En dag for alt
I februar, som hvert år på morsdagen, sirkulerte en populær tegneseriestripe som hyller mammaen. «Du får ikke bli mamma hvis du ikke kan fikse alt mulig», proklamerer Tommy til Tiger’n. I Mummidalen er det også mammaen som ordner opp i det meste. Selv med hennes knappe bekledning bestående av et kjøkkenforkle og dameveske, ser mange den omsorgsfulle matriarken som en rollemodell.
Mange vil mene det er problematisk i et feministisk perspektiv når Mummimamma tar seg av alt husarbeid, mens Mummipappa ligger på sofaen, skriver bok og vandrer av gårde når han føler for det. Tove Jansson beskrev selv karakteren hun skapte allerede i 1945 slik: «Mummimamma holder familien sammen og gir aldri opp.» Det kan føles datert, og kanskje vil illsinte Lille My fra samme univers ha større appell på årets kvinnedag 8. mars.
Om man skal man tro Norges største bank, kan man imidlertid ikke ta for gitt i 2022 at familiens mamma kan ta seg av noe særlig mer avansert når det gjelder husholdningsøkonomien, enn shopping. En uke før morsdagen kom et nyhetsbrev fra DNB i innboksen, med tips til en ryddigere økonomi. Her delte bankens kvinnelige forbrukerøkonom Silje Sandmæl sin beskrivelse av «par-økonomien»: «Mens mannen tar seg av lån, investeringer og forsikringer, er kvinnen shoppingansvarlig. Hun tar seg av innkjøp av mat og drikke, interiør, gaver til felles kjente og klær til barna.»
Med slike akterutseilte generaliseringer er det kanskje nødvendig også for
menn å ha sin egen mannsdag. Og de har det. Men de færreste har hørt om 19. november. Så når regjeringen før jul nedsatte et nytt mannsutvalg, var det nok en god idé. Men om man løfter blikket ut over vår egen trygge, norske tilværelse (der man kan tillate seg å heve øyenbrynene over en e-post fra banken), vil de fleste av årets dager veldig mange steder i verden arte seg som mannsdager.
Å sammenligne seg med andre stjeler angivelig egen glede. Men når det kommer til paroler for kvinnedagen, er det en solidarisk nødvendighet, om ikke annet fordi mange, også på kvinnedagen, ser ut til å være seg selv nærmest. Kanskje blir det sånn når så mange ulike historier og erfaringer skal samles på én og samme dag.
På samenes nasjonaldag 6. februar uttalte den samiske influenseren Erlend Elias til NRK at han kjente på noe av det samme. Han iførte seg kofte, var stolt og feiret, men følte samtidig at markeringen blir i overkant intens når alt det samiske må inn på én dag. Han ønsket seg større oppmerksomhet om det samiske hele året. Det samme kunne man si om de fleste gode saker, og slike markeringer blir dermed også litt kunstige.
For baksiden av slike dager er nettopp at saken som løftes frem, mister fremdrift resten av året. Likevel har de fleste gode saker sin egen dag. Eller en drøy uke, som Pride – feiringen av skeiv kjærlighet og mangfold. Pride har på relativt kort tid fått stor oppmerksomhet og oppslutning. Bedrifter kappes nå nærmest om å pynte seg med regnbueflagg og vise sin støtte til festivalen for seksualitetsmangfold og kjønnstoleranse. Det er fargerikt ¬– og uforpliktende.
Men oppslutningen fører til at det underliggende, mer alvorlige budskapet gradvis får økt gjennomslag også ut over den årlige enkeltmarkeringen. Den reelle verdien av slike dager gjør seg gjeldende først når holdningene hos tilstrekkelig mange av oss faktisk endres.
Dette har kvinnedagen bidratt til i årevis, men etter de siste årenes uenighet i 8. mars-komiteen om hvem som bør omfattes av parolene, ser feministene ut til å kunne lære ett og annet av det inkluderende fellesskapet i Pride-feiringen.
Hadde Tove Janssons figurer blitt til i dag, kunne beskrivelsen av Mummipappa som «en som går sine egne veier», like gjerne vært en karakteristikk av Mummimamma. Verden beveger seg tross alt videre. Hver markering, om det er av det samiske, kvinner eller skeiv kjærlighet, er et skritt fremover mot færre generaliseringer og likere muligheter. Nye rettigheter for noen stjeler ikke rettigheter fra andre.
Dermed blir likestilling et prosjekt for alle.
Tine Skarland, redaktør.
