Hvilken dag er det i dag?

En av våre mange kollektive erkjennelser under nedstengningen i 2020, var hvor knyttet vi er til syvdagersuken. Da klagingen over tidsforvirring tiltok, tenkte vi ikke på klokken – den klassiske benevnelsen for kraften og opplevelsen av tid – men på kalenderen, og mer presist ukekalenderen.

Timer, måneder, årstider og andre tidsenheter kan også ha blitt uklare, men de diffuse ukedagene dominerte den offentlige samtalen. Fra Tom Hanks' observasjon i en monolog på «Saturday Night Live» at «det finnes ikke lenger noen lørdag. Det er bare ... hver dag er i dag», til de mange engelskspråklige memene som kalte alle dager «blursday» (verbet blur betyr å gjøre diffus, viske ut forskjeller, altså, en slags dag ute av fokus, red.anm.), eller som har gjort om navnene på ukedagene til «dendag, dennedag, annendag, enellerannendag, gårsdag, i dag og nestedag». Ukedagenes kollaps ble raskt en komisk klisjé.

Slik brakte koronaens ukedagsforvirring mysteriet med de syv ukedagene opp til overflaten i vår bevissthet. Det fikk oss til å lure på hvorfor det å holde seg mer i ro gjorde at mange av oss ikke lenger visste hvilken dag det var. Samfunnskommentatorene påpekte det faktum at det under pandemien var mange av oss som jobbet hjemmefra. Det fjernet de viktige signalene fra miljøet på arbeidsplassen, signaler som skiller arbeidslivet fra resten av livet. Arbeidsdager og fridager begynte å ligne hverandre, og i midten av uken mistet vi styringen på hvor lenge det var til helgen.

Arbeidsdager og fridager begynte å ligne hverandre, og i midten av uken mistet vi styringen på hvor lenge det var til helgen.

Denne forklaringen synes mangelfull. Det å jobbe hjemmefra var tross alt vanlig lenge før pandemien, uten at det brakte med seg en generell følelse av tidsforvirring. Det å jobbe hjemmefra ødelegger faktisk mer følelsen av de forskjellige bestanddelene av en enkelt dag, enn ukesyklusen.

Men vitsene og memene tok ikke tak i vår manglende følelse for hvor langt på dagen vi hadde kommet. De tok heller ikke tak i datoforvirring, på tross av pandemiens angrep på våre viktigste riter – avlyste juleselskaper, utsatte sportsstevner, bursdagsfeiringer på Teams og Zoom – noe som rotet til årskalenderen, heller enn ukekalenderen. Og sist, men ikke minst, ukedagsforvirringen begrenset seg ikke til skillet mellom helg og ukedager, men gjaldt alle de syv dagene.

Ukedagsforvirringens klagesang forteller oss mer enn bare om de åpenbare konsekvensene av å skulle jobbe, shoppe og ha sosial omgang hjemmefra. Den var også et uttrykk for en generell løsrivelse fra våre vaner og rutiner, hvor det å miste følingen med ukedagene var et dramatisk fellessymptom (i alle fall for dem som var heldige nok til ikke å miste jobben). Dette til tross for at vi vanligvis ser på det å glemme ukedagene som et symptom på hukommelsessvikt og forvirring.

Forankringer for hukommelsen

Ukene fungerer som forankringer for hukommelsen fordi de fundamentalt sett er kunstige. Ulikt dager, måneder og år, som holder styr på, ligner, etterligner eller i det minste alluderer til en eller annen naturlig prosess (med timer, minutter og sekunder som hendige brøkdeler av disse større enhetene), så er ukens opphav helt og holdent en historisk konstruksjon.

Det å si «i dag er det tirsdag» er å hevde noe om fortiden, heller enn noe om stjernene, tidevannet eller været. Vi bedyrer at et visst antall dager, regnet i uavbrutte grupper på syv, skiller dagen i dag fra et tidligere øyeblikk. Og fordi denne tidsregningen ikke har noen astronomiske holdepunkter, så er ukedagene på et vis avhengige av et omhyggelig historisk regnskap.

Rent praktisk blir imidlertid oppdelingen i uker forsterket av andre folks vaner og ritualer. Da disse vanene og ritualene ble fullstendig rotet til eller endret i 2020, syntes uken som konsept å gå i oppløsning.

Rent praktisk blir oppdelingen i uker forsterket av andre folks vaner og ritualer. Da disse vanene og ritualene ble fullstendig rotet til eller endret i 2020, syntes uken som konsept å gå i oppløsning.

Ukens fire funksjoner

1) Ukens oppløsning er vanskelig å forklare om man tenker at syvdagersukens eneste funksjon er å skille arbeid fra fritid eller det hellige fra det verdslige. Skillet mellom ukedagene og helgen er, selvfølgelig, det mest iøynefallende ved dette merkelige, konvensjonelle systemet for å holde styr på tiden. Dette er antagelig også den viktigste konsekvensen av utbredelsen av syvdagerstelling så å si over hele kloden i løpet av de siste århundrene. Men uken har også etter hvert begynt å gjøre mer for oss ved å dele, gruppere og markere dager for forskjellige formål og med varierende konsekvenser.

2) Det at vår uke er delt i to kategorier, skaper en slags tidsrytme av en rekke tikk etterfulgt av et takk (eller to). I sin spede begynnelse, tilbake i antikken, ble overholdelsen av den jødiske sabbaten det avgjørende bidraget til utformingen av uken.

Men våre uker deler også dagene inn i syv fundamentalt like enheter, mer som en skala av do-re-mi-fa-sol-la-ti. Dette er rytmen til den astrologiske tidsmålingen, som var viktig i det romerske keiserriket, og som identifiserte dagene med de syv himmellegemer synlig fra Jorden.

Dette er en assosiasjon bevart i ukedagenes navn i mange indoeuropeiske språk, som søndag (soldag) og mandag (månedag) på norsk, eller det engelske Saturday (saturndag) og de fem ukedagene på fransk, (men ikke de franske helgedagene som er oppkalt etter sabbaten og Vårherre).

3) I en annen vanlig bruk av uken, blir den ikke delt i det hele tatt, hverken i to eller syv, men i stedet blir alle de syv dagene gruppert i en sammenhengende klump med tid, typisk brukt for å skille én syklus fra en annen: Den ene uken fra den andre uken, forrige uke fra den neste.

Fra dette perspektivet er uken et intervall brukt til både å gjøre vareopptelling for tiden som er gått, og tiden som skal komme. Derfor var dette synet på uken særlig populært blant puritanerne i New England og deres mange etterkommere.

4) Som et siste eksempel kan vi også bruke den ukentlige syklusen til å planlegge og koordinere gruppeaktiviteter. De ukentlige markedene, for eksempel, sørget for et syvdagersintervall for selgere og kjøpere av mat og andre produkter, og hjalp dem finne sammen på forutsigbare tider og steder.

Til bruk som en syklus for å se seg tilbake og fremover er det ikke nødvendig at den er syv dager lang (inntil nylig brukte tiv-folket i Nigeria en femdagersuke, kalt en kasóa, som betyr marked). Men i et samfunn som allerede følger den tradisjonelle syvdagersuken, forsterker det å hekte planleggingen av offentlige samlinger på et syvdagersmønster denne kalenderen ytterligere.

Alle disse fire funksjonene til syvdagerstellingen har formet historien til den ukentlige tidsregningen, som bare er omtrent 2000 år gammel. Selv om tabuer og kosmologi i flere forskjellige kulturer la vekt på syvdagerssykluser mye tidligere, er det ingen klare beviser for at noen samfunn brukte slike sykluser for å holde styr på tiden i form av en felles kalender, før slutten av det første århundret i vår tidsregning.

Som forskerne Ilaria Bultrighini og Sacha Stern nylig har dokumentert, var det under Romerriket at en standardisert ukentlig kalender oppsto som en kombinasjon av den jødiske sabbatens intervaller og de romerske planet-syklusene. Dette reflekterte en sammensmelting av veldig forskjellige måter å telle dager på. Dét faktum alene bør være nok til å hindre oss i å anta at uken kun har én opplagt, teknisk nyttefunksjon.

Foto: SIGNE DONS/AFTENPOSTEN

Dagbøker og todagers helg

Som med de fleste ukebaserte tidsskjemaer, bærer den moderne amerikanske uken det historiske avtrykket av alle de fire funksjonene ved syvdagerstellingen. I USA ble uken først tatt i bruk av europeere og afrikanere, og forsterket av immigrasjonsbølger i århundrene som fulgte. Men den viktige dannelsen av en moderne opplevelse av ukentlig tid, fant sted rundt den første halvdelen av 1800-tallet, med fremveksten av den fjerde typen uke: Den differensierte ukeplanen.

Alle de andre tre måtene å bruke ukekonseptet på var allerede godt innarbeidet i USA på begynnelsen av 1800-tallet. Selv før borgerkrigen var det amerikanske samfunnet beryktet blant besøkende europeere for den utbredte og rigide overholdelsen av sabbaten. Søndagshvile var også uvanlig utbredt, selv blant slaver.

Sabbatsfeiringen og helligholdingen av søndager utmerket seg i en kalender som ellers ikke hadde så mange årlige minnedager eller helligdager. Astrologisk assosiering med den ukentlige syklusen var fremdeles ganske vanlig i denne perioden.

Selv de som avviste overtroen som sa at noen ukedager var særlig heldige eller illevarslende, aksepterte ofte troen på at ukedagene var knyttet til kosmologiske krefter, og at de var en del av naturlovene. Og den puritanske praksisen med å gjøre opp regnskap en gang i uken ga mange vanlige, skriveføre amerikanske menn og kvinner et kraftfullt verktøy for å revidere, planlegge og forutse sine gjøremål og gjerninger, etter hvert som det å føre dagbok ble utbredt. 

Lønningsdagens påvirkning

Noen av disse eldre ukerytmene ga sterkere gjenklang ettersom 1800-tallet skred frem. For eksempel ble lørdagskveldene etter hvert mer enn bare slutten på arbeidsuken. Med fremveksten av lønnet arbeidskraft nord og vest i USA ble lørdag også lønningsdag, noe som igjen skapte forbrukermønstre, kjøpekraft og materiell sikkerhet. Dette igjen formet en særegen følelse for hver av de mellomliggende dagene i syklusen.

Lørdag ble også i seg selv en slags halv-helgedag i USA i løpet av 1800-tallet. Lærere og studenter hadde ofte helt fri på lørdager, og det samme hadde mange kontoransatte. Andre amerikanere, både frie og slaver, jobbet ofte kortere dager på lørdager sammenlignet med andre ukedager.

I dag får ofte fagforeningene æren for å ha oppfunnet todagershelgen. Men det er mer korrekt å si at fagforeningene på begynnelsen av 1900-tallet lyktes i å sikre alle arbeidere det samme godet som allerede var gitt arbeidere i noen sektorer i USA i løpet av det foregående århundret, altså lørdagsfri.

Doblingen av helgen satte antagelig tikk-takk-rytmen av spesielle dager og vanlige dager i skarpere kontrast. Dette særlig siden den formelle utvidelsen av søndag til å inkludere lørdag erstattet den uformelle glidningen av søndag over i mandag, som hadde funnet sted i mange arbeidskulturer før den industrielle revolusjonen.

Ettersom masseproduserte dagbøker ble mer utbredt gjennom den første halvdelen av 1800-tallet – som typisk var oppdelt i uker, mot månedsoppdeling i tidligere almanakker – ble sammenhengen mellom å føre dagbok og ukentlig oppregning også tydeligere. Det nye kalenderformatet forsterket vanen med å vurdere egne prestasjoner, forpliktelser og tilkortkommenhet i ukentlige bolker.

Men samtidig med innarbeidingen av ukekalenderen var det i ferd med å skje noe mer grunnleggende. I stadig større og mer inngripende grad brukte amerikanere syvdagerstelling for å sette opp tidsplaner. Noen av disse systematiserte arbeid, særlig i skoler og i husarbeid.

Ettersom daglig skolegang ble mer vanlig utenfor det sørlige USA tidlig på 1800-tallet, lærte skolebarn tidlig å forvente regelmessige hendelser (prøver, tidlig fri, timer med spesifikke fag) som fant sted på samme dag hver uke. Og ettersom normer for hygiene og respektabilitet ble etablert i middelklassens husholdninger, begynte lærebøker i husarbeid å foreskrive en ukentlig rutine for det viktigste husarbeidet: vasking på mandager, stryking på tirsdager og baking på onsdager.

Ukeplanleggingens utbredelse

Bruken av en ukentlig timeplan skulle imidlertid få størst betydning utenfor arbeidslivet: i offentlig underholdning, frivillig arbeid og innen typografi.

I den første halvdelen av 1800-tallet strømmet amerikanere i de nordlige og vestlige delene av landet til teatre, ble medlemmer i losjer og reformorganisasjoner, gikk på foredrag og konserter og abonnerte på aviser.

I økende grad brukte mange også banker (som typisk la visse tjenester til spesifikke ukedager), og sendte og mottok brev (som i spredtbygde strøk ble levert etter en ukeplan). Alt dette fordret at det ble holdt styr på hvilken ukedag det var.

Så lenge møter, arrangementer, publikasjoner og postgang konsistent var knyttet til enkelte ukedager, ble den ukentlige kalenderen uunnværlig, uavhengig av hvor hyppig aktiviteten fant sted.

For losjemedlemmer som møttes den andre tirsdagen i måneden, for eksempel, eller elever som hadde pianotime på mandager og onsdager, teatersjefer med matinéforestilling på onsdager eller venner som forsøkte å møtes hver torsdag, var valget av ukedag ofte vilkårlig, i alle fall i begynnelsen. Men med en gang vanene var innarbeidet, kunne det som ble forbundet med én enkelt dag, sementeres og farge den enkeltes inntrykk av den ukentlige syklusen.

Dessuten reproduserer denne syklusen seg naturlig. Ettersom antallet ukentlige møter, avtaler og vaner tiltok, ble det stadig mer beleilig å feste også andre aktiviteter til ukekalenderen. Selv venner og slektninger forventet at det var så mange ukentlige forpliktelser at det var greit å planlegge avtaler ved å legge dem til visse ukedager. Det å feste en aktivitet til en ukedag, gjorde at 1800-talls-amerikanere bedre kunne koordinere og huske én aktivitet blant mange aktiviteter.

Fordi det gjorde det mulig å koordinere regelmessige aktiviteter med andre aktiviteter, inkludert aktiviteter de kanskje ikke visste om ennå, ble ukentlig planlegging et verktøy som avspeilet (og forsterket) den upersonlige siden ved bylivet. Og det er, faktisk, den voldsomme migrasjonen av frie menn og kvinner – både immigranter og folk født i USA – til byene rundt 1820-årene som best forklarer den historiske fremveksten av den moderne amerikanske uken som en samling sosiale rutiner.

De som bodde i småbyer og på gårder, hadde færre aktiviteter som skilte én ukedag fra en annen. Men også de ville se frem til den ukentlige postombæringen, porsjonere ut lesingen av avisen de fikk levert hver syvende dag, eller følge med på bussrutene eller toget som passerte jevnlig på spesifikke ukedager. Som et resultat ble generasjoner av amerikanere presset inn i en ukerytme som knapt hadde berørt forfedrene deres.

De som bodde i småbyer og på gårder, hadde færre aktiviteter som skilte én ukedag fra en annen. Men også de ville se frem til den ukentlige postombæringen, porsjonere ut lesingen av avisen de fikk levert hver syvende dag, eller følge med på bussrutene eller toget som passerte jevnlig på spesifikke ukedager. Som et resultat ble generasjoner av amerikanere presset inn i en ukerytme som knapt hadde berørt forfedrene deres.

Endret vår tidsforståelse

Denne utbredelsen av ukeplanen ga vanlige mennesker flere assosiasjoner forbundet med hver enkelt ukedag, og nye grunner til å bry seg om hvorvidt det, for eksempel, var tirsdag eller onsdag.

Som en bemerkelsesverdig konsekvens av disse nye vanene og assosiasjonene, endret vanlige folk i løpet av det tidlige 1800-tallet sitt mentale bilde på en måte som gjorde at uken fikk rangen over andre tidsbegreper. Vi kan se dette skiftet i dagbøker som ikke er forhåndsinndelt, ved at skribenten i økende grad har skrevet ukedagen før hver nedtegning. Disse dagbøkene viser også en tendens til at datoer oftere blir feilidentifisert enn ukedager.

Vi kan også se glimt av disse nye mentale kartene på måten vitner i rettssaker kan huske ukedagen en hendelse har funnet sted med større sikkerhet og nøyaktighet enn datoen. Ofte refereres det til en regelmessig ukentlig vane eller et gjøremål som grunnlag for tidfestingen av det de husker. Vi ser det også i brev, hvordan ukedagene brukes når det fortelles om hendelser i brevskrivernes liv.

Vi kan til og med observere ukens grep om menneskenes minne når foreldre som har mistet et barn, minnes barnet på ukedagen barnet døde, i stedet for datoen. Og mellom linjene kan vi se skiftet i frekvensen og den vanlige bruken av uken som en enhet av forgangen tid (i tillegg til den naturlige enheten av en dag eller et år) i klagen over hvor raskt tiden flyr, selv om denne sammenhengen også kan spores i den eldre bruken av uken som et punkt for å gjøre regnskap for tiden som har gått. For 1800-tallsamerikanere ble uken både en huskeregel og et rammeverk til å tenke over tidens bevegelser.

Som et resultat har uken festet sitt grep om vår tidsbevissthet. Selv de uten særlig religiøst forhold til at ukens ubrutte syvdagerssyklus går tilbake til Bibelens skapelsesberetning, så på uken som mer enn bare et syvdagerskonsept som lett kan erstattes av noe annet. Det ble vanskelig å forestille seg verden uten syvdagerssykluser. For eksempel var uken ofte intakt i utopisk og dystopisk litteratur fra slutten av 1800-tallet, selv om fremtidssamfunnet de beskriver, er radikalt forskjellig.

Og kraftfulle fremstøt for å modifisere ukekalenderen møtte sterk motstand. På slutten av 1800-tallet fremmet amerikansk næringsliv flere initiativer for å bli kvitt ineffektivitet i regnskapsføringen som var en følge av den uregjerlige syvdagerssyklusen (den eneste tidsenheten som ikke greit passet inn i en større enhet). Få tiår senere innførte sovjetiske samfunnsplanleggere en kortere uke, og ga ulike deler av befolkningen ulike ukeplaner. Hensikten var å slippe at den koordinerte helgen hindret kontinuerlig drift i fabrikkene. Alle disse planene mislyktes.

Spredt til hele verden

I stedet for å gi etter for kapitalismens eller kommunismens krav, gikk den ubrutte og koordinerte ukekalenderen videre til å beseire verden i det 20. århundret. Ukekalenderen regulerte livet i samfunn og regioner som aldri tidligere hadde målt tiden i syvdagersintervaller. 

Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Gjennom en stor del av sin historie sprer syvdagersuken seg i sporene av erobringer, handel og misjonering av kristendommen, og til dels også islam. Muslimsk og kristen ekspansjon fra det østlige Middelhavet brakte syvdagerssyklusen, slik vi kjenner den, til store deler av verden (inkludert Afrika, Skandinavia, Amerika, Oseania, Sentral-Asia, Indonesia og det sørlige Stillehavet) en gang i løpet av forrige tusenår i vår tidsregning.

Men bare helt mot slutten av 1900-tallet fikk uken sin nåværende, universelle posisjon. Mange faktorer bidro til ukens relativt nylige spredning til steder (som Øst-Asia) som aldri hadde brydd seg med å telle i syvdagerssykluser. Ukens globale utbredelse reflekterer et økende samkvem mellom verdens jordbruksbefolkning (som utgjorde størsteparten av befolkningen) og kapitalistiske økonomiske kretser, konsoliderte kolonistater og utvidede transportnettverk. De eksponerte alle nye folkeslag for kalenderrytmer som tidligere hadde vært irrelevante for dem.

Ukens oppløsning

Industrialiseringen bidro også til at uken ble viktigere, både i USA og i resten av verden. Ved å gjøre grensene mellom arbeidstid og fritid klarere og mer kontrollerte, styrket den industrielle produksjonen den kalendertypen som passet best til denne produksjonsformens behov. Men den industrielle ukelogikken visker også ut skillet mellom ukedagene, et skille som har vist seg å være avgjørende for ukens kraft som tidsanker.

For moderne mennesker er det ukens timeplan med faste aktiviteter – skoletimer, møter, publikumssport, TV-underholdning, skilte foreldres samvær med barn – snarere enn det å holde hviledagen hellig eller det å vente på fridagene, som gjør det så viktig å vite akkurat hvor i ukesyklusen vi befinner oss. Den moderne uken har lagt seg over den gamle uken som en fundamentalt sosial rytme, med en iboende bevissthet om andre folks ønsker og begrensninger. Likevel er den moderne uken også til en viss grad individualisert, idet dens rytmer er skapt av alle slags private beslutninger vi tar, særlig som konsumenter.

Selv etter tiår med påtrykk fra 24/7-kapitalisme og dens tilrettelegging gjennom nye medier, føler vi oss rådville av tirsdagenes plutselige uskarphet.

Der telling av sabbaten og astronomiske forhold tvang alle inn i den samme timeplanen, gjør den moderne uken oss klar over våre relasjoner til nettverkene våre og til andres vaner. Samtidig fremhever den hvor varierte nettverkene er og hvordan vanene er avhengige av en rekke andre forhold.

Innen begynnelsen av dette årtusenet klaget mange kommentatorer på at uken var i ferd med å gå i oppløsning, som et resultat av usynkrone arbeidsvaner som fulgte av lange åpningstider og kontinuerlig tilgjengelighet. Slagkraftige ga vi dette den teknisk overflødige benevnelsen «24/7». Andre kritikere ønsket ukens oppløsning velkommen, og minnet oss om at syvdagerssyklusen tross alt var kunstig, og at dens universelle utbredelse var relativt ny.

«Bare husk det», sa Eric Jarosinski så treffende på Twitter i 2018, at «tirsdag alltid har vært et stort, mislykket eksperiment. Og vil alltid være det.» Den moderne tirsdagen er, på noen måter, dypest sett et sosialt eksperiment. Men om «eksperimentet» har mislykkes – eller om det alltid vil være mislykket – er mindre sikkert. Klager over tidsforvirring under koronapandemien indikerer både at uken er en skjør konstruksjon, og at de mentale vanene som har oppstått rundt dens kunstige rytme, både er vanskelige å kvitte seg med og smertefulle å tape.

Selv etter tiår med påtrykk fra 24/7-kapitalisme og dens tilrettelegging gjennom nye medier, føler vi oss rådville av tirsdagenes plutselige uskarphet. Da vi under nedstengningen fikk et dårligere grep om uken – og den om oss – så vi hukommelsestap og tapt tid i hvitøyet.

Dette skremmebildet, og de sosiale vanene som holder det i sjakk, er en del av den moderne opplevelsen.

Publisert på aeon.co 30. november 2021.

Om artikkelforfatteren: David Henkin er professor i historie ved University of California i Berkley. Han har blant annet skrevet «Becoming America» (2015), om USAs historie, sammen med Rebecca McLennan, og «The Week: A History of the Unnatural Rhythms That Made Us Who We Are» (2021), historien om ukens tilblivelse.