Stivnet kunstdebatt
Femårsplaner og utbyggingsprosjekter preget 1930- og 40-årenes sovjetiske litteratur. Også på 1950-tallet fortsatte den å være konfliktløs og sjablongmessig – eller rett og slett kjedelig, ifølge den ukrainskfødte kosmopolitten og jødeforkjemperen Ilja Erenburg. For hvordan kunne god litteratur beordres eller bestilles? Den måtte jo skapes, være et resultat av selvstendighet i både emnevalg og uttrykksmåte, som kunne fylle et behov for mer virkelighetsnære og ekte skildringer.
Erenburg, som med sin moralske autoritet hadde kunnet leve greit med å forene sin tro på kommunisme og kunst, skrev i sine memoarer at han ikke elsket Stalin, men trodde på ham og fryktet ham. Erenburg var en lederfigur i etterkrigstidens kommunistiske fredsbevegelse og fikk Stalins fredspris i 1952, men skulle kort tid etter utfordre teorien om «konfliktløshet» (bezkonfliktnost) i litteraturen. Den lille romanen som var på trappene, skulle gi navn til en hel periode i sovjetisk åndsliv.
Gjorde opprør mot konformitet og konfliktløshet Forfatteren Ilja Erenburg emigrerte til Paris i 1908, men returnerte til den nye russiske republikken i 1917. Erenburg fryktet Stalin og skydde den beordrede skjønnmalingen av virkeligheten. Det banet vei for en ny type litteratur etter Stalins død. Foto: HISTORIA/REX
| Fakta |
Ilja Erenburg/ Erenburg (1891–1967) ble født i Kiev i Det russiske keiserdømmet og vokste opp i en jødisk middelklassefamilie, som etter hvert flyttet til Moskva. / Ble tidlig revolusjonær og fengslet for sosialistisk aktivitet, og emigrerte til Paris i 1908, hvor han jobbet som korrespondent. Rapporterte fra begge verdens-kriger samt den spanske borgerkrigen. / Erenburg fikk Sovjetunionens statspris i litteratur i 1942 og 1948. I 1952 fikk han Stalins fredspris (omdøpt av Nikita Khrusjtsjov til Lenins fredspris). Prisen ble stiftet av Josef Stalin i 1949 og var ment som en kommunistisk ekvivalent til Nobels fredspris. Den ble delt ut frem til 1990. / Erenburg ble med sin kortroman «Tøvær» (utgitt i to deler mellom 1954 og 1956) opphavet til begrepet «tøværs-perioden», som startet etter Josef Stalins død i 1953 og endte da Nikita Khrusjtsjov ble avsatt som statsminister og første-sekretær i kommunistpartiet i 1964. / Erenburg regnes som igangsetter av tøværets første fase (1953–54) sammen med Vladimir Pomerantsev. To andre viktige tøværsforfattere var Vladimir Dudintsev ( «Ikke av brød alene», 1956) og Aleksandr Solzjenitsyn («En dag i Ivan Denisovitsj' liv», 1962). / Etter tøværet, mot slutten av 1960-tallet, ble avstanden mellom legal og ikke-utgitt litteratur enda større. / Sosialistisk realisme ble utformet på den første allsovjetiske forfatterkongressen i 1934, og var dogmet for all kunst frem til Sovjetunionens oppløsning.
|
Kritikk av ensidigheten
Sosialistisk realisme, som var den offisielle litteraturnormen, ble definert og utformet på den første «allsovjetiske forfatterkongressen» i 1934. Den var optimistisk og fremtidsrettet, opptatt av flertallets interesser, og bygget på en revolusjonær romantikk og tro på proletariatet. Det fantes ikke fiender, ettersom det var en rådende tanke at unionen var forent og uten interne motsetninger.
Det var riktignok ikke den sosialistiske realismen som sådan som trigget debatten, men ensidigheten i fremstillingen. I 1952 skrev kommunistpartiets avis Pravda («Sannhet») at samtidslitteraturen manglet både konflikt og litterær dramatikk.
To ytre hendelser skulle imidlertid bidra til forsøkene på nytenkning: Stalins død i 1953 og Nikita Khrusjtsjovs hemmelige tale på den 20. partikongressen, som problematiserte persondyrking og startet avstaliniseringen av unionen.
Antihelter og indre liv
Årene mellom Stalins død og Khrusjtsjovs avsettelse i 1964 ble kalt tøværsperioden, oppkalt etter Erenburgs kortroman «Tøvær» («Ottepel», 1954–56). Boken handlet om individuelle problemer og introduserte noe «nytt»: en antihelt.
Her møter vi blant andre to ganske så forskjellige malere. Saburov er individualistisk innstilt, lever ensom og på sultegrensen. Pukhov er berømt for sine dogmetro landsbybilder, men er «uekte» i sin gjerning. Til slutt er det Pukhov, den offisielt anerkjente kunst-representanten, som må innrømme at han har forfalsket kunsten, og dermed indirekte erkjenne at Saburov er den «ekte» kunstneren.
Et annet viktig innlegg i tøværsdebatten kom fra Vladimir Pomerantsev. I artikkelen «Om oppriktigheten i litteraturen» (1953), publisert i tidsskriftet Novyj mir*, gikk han til angrep på Stalin-tidens skjønnmaling av virkeligheten og den sosialistiske realismens mangel på genuin konflikt. Både forfattere og kritikere måtte bære sin del av skylden for at litteraturen ignorerte sin viktigste verdi: oppriktigheten.
På forfatterkongressen i 1954 (der ikke-russere forøvrig var langt bedre representert enn sist) forsøkte man seg på en omtolkning av den sosialistiske realismen. Grunnprinsippet om sosialistisk realisme som metode, ble beholdt, men det kom et tillegg: Man skulle kunne velge form og stil ut fra individuelle ønsker.
Sakte overgang
«Til tross for protestene, rehabiliteringen og alle de litterære nyutgivelsene, kunne ingen av de to tøværs-fasene sies å ha utløst noe alvorlig opprør mot systemet og den etablerte litterære doktrine», skriver Ivar Magnus Ravnum i boken «Russisk litteratur etter Stalin» (1973).
En del tøværslitteratur representerte fornyelse, men Ravnum peker på at en bok som «Doktor Zjivago» (1956), til fulle viste dens begrensing i tanke- og idéinnhold.
Ufri Boris Pasternak (i midten) i prat med blant andre Ilja Erenburg (bak t.h.) i Paris i 1933. Pasternak mottok Nobelprisen i litteratur i 1958 for «Dr. Zhivago», en roman som ble forbudt utgitt i Sovjet, og han ble tvunget til å avslå prisen. Da russere uttrykte sjokk og sorg da Stalin døde i 1953, skrev Pasternak: «Menn som ikke er frie ... idealiserer alltid sitt slaveri.» Foto: FRED STEIN ARCHIVE/GETTY IMAGES
Romanens forfatter Boris Pasternak ble refusert av Novyj mir, selv om redaksjonen tidligere hadde tatt imot andre tøværsmanuskripter (og da han fikk Nobelprisen i litteratur i 1958, ble han tvunget til å gi den fra seg for å unngå å bli sendt ut av Russland).
Pasternak, som beskrives som hverken kommunist eller kapitalist, ble i stedet stilt for retten. I rettssalen kom det ingen revolusjonære bekjennelser, men snarere noen apolitiske, filosofiske betraktninger. For ham var denne overgangs-perioden bare et lite utsnitt av historien, et slags Guds skritt i noe større som han uttalte at «vokser umerkelig og sakte, som gresset».
Floskelparodi
1956 ble kalt «det store proteståret» i den sovjetiske samtiden. Debatten var riktignok fremdeles innenfor den sosialistiske realismens rammer, men utsikter til større litterær frihet gjorde mange forfattere optimistiske. Ikke siden 1920-årene hadde den offisielle administrasjonen vært så lite til stede, og i tillegg ble mange upubliserte diktere, som hadde vært fordømt under Stalin, løftet frem.
Dette året ble også en ny samling Dostojevskij-verker utgitt. Ikke minst kom en annen ledende tøværsforfatter, Vladimir Dudintsev, ut med sin parodiske roman «Ikke av brød alene» – blottet for lovprising av systemet, med parodier på flosklene i litteraturen under Stalin.
Med andre ord beveget han seg langt fra partilinjen. Han ble derfor utsatt for en hetskampanje, som ikke tok slutt før Khrusjtsjov brøt inn.
Dissident og forfatter Andrej Amalrik, mest kjent i Vesten for boken «Vil Sovjetunionen overleve til 1984?» (1970), hevdet at for de fleste russere var ordet «frihet» synonymt med «uorden» eller «anarki». Ytringsfrihet var således en antisosial, farlig akitvitet, som ville føre til at man ble angitt. Russland var så preget av sensur og ensidig propaganda, mente han, at om ikke folk sluttet å tenke, så begynte de å tenke innenfor de tillatte rammene.
Menneskelig oppbrudd
Etter Amalriks syn hadde ikke de tøværsopposisjonelle startet noe opprør mot det politiske regimet. Det de gjorde opprør mot, var måten å forvalte og formidle kultur på. Med andre ord var de lojale mot kommunismen, men ikke mot idealismen og maktens forvaltere.
Erenburg var en forfatter som la stor vekt på kjærlighet og personlig lykke. «Hans tøværsbudskap er hverken politisk eller ideologisk, men nærmest et forsøk på å innsirkle og befordre det rent eksistensielle, menneskelige oppbrudd etter Stalins død», skriver Ravnum.
Selv om Erenburg forklarte sin romantittel som noe rent konkret, at han tenkte på vårværet, ser vi at hans karakterer tør opp hverandre, til å bli mindre harde og rasjonelle, og mer fleksible og forståelsesfulle.
Tøværsforfatterne, selv om de opponerte innenfor rammen av doktrinen, fikk vist at sovjetsamfunnet rommet motsetninger, og var en del av en større verden.
*Tidsskriftet Novyj mir (Den nye verden) hadde en viktig rolle i å utgi kontroversiell litteratur. Det var vanlig at nye litterære verk først ble publisert i et tidsskrift, gjerne i deler over ett–to år, før det kom separatutgave.