Woodstock West. På en åker nordvest for New York City i august 1969 fant én av verdens mest legendariske festivaler sted. Woodstock ble manifestasjonen av hippiedrømmen, med motkultur, rock og en fredelig kritikk av etablissementet. Innen utgangen av året, nærmere bestemt 6. desember, var Altamont Speedway Free Festival nord i California ment å bli en vestkystekvivalent med den samme suksessen. Men alt gikk fryktelig galt.

Woodstock-festivalen, som først ble kalt «An Aquarian Exposition: 3 Days of Peace and Music», hadde skiltet med store navn som Creedence Clearwater Revival, The Who, Santana, Jimi Hendrix og Janis Joplin. Over 400 000 tilskuere hadde kost seg med rock i de naturskjønne Catskill-fjellene. Det ble ikke rapportert om vold på festivalen, men det var to dødsfall: Én gutt døde av for mye festing, og en annen ble ved et uhell overkjørt av traktor mens han lå i soveposen sin.

Altamont Speedway Free Festival, populært kalt Woodstock West, var et initiativ fra ett av verdens største rockeband, engelske The Rolling Stones. Bandet hadde ikke spilt på Woodstock, og dette skulle bli en grand final på deres 1969-turné i USA, den første siden 1966. Med seg fikk de fem California-band som på den tiden var stinne av rocke-mojo: Santana, Jefferson Airplane, The Flying Burrito Brothers, Crosby, Stills, Nash & Young og The Grateful Dead. Come Celebrate, lokket undergrunnsavisen Los Angeles Free Press (kjent som The Freep) da det var klart at Stones ville gjøre Altamont-festivalen til et gratis arrangement. Tidligere hadde de fått kritikk for høye billettpriser. Prisen publikum måtte betale, skulle i stedet bli å oppleve et kaos av biltyverier, hærverk, søppelbranner, slagsmål og dødsfall.  

Logistikkproblemer og vill vest. Denne desemberlørdagen, Altamonts eneste konsertdag, var det lite som minnet om en festival – kanskje fordi det gudsforlatte konsertstedet var blitt bestemt kun et par dager i forveien, som følge av at The Golden Gate Park, og deretter flere andre arenaer, ble erklært uaktuelle. Det var knapt mulig å se hva som var selve festivalområdet, og det var udimensjonerte lydanlegg og mangel på bærbare toaletter. Kun en snor av naturfiber skilte publikum fra artistene på den 1 meter høye scenen, men denne forsvant i løpet av ettermiddagen. 

Den unge og lovende musikkritikeren Greil Marcus kom til festivalen tidlig på morgenen. «Folk var uvennlige, territorielle, egoistiske – en merkelig inversjon av Woodstock, hvor jeg var noen få måneder tidligere. Og fullstendig forskjellig fra publikumet på Oakland Arena, hvor Stones spilte i starten av turneen sin», fortalte han, ifølge en artikkel i The New Yorker fra mars i år.

Både The Grateful Dead og Jefferson Airplane hadde tidligere brukt medlemmer av motorsykkelklubben Hells Angels (HA) som sikkerhetsvakter, og anbefalte Stones å gjøre det samme. Den nesten mytiske klubbens lokale avdeling var en del av San Franciscos motkulturelle scene, kjørte Harley Davidson og hadde kontakter i musikkbransjen. Blant dem var The Grateful Dead’s gitarist og vokalist Jerry Garcia og bandets manager Rock Scully.

Det verserer ulike historier rundt om HA var hyret kun for å passe på lydutstyret og være livvakter for Stones, eller faktisk gjøre mer aktiv inngripen. The Grateful Dead fikk imidlertid aldri opptrådt denne kvelden. Da de skulle spille, var stedet allerede så preget av dårlig syre, alkohol og voldstendenser at de avlyste sin konsert. I etterkant ble de både kritisert for å ha stukket med halen mellom beina, og hyllet for å ha gjort det eneste rette.

Engel med kniv. Noen titalls mennesker blir angrepet av HA-medlemmene, både med bare hender og biljardkøer. Jefferson Airplanes frontvokalist Marty Balin blir slått bevisstløs, mens Stephen Stills fra Crosby, Stills, Nash & Young blir slått i beinet med en sykkeleike. Tre dødsulykker inntreffer: To menn blir påkjørt av en biltyv ved leirbålet sitt, og én mann drukner i en avvanningskanal.

Om kvelden skal Stones gå på scenen som siste band. Forhåpentlig kan trekkplasterets noe tidligere konsertstart skifte fokus mot musikken igjen.

De skinnjakkekledde HA-medlemmene har drukket (de skal ha fått betalt i øl), bruker motorsyklene inne i folkemengden, og mange publikummere er tydelig påvirket av stoff. Den svarte 18 år gamle gutten Meredith Hunter stiller seg oppå en høyttaler for å se bedre, og kommer i håndgemeng med én av «englene» i kveldsmørket. I dokumentarfilmen «Gimme Shelter» (1970), én av klassikerne til det amerikanske brødreparet Albert og David Maysles (oppkalt etter åpningssporet på Stones-albumet «Let It Bleed»), ser vi at førstevokalist Mick Jagger ber folk innstendig om å roe seg ned, huske at «vi er alle ett», og ønsker en lege nærmere scenen.

Bandet har kommet til låten «Under My Thumb», og synger (ironisk nok, med tanke på den påfølgende brutaliteten) de siste linjene «it’a all right, it’s all right, it’s all right ...». Sekunder etter at låten er ferdig, vingler Hunter, i en iøynefallende grønn dress, inn i folkemengden med en revolver i hånden. Han blir knivstukket i ryggen flere ganger av det unge og ferske HA-medlemmet Alan Passaro, og flere vakter sparker den forsvarsløse kunsteleven mens han ligger på bakken. «Praktisk talt over natten ble Altamont anti-Woodstock, og rockedrømmen ble et mareritt, 60-tallets offisielle spiker i kisten. Det er alltid enkelt å overlesse én enkelt begivenhet med symbolikk, men det er vanskelig å benekte at Altamont virkelig var alle de tingene», skrev filmkritikeren Owen Gleiberman i en kommentar for BBC noen år tilbake.

Kjærlighet og tragedie. 18-åringen ligger i Røde Kors-vognen, mens kjæresten Patty Bredehoft gråter: «Jeg vil ikke at han skal dø! De hører ikke hjertet hans!». Hunter har mistet livet før helikopteret kommer, mens Stones fortsetter konserten. «Jagger sang som om han mente det. De var redde, og gjemte seg i musikken», hevder veterankritiker Joel Selvin, forfatter av boken «Altamont: The Rolling Stones, the Hells Angels & The Inside Story of Rock’s Darkest Day» (2016). Filmopptakene blir vist i rettssaken mot Passaro i januar 1971, hvor 22-åringen bedyrer at han ikke hadde noen intensjon om å drepe Hunter, og juryen frikjenner ham grunnet selvforsvar. De relativt kornete opptakene viser at Hunter holder revolveren i luften, eller muligens mot scenen, det er vanskelig å avgjøre.

Saul Austerlitz, forfatter av boken «Just a Shot Away: Peace, Love, and Tragedy with The Rolling Stones at Altamont» (2018) mener det var en klar feil å leie inn Hells Angels, betale dem i alkohol, og ikke minst sette dem i en situasjon de ikke var trent i, som de eneste autoritetsfigurene på et så digert arrangement.

«Jeg kunne ikke hjelpe for å tenke på parallellene mellom Hunter og Trayvon Martin (drept av en nabolagsvakt i 2012), Tamir Rice (drept av politimann i 2014) eller andre svarte menn (...) Tiden har hjulpet oss å forstå Hunters historie bedre», sa Austerlitz i et intervju med kulturmagasinet Vice i fjor.

Mye forandret seg etter Altamont. For det første var Californias status som musikksentrum med positivt fortegn ødelagt.

Hells Angels gikk fra å være semikriminelle og del av en motkultur med politi-forakt, til å bli kriminelle kokainlangere.

Stones, som mistet kontrollen over arrangementet og kanskje slet med skyldfølelse, distanserte seg fra filmen og hendelsene. The Grateful Dead ga i 1970 ut suksessalbumet «Workingman’s Dead», som hovedsakelig gikk i akustisk country-retning, og ble et brudd med den psykedeliske rocken.

I tillegg ble det klart at å neglisjere logistikk og dimensjoneringsutfordringer med en slags «vi er alle sammen om det»-holdning var en romantisk idé som ikke var særlig holdbar lenger. Å kapitalisere på Woodstocks suksess, med ad hoc-løsninger for 300 000 publikummere, fremsto i etterkant av Altamont som et uforståelig feilgrep. 

Hva var Hunters motivasjon for å vifte med revolveren, som han ifølge Austerlitz hadde på seg for selvforsvar? Kunne man risikert at Mick Jagger var den som døde den kvelden? Skjedde drapet fordi Hunter var svart med en hvit kjæreste? Tok Stones avgjørelser basert på at de hadde hovedrollene i en dokumentar? Det er mange spørsmål man sitter igjen med fra denne dagen.

Det som er sikkert, er at Altamont-festivalen ble et uforglemmelig arrangement – av alle de gale grunnene.