn og grunn er de alle helt alene i verden. Og om vi skal ta for oss kvinnene; tenk på Lisbeth Salander. Eller på Beatrix Kiddo i «Kill Bill». Vil du ha et norsk eksempel? Hva med Harry Hole?

Vil du ha et norsk eksempel? Hva med Harry Hole?

Om vi tar spranget over i superheltenes rekker, blir tendensen enda mer påfallende. Mange er isolerte individer, gjerne traumatiserte som få. Tenk på den bitre og fysisk utadvendte Rorschach i «Watchmen». Eller tenk på Batman.

Utover vinteren fylles kinotilbudet med flere aktuelle eksempler. Allerede i februar kommer «Ghost Rider 2», mens «John Carter» er satt opp med première i mars.

Begge er absolutte outsidere. Johnny Blaze/Ghost Rider fordi han bærer på en forbannelse. John Carter fordi han er alene på en fremmed planet: Barsoom.

Familiehelten. Alle disse figurene står i skarp kontrast til det vi kan kalle «den tradisjonelle familiehelten».

Dette er en vanlig mann eller kvinne, som tvinges til å overvinne en trussel mot familien. Etterpå blir den mer eller mindre idylliske normaltilstanden gjenopprettet, selv om familien er blitt preget av erfaringen. Et klassisk eksempel kan være «Cape Fear» (1962/1991).

Familiehelten blir fanget i en situasjon der ekstreme omstendigheter tvinger ham eller henne til å mobilisere en hittil ukjent side ved seg selv. Dette er helten som kjemper for seg og sine. Nødtvang er selve nøkkelbegrepet for denne heltetypen.

Men familiehelten er i økende grad blitt marginalisert til fordel for outsiderhelten, som ikke har noen familie. Eller knapt noen sosiale bånd overhodet.

Og selv familiehelten kan problematiseres. En interessant variant presenteres i «A History of Violence» (2005). Familiemannen og kaféeieren Tom Stall tvinges til å gripe inn under et brutalt ran mot kafeen sin. Dette skaffer ham øyeblikkelig heltestatus.

Men årsaken til at Stall var i stand til å ta knekken på de to ranerne, finner vi i fortiden hans. Han var en voldelig forbryter, før han brøt med miljøet og skapte seg en ny identitet.

Den fremmede. Det eksisterer altså en gråsone mellom familiehelten og outsiderhelten. Tom Stall er original på den måten at de fleste andre beveger seg fra familierollen til outsiderrollen. Noen ganger er bruddet bakt inn i heltens bakgrunnshistorie. Forvandlingen til Paul Kershey i «Death Wish»-serien (1974–94) er en direkte konsekvens av at han mister familien sin.

Kershey er helten som hevner. Han opererer utenfor loven og er rotløs. Uansett hvor han drar, får han ikke fred. Dette gjør Kershey til en moderne versjon av en figur som har eksistert side om side med familiehelten: Den fremmede.

Og ja, her er det snakk om westernklisjeen «en fremmed rir inn i byen – for å starte et nytt liv – men innhentes av sin fortid når han må ta side i en lokal konflikt – og ender med å ri ensom ut av byen igjen, inn i solnedgangen». Handlingen i «Shane» (1953) blir fremdeles kopiert x antall ganger hvert eneste år.

Normale relasjoner er ikke mulig for disse typene. Iallfall ikke uten at de samtidig legger fra seg heltestatusen. Dersom en slik helt skal falle til ro, må han eller hun samtidig «pensjonere» seg. De må gå fra outsider til insider, noe som ikke alltid er mulig.

De lutrede. Hvorfor har helterollen endret karakter i retning av flere einstøinger? Det skyldes to kulturelle strømninger, der den ene har forsterket den andre.

Realismen (definert bredt) har lenge vært det toneangivende uttrykket i litteratur og film. Publikum har et sterkt ønske om at fortellingene skal være troverdige. 

Den andre kulturelle strømningen er populariseringen av psykologien.

Realismen måtte bli psykologisk-realistisk for å beholde troverdigheten, og dermed tok det ikke lang tid før sjangeren begynte å problematisere helterollen.

En helt kan ikke være lettskremt eller handlingslammet. Men dersom helten skal kunne hanskes med farlige situasjoner, forutsetter det – logisk sett – en viss erfaring med den slags. Og en ditto stålsatt mentalitet. Betraktet gjennom psykologiserende briller er det ikke noe stort sprang fra det å ha erfaring med livsfarlige situasjoner til å være traumatisert av denne erfaringen.

Betraktet gjennom psykologiserende briller er det ikke noe stort sprang fra det å ha erfaring med livsfarlige situasjoner til å være traumatisert av denne erfaringen.

Dermed skimtes konturene av et individ som er alt annet enn velfungerende og harmonisk. Ja, heltene er handlekraftige i konfliktsituasjoner, men de sliter også med vonde minner, latent aggresjon, alkoholisme osv. De fungerer dårlig sosialt.

Det er avslørende at selv den høyst urealistiske superheltsjangeren har tatt til seg disse rollemodellene. For superheltene er det viktig ikke å bli for super. Mer enn noen andre helter trenger de å utstyres med svakheter, skavanker og traumer for å føles relevante for publikum.

Derfor har både superhelter og pop-psykologiserte «realistiske» helter utviklet mørke sider, som gjør dem ensomme og isolerte. Outsiderhelten bør absolutt ikke misunnes for sin sosiale posisjon eller sitt psykiske helbred.

Men hele poenget her er at heltens traumer er grunn-laget for heltens evner. Han er blitt herdet, noe som gjør ham i stand til å mestre helterollen. Helten er skapt av prøvelser. Han har gjennomgått en lutring.

Helten er fremdeles et ekstraordinært individ, men i våre dager er det en status som kommer med en pris. Prisen de betaler er å stå utenfor.

Helten er fremdeles et ekstraordinært individ, men i våre dager er det en status som kommer med en pris. Prisen de betaler er å stå utenfor.

De fryktede. Det er heller ikke gitt at samfunnet, som helten slåss for å beskytte, er takknemlig eller føler seg bekvem med innsatsen. Og hvorfor skulle man det? Det er jo snakk om potensielt livsfarlige individer!

Dette blir tematisert i «The Dark Knight» (2008), i scenen der The Joker sier til Batman:

«Du er ikke en av dem, selv om du gjerne vil være det. For dem er du bare et misfoster, sånn som meg! De trenger deg akkurat nå, men når det tar slutt, vil de kaste deg ut – som en spedalsk!»