Kvinner som fredsforkjempere. I løpet av de første månedene av første verdenskrig, midt under den eksplosive nasjonalismen som herjet Storbritannia, foreslo poeten Dorothea Hollins i Women’s Labour League at en ubevæpnet kvinnelig fredsekspedisjonsstyrke bestående av 1000 kvinner skulle ta seg gjennom Europa. «I våpnenes munning» skulle de plassere seg mellom de stridende partene i skyttergravene.

Holllins’ store plan ble ikke materialisert, men den oppsto heller ikke i noe vakuum; den ble næret av et århundre av aktivisme som i stor grad hadde sitt utspring i morskjærlighet.

Eller som hennes kollega innen fredsaktivisme Helena Swanwick skrev: Den felles frykten for at i krig «dør kvinner, og ser sine barn dø, men de blir ikke hedret; det er ingenting annet enn grusomheter og unevnelig skam». Swanwick bidro til å grunnlegge Women’s International League for Peace and Freedom, en organisasjon dedikert til å fjerne årsakene til krig. Hun drømte om «en verden i en fjern fremtid uten en eneste soldat». Mange aktivister mente at hvis kvinner hadde politisk makt, ville de ikke gå til krig. Men hvor sant er dette? Endres antallet voldelige konflikter når kvinner blir ledere eller når deres andel av representanter i nasjonalforsamlingen øker? I hvilken grad er kvinner «krigenes mødre»?

Få krigerske kvinner. Hvis man stiller dette spørsmålet høyt, vil det ikke gå lang tid før noen nevner Margaret Thatcher, den britiske statsministeren som førte en svært populær krig på Falklandsøyene, noe som ga henne en massiv valgseier i 1983. Men Thatcher er neppe den eneste kvinnelige lederen som er hyllet for sin krigshissing. Ta Boudicca, dronningen av ikenerne, en keltisk stamme i dagens Norfolk i England, som ledet et folkeopprør mot de romerske inntrengerne i år 61. Eller ta Lakshmi Bai (bilde t.h.), dronning av Jhansi og leder for det indiske mytteriet mot britene i 1857–58.

Eller hva med Emmeline Pankhurst som ledet de britiske suffragettene som kjempet for kvinners stemmerett, i en militant kampanje av sultestreik, ildspåsetting og vindusknusing, og så i 1914 ble en høyrøstet tilhenger av Storbritannias inntog i første verdenskrig.

Disse eksemplene er imidlertid som anekdoter å regne, for gjennom historien har kvinnelige ledere vært en sjeldenhet. Mellom 1950 og 2004 har, ifølge data sammenstilt av Katherine W. Phillips, professor i lederskap og etikk ved Columbia Business School, bare 48 statsledere i 188 land – mindre enn 4 prosent av alle ledere – vært kvinner. Blant dem var det 18 presidenter og 30 statsministre. To land, Ecuador og Madagaskar, hadde kvinnelige ledere som kun satt i to dager før de ble erstattet av menn.

Tatt i betraktning det begrensede utvalget, gir det over hodet mening å spørre om kvinner, hvis de har makt, er mer eller mindre tilbøyelige enn menn til å føre krig? Den medisinske antropologen Catherine Panter-Brick som leder programmet for konflikt, utholdenhet og helse ved MacMillian Center for International and Area Studies ved Yale University, mener det ikke gjør det. «Det skaper kjønnsstereotypier og forutsetter at lederskap er ukomplisert», sier hun.

Kanskje hadde hun tenkere som Steven Pinker i tankene. I «The Better Angels of Our Nature» (2011), hans studie av vold opp gjennom historien, skrev Pinker: «Kvinner har vært, og vil være den pasifiserende kraften».

Den antagelsen er imidlertid ikke alltid forankret i virkeligheten, sier Mary Caprioli, professor i politisk vitenskap ved University of Minnesota Duluth. Sammen med Mark A. Boyer ved University of Connecticut, telte hun ti militære kriser på 1900-tallet som involverte fire kvinnelige ledere (syv kriser ble håndtert av Golda Meir, Israels statsminister fra 1969 til 1974). For å kunne vurdere handlingene til kvinnelige ledere under kriser, mener de man trenger et stort analysemateriale – «noe historien ikke kan gi oss».

Frykt for svakhet. Oeindrila Dube, professor i globale konfliktstudier ved University of Chicago, og S.P. Harish ved New York University, har studert fire århundrer med europeiske konger og dronninger. I deres forskningsmateriale, som ikke er publisert ennå, har de undersøkt styret under 193 monarker i 18 europeiske stater eller politiske enheter, mellom 1480 og 1913.

Selv om bare 18 prosent av monarkene var dronninger – noe som gjør analysen deres noe mindre statistisk pålitelig – fant de ut at stater og enheter styrt av dronninger, hadde 27 prosent mindre sjanse for å delta i mellomstatlige konflikter som de som ble styrt av konger. Ugifte dronninger hadde større sannsynlighet for å bli dratt inn i kriger hvor deres stat ble angrepet, muligens fordi de ble oppfattet som svake.

Ugifte dronninger hadde større sannsynlighet for å bli dratt inn i kriger hvor deres stat ble angrepet, muligens fordi de ble oppfattet som svake.

Frykten for å bli oppfattet som svake, påvirker også moderne kvinnelige ledere, ifølge Caprioli, noe som kanskje fører til at de overkompenserer når det gjelder sikkerhet og forsvar.

Hun påpeker at kvinner som tar etter menn, som Thatcher, Meir og Indias statsminister Indira Gandhi (1980–84) – som hevdet hun var et biform menneske, med det beste fra mann og kvinne – har større sjanse til å lykkes som politiske ledere.

De må også kjempe mot negative stereotypier fra mannlige konkurrenter: For eksempel Yahya Khan, tidligere president i Pakistan (1969–71) sa at han ville ha respondert mindre voldelig mot Indira Gandhi under den indo-pakistanske krig i 1971 om India hadde hatt en mannlig leder. «Om den kvinnen [Gandhi] tror hun kan kue meg, nekter jeg å godta det», sa han.

Dube og Harish fant ut at det var mer sannsynlig at kvinner var aggressive om de delte makten med en ektefelle, som i tilfellet med Isabella I (lite bilde t.h.) og Ferdinand V, som sammen hersket over kongedømmet León og Castile mellom 1474 og 1504. Et bemerkelsesverdig unntak er Katarina den store som ble keiserinne av Russland i 1762 etter at hennes mann Peter III ble drept. Hennes militærkampanjer utvidet Det russiske imperiets grenser med 520 000 kvadratkilometer og innlemmet Krim-halvøya og store deler av Polen.

Kvinners rolle som fredsmeglere. For at kvinner skal ta ledelsen, må de ofte begynne med å engasjere seg politisk – stille til valg i nasjonalforsamlingen, drive valgkamp, organisere kvinner for å få dem til å stille til valg. I 2017 var gjennomsnittlig antall kvinner i nasjonalforsamlinger verden over bare på 23,3 prosent – noe som er en økning på 6,5 prosentpoeng i løpet av det siste tiåret. Denne økningen er betydelig: Capriolis data viser at dersom antall kvinner i en nasjonalforsamling øker med 5 prosentpoeng, er det fem ganger mindre sannsynlig at staten tyr til vold når den står overfor en internasjonal krise (kanskje fordi kvinner oftere benytter en ‘kollektiv eller konsensustilnærming’ ved konflikthåndtering).

Dersom antall kvinner i en nasjonalforsamling øker med 5 prosentpoeng, er det fem ganger mindre sannsynlig at staten tyr til vold når den står overfor en internasjonal krise 

Stater har også større sannsynlighet for å oppnå en varig fred etter en konflikt når kvinner inviteres til forhandlingsbordet. Selv om antall kvinner involvert i fredssamtaler er i mindretall (en FN-studie viste at kvinner bare utgjorde 2,4 prosent av fredsmeglerne, 9 prosent av forhandlerne, og 4 prosent av de underskrivende partene i 31 fredsprosesser) kan inkluderingen av kvinner utgjøre en betydelig forskjell. Det er større sannsynlighet for at freden blir varig: En analyse utført av den amerikanske veldedige organisasjonen Inclusive Security, av 182 undertegnede fredsavtaler mellom 1989 og 2011, viste at det er 35 prosent større sjanse for at en avtale varer i 15 år hvis kvinner er inkludert som fredsmeglere, forhandlere og underskrivende part.

Kvinner lykkes som fredsmeglere og forhandlere på grunn av kvaliteter som vanligvis ses på som feminine kvaliteter og morskvaliteter. I Nord-Irland, Somalia og Sør-Afrika har kvinnelige deltagere i fredsprosesser vært kjent for å fostre dialog og engasjere alle sider. De blir ofte også sett som ærlige meglere, mer troverdige og mindre truende, fordi de handler utenfor formelle maktstrukturer. Til tross for oppfatningen av mykhet og føyelighet, har handlingene deres ofte vært nesten det motsatte. I 2003 ledet den liberiske fredsaktivisten Leymah Gbowee en koalisjon av tusenvis av muslimske og kristne kvinner i blokader, bønn og faste, noe som bidro til å få slutt på landets brutale borgerkrig som hadde pågått i 14 år. Kalt «fredskrigeren» var Gbowee en av mottagerne av Nobels fredspris i 2011.

Militante protester. Begreper som kriger, våpen og revolusjon benyttes ofte om grupper som kjemper for fred, hvor kvinner fortsetter å være «høyst uforholdsmessig representert», ifølge FN. I Israel organiserer Women Wage Peace protester for å tvinge myndighetene til å jobbe for en levelig fredsavtale. I Argentina har Mødrene av Plaza de Mayo ‘revolusjonert’ morskapet ved å protestere mot forsvinningen av deres barn under Argentinas ‘skitne krig’ fra 1977 til 1983, og overført morskapet fra en passiv rolle til en av offentlig betydning.

‘Væpningen’ av tradisjonelle feminine verdier var også et sterkt element i den tiår lange kvinnenes fredsleir ved Greenham Common i Storbritannia. Den begynte i 1981 som en protest mot ankomsten av 96 Tomahawk cruisemissiler ved den amerikanske luftbasen i Berkshire. Kvinner omringet og kuttet hull i gjerdene på luftbasen og tok seg over barrièrene utkledd som teddybjørner, og hengte opp babyklær, tåteflasker, smokker, bleier og familiebilder på piggtrådene. Deres kamp var ikke mindre militant enn Thatchers krig på Falklandsøyene, men hun avfeide likevel kvinnenes kamp som «særheter».

Det ser ut til at uansett om kvinner kjemper for fred eller for krig, må de også kjempe mot antagelsene om at de selv er passive, svake eller rare. Historien har vist oss at det ikke er tilfellet, og at de, som i tilfellet med Isabella I og Ferdinand V, kunne være nådeløse og ondskapsfulle: Ikke bare ledet kongeparet den spanske erobringen av det islamske kongedømmet Granada i 1492, som drev ut både jøder og muslimer, de torturerte de som ble igjen og konverterte dem til kristendommen – og i noen tilfeller brant de dem til døde.

De er heller ikke alltid så fredelige som deres personlige historie tyder på: Aung San Suu Kyi, de facto lederen for Myanmar og mottager av Nobels fredspris i 1991 «for hennes ikkevoldelige kamp for demokrati og menneskerettigheter», er bredt kritisert for sin manglende vilje til å fordømme landets militære for deres etniske rensing av de forfulgte rohingyaene, en muslimsk minoritet i Myanmars nordlige delstat Rakhine.

Ifølge International Organization for Migration (IOM) er mer enn 688 000 rohingyaer (pr. 8. februar) blitt tvunget på flukt over grensen til Bangladesh siden 25. august 2017, for å unnslippe de militæres bombardement av ildspåsetting, grusomheter og voldtekt.

Som Caprioli påpeker: «Kvinnelige ledere kan absolutt være mektige når de blir stilt overfor voldelige, aggressive og farlige internasjonale situasjoner». Men de kan også være aggressive for fredens sak. Det er helt klart en stereotypi å avfeie kvinner som grunnleggende fredelige.

Som Swanwick skrev i «The Future of the Women’s Movement» (1913):

«Jeg ønsker å avvise den typen antagelser ...  dagens feminisme.» Det vil si «antagelsen om at menn har vært barbarene som elsket fysisk makt, og at kvinner alene var siviliserte og siviliserende. Det er ingen tegn til dette i litteraturen eller historien.»

Om artikkelforfatteren: Josie Glausiusz er en journalist som skriver om forskning og miljø for magasiner som Nature, National Geographic, Hakai magazine og den israelske avisen Haaretz. Hun har skrevet boken «Buzz: the intimate Bond Between Humans and Insects» (2004), og bor i Israel.

Publisert på aeon.co 27. oktober 2017.