Landrov. «Da den sørafrikanske innfødte våknet om morgenen 20. juni 1913, var han blitt, om ikke en slave, så en paria i sitt eget fødeland.» Med denne korte og nakne konsekvensanalysen av den nye landloven åpner Sol Plaatje sin samtidige reiseskildring «Native Life in South Africa». Ordene til ANCs førstesekretær skulle komme til å stå seg de neste 80 årene.

Landforordningen for innfødte av 1913, et av de viktigste dokumentene i konsolideringen av raseskillet i Sør-Afrika, slo fast at hele tre fjerdedeler av landets territorium skulle forbeholdes hvite privatpersoner og selskaper, mens bare 8 prosent skulle tilfalle den svarte majoritetsbefolkningen til felles forvaltning. Loven var en integrert del av en ny økonomisk politikk tilpasset Sør-Afrikas enorme gull- og diamantressurser og den stadig voksende gruveindustriens behov for billig arbeidskraft. Rundt gruvene ble svarte migranter innlosjert i brakkebyer, mens industrien kunne leve godt med at arbeidernes familier satt igjen i utarmede reservater heller enn å bli en forsørgerbyrde i gruvebyene og et press på lønningene.

Da den britiske imperiale regjeringen opprettet Sør-Afrika-unionen i 1910 og «uten forklaring og forbehold overleverte de innfødte til kolonistene», fant Plaatje og andre i den svarte eliten at tiden var kommet for å bli «raseledere». De som stiftet ANC i 1912, tilhørte en generasjon som var det intellektuelle produktet av en klasse assimilerte afrikanere med nok eiendom og inntekt til å få stemmerett i Kappkolonien – og til å sende barna på universiteter i Europa og USA. Men de unge mennene i flosshatt og kjole og hvitt så også behovet for å finne en plass til tradisjonelle ledere i sin visjon om en «renessanse for Afrika».

Til stiftelseskongressen i Bloemfontein, symbolsk nok hovedsetet for Sør-Afrikas justisvesen, inviterte de derfor konger og høvdinger fra hele det sørlige Afrika. Men det viste seg raskt vanskelig å inkorporere aristokratiet i organisasjonens liv. Allerede på 20-tallet begynte raseskillestaten å etablere konkurrerende politisk og økonomisk autoritet rundt tradisjonelle konservative hierarkier i reservatene, områdene som senere skulle utvides og omdøpes til «homelands».

Dialog til ingen nytte. Statuttene definerte ANC som en organisasjon for «siviliserte menn», og de første årene festet Plaatje og resten av ledelsen lit til høflige ansøkninger og begjæringer, men dialogsporet førte ikke til resultater. Til tross for at kvinner ikke ble anerkjent som fullverdige medlemmer før 1943, var det likevel organisasjonens uoffisielle kvinnebevegelse som sto for den første konfrontasjonen med regimet, over et tema som skulle bli helt sentralt i borgerrettskampen: passlovene.

Charlotte Maxeke, Sør-Afrikas første svarte kvinne med universitetseksamen, mobiliserte i 1913 flere tusen medsøstre mot lovene som regulerte hvem som fikk oppholde seg i byene og hvem som måtte forbli i reservatene. Ansikt til ansikt med politiet i Bloemfontein rev kvinnene passene sine i filler. Arrestasjonene som fulgte, ble møtt med ikkevoldelig motstand, taktikken Gandhi hadde innført blant streikende indiske arbeiderne i Sør-Afrika noen år tidligere, og som ANC skulle gjøre til sin de første tiårene.

Utover på 20-tallet dreiet ANC i sosialistisk retning, og klarte i konkurranse med etablerte arbeiderbevegelser å vinne tilhengere i industrien og jordbruket. Men Plaatjes generasjon våget ikke det radikale spranget og mistet momentum – i en tid da segregeringen tiltok ytterligere.

Trasskampanje. På 1930- og 40-tallet bosatte stadig flere svarte arbeidere seg i improviserte leire utenfor byene, mens andre ble flyttet fra «hvite» bysentra ut i perifere townships. Samtidig fikk hvite busselskaper tilnærmet monopol på persontransport, og det var med bussboikottene på 1940-tallet at ANC fikk ny vind i seilene. Ungdomsforbundet, anført av blant andre Nelson Mandela, drev gjennom et mer radikalt handlingsprogram, og medlemstallet steg raskt.

Det var med bussboikottene på 1940-tallet at ANC fikk ny vind i seilene. Ungdomsforbundet, anført av blant andre Nelson Mandela, drev gjennom et mer radikalt handlingsprogram, og medlemstallet steg raskt.

På begynnelsen av 50-tallet kom den såkalte trasskampanjen, der svarte, fargede, indere, og et lite antall radikale hvite, i fellesskap utøvet sivil ulydighet i landsomfattende aksjoner. Kampanjen var den første virkelige massebevegelsen med ANC i spissen, og de politiske målene til denne alliansen av diskriminerte ble i 1955 nedfelt i frihetscharteret, et opprop om et rasenøytralt og folkestyrt Sør-Afrika.

Samtidig var rasediskrimineringen nå blitt institusjonalisert i en doktrine om «retten til separat utvikling» for landets forskjellige folkegrupper. I 1948 hadde det hvite Nasjonalistpartiet kommet til makten med løfter om volkseenheid og apartheid. For 88 prosent av befolkningen betydde det enda mindre selvbestemmelse og bevegelsesfrihet.

Med våpen i hånd. Sharpeville-massakren i 1960, der 69 township-innbyggere ble skutt og drept av politiet under en demonstrasjon mot passlovene, skulle bli et vannskille i anti-apartheidkampen.

Sharpeville-massakren i 1960, der 69 township-innbyggere ble skutt og drept av politiet under en demonstrasjon mot passlovene, skulle bli et vannskille i anti-apartheidkampen.

Mandela forvandlet det nylig forbudte ANC fra en nasjonalistisk protestbevegelse til en nasjonal frigjøringsbevegelse og stiftet året etter organisasjonens væpnede gren.

Bombeaksjoner mot symbolske mål som passkontorer og retts- og regjeringsbygninger ble etterhvert avløst av geriljavirksomhet utført fra baser i nabolandene. Flere tusen ungdommer ble rekruttert til den militære kampen etter de voldsomme ungdomsopptøyene i Southwestern township (Soweto) utenfor Johannesburg i 1976.

Apartheidstaten hadde over tid klart å binde opp det meste av landets fattigdom og arbeidsløshet i homelands-områdene, men samtidig med at håndhevelsen av pass-lovene smuldret opp og kaos bredte om seg, flokket nå stadig flere svarte til byene. Mellom 1976 og 1986 nådde voldsbruken i Sør-Afrika et klimaks, og ANC nærmet seg det erklærte målet om å gjøre landet umulig å regjere.

Men mange aktører som flagget ANC-tilknytning viste seg uregjerlige for flere enn myndighetene. Ungdomsgjenger i townshipene påberopte seg «folkets makt» og utøvet makaber justis mot reelle og innbilte fiender.

På den sivile arenaen hevdet fagforeningene seg nå sterkere enn noen gang, mens sammenslutningen United Democratic Front tok opp i seg ANC-aktivister, kirkeledere og andre og forsøkte å skape en politiske plattform for forhandlinger i en omgivelse av vold og unntakstilstand.

Fra ANC-ledelsen gikk i eksil på begynnelsen av 1960-tallet hadde den gjennom flere år lykkes i å mobilisere det internasjonale samfunnet til en stadig mer omfattende og effektiv boikott av Sør-Afrika, et avgjørende bidrag til apartheidstatens fall.

Fra ANC-ledelsen gikk i eksil på begynnelsen av 1960-tallet hadde den gjennom flere år lykkes i å mobilisere det internasjonale samfunnet til en stadig mer omfattende og effektiv boikott av Sør-Afrika, et avgjørende bidrag til apartheidstatens fall.

Seiret til slutt. I 1990 ble ANC igjen tillatt, den væpnede grenen la ned våpnene, og Mandela ble løslatt etter 27 år i fengsel, 18 av dem på Robben Island. Men forhandlingene som fulgte, ble ført på et uoversiktlig og skremmende bakteppe av politisk motivert vold, der konfliktlinjene i all hovedsak gikk internt i den svarte befolkningen.

Kalasjnikovkulturen som utviklet seg, truet en stund med å splitte landet i små enklaver, og skulle kreve 14 000 dødsofre frem til 1994.

Men forhandlingene mellom ANC og det hvite statsapparatet førte frem.

Pionéren blant afrikanske frigjøringsorganisasjoner kunne med rent flertall gå seirende ut av det første «fargeblinde» valget i Sør-Afrika.

Kilder: William Beinart: «Twentieth Century South Africa», Ben Turok (red): «The Historical Roots of the ANC», Sol Plaatje: «Native Life in South Africa.»