Paveprank: Den første karikaturtegningen ble antagelig laget den gang kriger ble utkjempet med steinklubber. Men den moderne karikaturen kan – noe nølende – føres tilbake til en viss Martin Luther i Det Herrens År 1545. Han tegnet riktignok ikke selv, men satte bort oppdraget til Lucas Cranach den eldre. En av tegningene, Pavens fødsel og opphav, viser Satan som rett og slett – jo, hm – bæsjer ut paven. Og dermed hadde Luther og Cranach sagt sitt om den saken.

Om paven, altså.

Siden den gang har religionen måttet gjennomgå mye, og den har tålt det dårlig. Men det er slett ikke bare religiøse fundamentalister og fanatikere som har gnisset tenner mot avistegnernes satirer. Feminister og liberale, antirasister og politisk korrekte – de samme som til daglig opphøyer seg selv til ytringsfrihetens flaggbærere – har gjennom historien rast mot, boikottet og stormet barrikadene i kampen mot de spisse pennene.

Barry Blitt og Obama-Osama: Ta en dash sex, rase eller religion. Bland i en passe mengde provokasjon, og legg til en type dobbeltkommunikasjon der budskapet er omvendt av hva mottageren nødvendigvis vil oppfatte det som.

En ironisering av andres fordommer vil fort fremstå som egen fordom. En satire over en stereotypi vil gå over i historien som befestet stereotypi snarere enn en satire over stereotypien.

En ironisering av andres fordommer vil fort fremstå som egen fordom. En satire over en stereotypi vil gå over i historien som befestet stereotypi snarere enn en satire over stereotypien.

Det var det siste som skapte stormen mot Barry Blitts karikatur av Barack Obama i tidsskriftet The New Yorker i 2008. Blitt hadde tegnet Obama som Osama bin Laden, med Michelle som våpenbærer, og resultatet var et ras av oppsigelser, trusler og avskyerklæringer.

Selv forklarte Blitt at han slett ikke hadde ment å slå presidentkandidaten i hartkorn med terrorister, men at han tvert imot hadde ironisert over andres oppfatning av Obama som farlig muslim. 

Og slik har satiren snublet seg gjennom historien, alltid med fanen høyt hevet og alltid med fingeren på samfunnets puls. Med få streker har de forklart verden for oss. Med ironi og humor har de tatt tiden på kornet, styrtet de mektige ned fra sine pidestaller og redusert dem til rene komedier.

Daumier og kongen: I 1832 ble den franske karikaturtegneren Honoré Daumier kastet i fengsel fordi han hadde tegnet kong Ludvig Filip som den fråtsende giganten Gargantua i gang med å fortære sine undersåtter. Det var en majestetsfornærmelse av rent ufattelige dimensjoner, og fra denne dag sto det franske folk tvikroket av latter når kongen ble nevnt.

Ludvig Filip må ha vært i meget slett lune når han ble angrepet slik etter storsinnet å ha avskaffet sensuren. Det skulle ikke ta mange årene heller før den var gjeninnført. Men ånden var allerede ute av lampen og kunne ikke dyttes inn igjen.

I løpet av kort tid var vittighetsblader som La Caricature og Le Charivari født, med karikaturtegnere som historiker Howard Vincent senere skrev «hadde kniver i hjernen». De neste årene skulle 350 satireblader se dagens lys, og Daumier skulle gå inn i historien med over 4000 litografier.

Politiske karikaturer var blitt, i ordene til kunstkritiker og kronikør Champfleury «le cri des citoyens.» Det franske monarkiet hadde født et fenomen, og vittighetsblader som Punch (fra 1841), Simplicissimus (fra 1896) og vårt eget Vikingen (fra 1862) skulle vandre ut i verden.

I årene etter skulle Thomas Nast få ærestittelen Karikaturtegningens Far i USA, mens britiske David Low ble tildelt epitetet Det tyvende århundrets største tegner. Under første verdenskrig tegnet en annen lysende begavelse – nederlandske Louis Raemaekers – så sviende skisser av den tyske keiseren at regjeringen i Berlin utlovet en belønning på 12 000 gylden for mannen – død eller levende.

Grosz og møkkafargene: Og så kom Hitler, med sin latterlige bart og farlige ideer. I Tyskland gned karikaturtegnerne seg i hendene, inntil det ble så farlig å oppholde seg der at de måtte flykte.

George Grosz hadde på 1920-tallet ertet det tyske militære ved å tegne en uniformert dummy med grisehode. For det ble han og kollegaen John Hartfield idømt en bot på 300 mark.

Senere, under Weimarrepublikkens siste år og Hitlers fremmarsj, begynte Grosz å fargelegge tegningene sine med avføring i en mektig symbolikk, og «alle tok poenget» som Victor S. Navasky skriver i sin bok «The Art of Controversy». I 1930 tegnet David Low Hitler som en jypling idet han prøver barten sin for første gang – en karikatur Hitler skal ha hatet.

Krigen ble ikke bare utkjempet. Den ble tegnet. I Storbritannia leverte Philip Zec 1529 tegninger til Daily Mirror bare i løpet av de seks krigsårene. I Norge tegnet Ragnvald Blix sine bitende ironier over Quisling og nazistene, som også ble publisert i Sverige under psevdonymet Stig Höök.

I etterkrigstiden fortsatte tradisjonen med spottende tegninger av våre mektige, som Herblocks skisser av Nixon med sin «klokken-fem-skygge» og vår egen Finn Graff som skisset Carl I. Hagen som en haug med avføring. Margaret Thatcher var med sin «perfekte deformitet» også et yndet motiv. I dag er en av favorittene den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma fremstilt med en liten dusj på hodet i ferd med å voldta Fru Justitia, etter tiltale for seksuelle overgrep og uttalelser om at han dusjet for å unngå aids.

Det var Jonathan Zapiro som kvesset pennen etter den uttalelsen. En idé, noen pennestreker og litt fargelegging, og Zuma var redusert fra mektig ikon til latterlig figur. I ordene til den amerikanske filosofen Arthur Danto: «Karikaturer har tidvis lykkes i å sette offentlige personer i et så lite flatterende lys at deres makt er blitt skadet og endog ødelagt».

Napoleon ville ha vært enig. I 1803 ble han tegnet av den britiske satirikeren James Gillray, og han skal ha sagt etterpå at Gillray «bidro mer til mitt fall enn alle Europas hærer tilsammen».

Satire som slår oppover er nesten alltid akseptert. Satire som vender seg mot minoriteter, som er hatefull, som fornekter historiske fakta eller trosser en nasjonal konsensus, er ikke alltid velkommen.

Kissinger og feministene: Satire som slår oppover er nesten alltid akseptert. Satire som vender seg mot minoriteter, som er hatefull, som fornekter historiske fakta eller trosser en nasjonal konsensus er ikke alltid velkommen.

I 1917 ble sosialisten Art Young tiltalt for forræderi for sine antikrigstegninger. Få år senere, i 1925, skapte David Lows tegning av cricketesset Jack Hobbs furore blant muslimer i Calcutta – spredt dit av en muslimsk gruppe i London – fordi Muhammed var en av flere små tegnede figurer som så opp til ham i beundring. Så sent som i 1981 ble den britiske holocaustfornektende karikaturtegneren Robert Edwards dømt til 12 måneders fengsel for en antisemittisk komistripe.

I 1984 utløste David Levines «Screwing the World», Kissingers samleie med kloden vår, furore blant feminister, og i 2005 var det en assosiasjon mellom Abraham Lincoln og homoseksualitet – tegnet av Robert Grossman under headingen «Babe Lincoln» – som førte til avmektig raseri og en storm av indignerte protester.

Før det, i 1988, hadde baptistpastoren Jerry Falwell gått til sak mot Hustler Magazine som hadde tegnet ham i en parodi over en campari-reklame der han skryter av sitt første samleie – med sin mor. USAs høyesterett fastslo at også denne typen ytringer har sitt vern i grunnloven.

Hvorfor er tegninger så potente? Kanskje demokraten Boss Tweeds uttalelser etter at Thomas Nast hadde tegnet ham i 1870 gir forklaringen: «Stopp de fordømte tegningene! Jeg bryr meg ikke om avisartikler. Mine velgere kan ikke lese. Men de kan ikke unngå å se disse fordømte tegningene!»

For ytringsfrihetens flammende fyrtårn Ronald Dworkin er det et prinsippspørsmål: «Latterliggjøring er en ytring. Dens substans kan ikke bli erstattet av en mindre fornærmende retorisk form … Det er derfor karikaturer og andre former for latterliggjøring opp gjennom hundreårene, selv når de var illegale, har vært blant de mest potente våpnene for de noble og de ondskapsfulle.»

Fips og Der Stürmer: Hatkarikaturene har alltid vært der som en perversjon av den politiske satiren. I denne forkvaklede tradisjonen er svarte blitt fremstilt som aper og jøder som padder, vampyrer, gribber, behornete monstre, insekter, edderkopper og bakterier. Under signaturen Fips ble Philipp Rupprechts hatske tegninger av jøder spredt til millioner av tyskere via avisen Der Stürmer, en tradisjon som lever videre i de mørkeste kroker av Europa og i den arabiske verden.

Både Dave Brown og Akhbar Al Khaleej får sine antisemittiske tegninger på trykk. Men de fleste karikaturtegnere har innført selvsensur for denne typen satire. Så stigmatiserende er karikerte neseprofiler at britiske Martin Rowson fem ganger ble bedt av avisen The Independent om å «redigere» sin versjon av en kjent TV-personlighet. Til slutt ga Rowson opp og tegnet mannen uten nese i det hele tatt – en karikatur som for øvrig kom på trykk.

Det er lenge siden den ubetingede ytringsfriheten rådde innenfor den tegnede satiren.

Det er lenge siden den ubetingede ytringsfriheten rådde innenfor den tegnede satiren. I januar ble vi minnet på hva karikaturtegnere risikerer for sine skråblikk på verden. Men de ti i redaksjonen til Charlie Hebdo er ikke de første ofrene. Naji-al-Ali ble skutt og drept på åpen gate i London i 1987 for sine karikaturer av PLO og Israel. Listen over karikaturtegnere som er blitt mishandlet, arrestert eller forsvunnet fra jordens overflate, er lang.

Det ligger i dens natur at den karikerte tegningen skal provosere. Som Art Spiegelman i The New Yorker sa engang: «En karikaturtegner må være beredt på å arbeide med stereotypier. I enhver vestkantliberaler finnes det en stereotypi dypt begravd i hjernen.»

Men hvor går grensen?

Plantu og Muhammed-karikaturene: Etter Muhammed-tegningene var den franske avisen Le Monde i et dilemma. Skulle de trykke karikaturene i en støtteerklæring for ytringsfriheten, eller skulle de la være i respekt for landets muslimer? Den franske satirikeren Plantu valgte å tegne en hånd som holder i en mammutpenn som drodler «Jeg må ikke tegne Muhammed». Sakte, men sikkert går drodlingen over i et hode med turban og flommende skjegg. 

«Vi er nødt til å utfordre, vi er nødt til å overdrive, vi er nødt til å være voldsomme», sa Plantu etter at Le Monde hadde publisert drodleriene hans.

Doug Marlette mener muslimer misforsto hans tegning av Muhammed i bil med en rakett bak, under headingen: «What would Mohammed drive?» I seg selv var det et brudd på forbudet mot å tegne Muhammed. Amerikanere flest så den imidlertid som en vittig finte til evangelikerne som kranglet om moralen i å kjøre en SUV. («What would Jesus drive?»)

Marlette sa etterpå: «Jeg er blitt beskyldt for blasfemi, ignoranse, trangsynthet og manglende respekt for profeten Muhammed. Jeg har mottatt dødstrusler og blitt avkrevd beklagelser. Tusener har oppfattet tegningene mine som et angrep på deres religion og dens grunnlegger. De var ikke det. De var et angrep på den fordreiningen av deres religion som morderiske fanatikere og fundamentalister står for.»

En ironisering av stereotypien blir ofte oppfattet som stereotypien selv. Karikaturen er ikke analfabetenes bok, men en øvelse i det subtile.