Stor samfunnsendring. «Mange har vært engstelige for at fjernsynet kommer til å gripe forstyrrende inn i familielivets rytme og vaner.»

Da statsminister Einar Gerhardsen talte under innvielsen av NRKs faste TV-sendinger, den 20. august 1960, brukte han ganske mye av sin tilmålte tid til å berolige publikum. Det var nemlig mange nordmenn der ute som led av fjernsynsfobi.

«Fjernsyn er kortsyn», hadde det stått i en kronikk i VG noen år i forveien, og kronikøren hadde vært redd for at fremtidens TV-tittere ville bli frarøvet et «indre liv å øse styrke og glede fra». Forfatteren Arnulf Øverland hadde fulgt opp med å hevde at man nå like så godt kunne «avskaffe skriftspråket», og en amerikansk øyespesialist hevdet at barn fikk «televisjonsøyne og ødelagte nerver» av TV-titting. Hvordan skulle dette gå?

«En fin sport for damer». I sin tale snakket Gerhardsen selvsagt også om mulighetene fjernsynet representerte. «Vi kan sitte i vår egen stue og følge idrettsmennene i de store oppgjørene», sa han med iver i stemmen, og bare fem dager senere var det duket for sportsfest på TV.

Idrettsbegivenheter hadde frem til da vært noe man reiste på stadion for virkelig å oppleve, men nå skulle NRK vise hele 53 timer med direktesendinger fra OL i Roma.

I forkant av lekene hadde Dagbladet og Tandberg Radiofabrikk avholdt en konkurranse hvor premien var et fjernsynsapparat. Vinneren ble en Per Andresen fra Kongsberg, og han fikk i oppgave å skrive daglige anmeldelser av TV-overføringene.

«Middagssendingen i TV i går var det virkelig kvalitet over», kunne Andresen fortelle leserne et par dager ut i olympiaden. «Finale i stup for kvinner var av beste merke. Her var det sjarm og ynde, og for en kroppsbeherskelse. Dette er en fin sport for damer.»

Men en ukes tid senere, etter utallige timer foran skjermen, hadde kongsbergingen tilsynelatende fått en overdose med sport. «Nå begynner det å bli mye – for mye. (...) Folk er vel blitt mettet med idrett på en stund. Det skal bli deilig å slappe av med en frikveld».

Etter et par dager satt Per Andresen igjen klistret til fjernsynet på Kongsberg, og skrev i Dagbladet om «en helt igjennom stor TV-dag». Han og familien hadde nå latt seg begeistre av dramatiske sluttspurter og verdensrekorder, hjemme i stua.

Det eneste Andresen hadde å utsette på sendingen var at distansen 800 meter ikke passet seg for damer.

«De bør holde seg til sprinten, for det var noen som rent sjanglet i mål.»

Videre hyllet han nærbildene av utøverne, skrøt av hvordan man kunne se både glede og sorg i deres ansikter, og lot seg trollbinde av en amerikansk sprinter. «Den stiligste av alle damene var atter Wilma Rudolph fra USA, for en flott idrettskvinne.»

Så imponert var Andresen over TV-sendingene fra OL at han kom med en dyster spådom mot slutten av arrangementet: «Fortsetter vi slik, blir vel snart tribunene overflødige.» Han var langt fra den eneste som fryktet dette. 

Tomme tribuner? Avisen Morgenpostens korrespondent i Roma mente at disse lekene ville «gå over i historien som den gang TV for første gang utkonkurrerte tribunen». Vedkommende skrev en reportasje om halvfulle stadioner, og om hvordan billetthaiene på svartebørsen led store tap fordi de endte opp med å selge billetter til en femtedel av utsalgsprisen. De neste årene kom det flere eksempler på at direktesendt sport kunne bety tomme tribuner.

Stemningen på Bislett Stadion var for eksempel i fare, og i en kronikk i VG het det derfor: «La oss heller få skøyteløp i radio med fulle tribuner enn skøyteløp i TV med tomme tribuner». Da Sverige og Norge møttes til EM-kvalifiseringskamp i fotball i Malmö høsten 1962, kunne samme avis melde om «8726 tilskuere i idrottsparken i Malmö, men noen millioner foran TV-apparatene».

To år i forveien hadde lagene møttes i Göteborg, og da hadde over 40 000 tilskuere vært til stede. Dette burde bety «slutten på alt som heter TV-overføring i fotball», skrev journalisten.

På den samme tiden gikk for øvrig engelske storklubber hardt ut mot BBC, som da ønsket å sende én ligakamp i uken. Arsenal, Tottenham, Liverpool og de andre klubbene fryktet tomme tribuner og mindre penger i kassen.

Selv om engelske tippekamper på NRK så dagens lys allerede i 1969, skulle det fortsatt ta flere tiår før direktesendte kamper fra den øverste ligaen ble vanlig i de engelske stuer. 

Familieliv vs. forlystelsessyke. Gerhardsen hadde under åpningstalen i NRK snakket om redselen for at barna skulle bli så oppslukt av fjernsynet at de forsømte «både lekselesing og aktiv lek ute i sol og frisk luft.»

Året i forveien var det nemlig i norske aviser blitt skrevet om Japan, hvor barna visstnok så opptil fem timer med fjernsyn hver dag. 10 prosent av de japanske foreldrene var visstnok fornøyde fordi ungene nå kom velvillig hjem om kvelden, mens noen av dem hadde valgt å kvitte seg med apparatet. Det gjorde de ikke fordi barna brukte for mye tid foran skjermen, men fordi altfor mange naboer kom på besøk for å se på TV.

«Det er ingen tvil om at mange foreldre plasserer barna foran skjermen for å holde dem i ro», skrev en journalist i avisen Varden, «men er det av det gode å fremme passivitet?»

Deretter ble leseren fortalt om en undersøkelse fra USA som sa at kanalene i gjennomsnitt viste «12 mord, 16 revolverkamper, 37 slagsmål og 3 selvmord pr. dag», og at «forbrytertriks på skjermen ble kopiert av ungdom».

Høsten 1960 følte også pave Johannes seg kallet til å delta i TV-debatten, og skrev ned syv bud for fjernseende familier. Barn måtte «ikke se mer enn to timer fjernsyn hver dag», og halvannen time burde være det normale, ifølge Paven. «Skrekk-programmer» fikk de absolutt ikke se. Barna måtte også oppdras til å forstå at «på samme måte som de ikke får lov til å røyke og drikke, er det også visse programmer som bare er for voksne». Videre skulle familien ikke se fjernsyn under måltider, og foreldre ble bedt om å ta til orde for programtider som ikke ødela familielivets rytme.

Johannes’ forgjenger hadde faktisk i enda større grad fryktet billedboksen. Da den italienske statskanalen RAI startet sine sendinger tilbake i 1954, hadde pave Pius oppfordret alle italienere til «å samles omkring prestene i et hellig korstog for å hindre fjernsynet i å forgifte hjemmelivet med materialisme og forlystelsessyke».

Kvitt eller dobbelt. Et år etter innvielsen av NRKs regulære fjernsynssendinger var det klart for «Kvitt eller dobbelt» – et spørreprogram hvor deltagerne ble quizet i et selvvalgt emne.

Hver avis med respekt for seg selv i 1961 rapporterte fra innspillingen av programmet, og for regionavisene var det ekstra stas å skrive om lokale deltagere. Åsta Erichsen, en dame i 60-årene fra Randesund utenfor Kristiansand, var en av disse. Hun deltok med Bibelen som tema, og i Fædrelandsvennen ble utspørringen skildret som en idrettsbegivenhet.

«Vi føler oss en smule beklemt for nå er det fru Erichsens tur (...) tenk nå om kveldens eneste bomskudd skulle falle på henne. Da ville hun være berøvet de allerede opptjente 5000 og kunne si farvel til 10 000 (...)».

Erichsen fikk så i oppgave å svare på hvor i Bibelen «fem lange og dunkle» sitater var hentet fra. Da hun om-sider svarte rett, ble programleder Haarberg så glad på hennes vegne at han grep henne om livet og «svingte henne i en munter vals oppe på podiet».

Åsta Erichsen selv sa at hun hadde vunnet «fordi Gud ville det slik», og pengene skulle gå til en Persia-reise, hvor sønnen skulle gifte seg – og en ny bibel.

Selvsagt var det en kvinne som ble den første til å gå til topps i konkurransen, kunne man lese i Fædrelandsvennen. Hvorfor var dette selvsagt? «Et mannfolk ville», ifølge avisens utsendte, «hatt det vanskelig med å konsentrere seg i nærvær av så søte TV-vertinner».

Erik Diesen var produsent for programmet, og det var han som hadde hatt den «delikate oppgaven med å plukke ut vertinnene» fra 17 mulige kandidater. Valget hadde falt på Tove Bibow og Grethe Gaarder (bildet under). Ifølge Diesen kunne de «føre seg», og de hadde «personality». Den gratulasjonsklemmen fru Erichsen fikk av de to, var noe journalisten fra Sørlandet «en smule ubibelsk» betraktet som «et ikke ubetydelig tillegg til gevinsten».

Spørrekonkurranseprofesjonisme. Åsta Erichsen hadde altså stukket av med en premie på 10 000 kroner. Summen tilsvarte nesten en full årslønn for en industriarbeider, og en representant for Kringkastingsringen likte ikke å premiere kunnskap så høyt.

«Vi skal ikkje ala fram ei spørjetevlingsprofesjonisme like lite som vi skal ha betalte idrettsfolk».

12 av 38 deltagere vant hovedpremien den høsten, etter å ha latt seg utspørre i kategorier som sommer-fugler, drakthistorie og Napoleon. Det var for så vidt bra dersom man kunne tjene litt på positive fritidsinteresser, mente mannen fra Kringkastingsringen, men for ikke å bryte amatørprinsippet, burde NRK kreve at deltagerne hadde «eit dagleg arbeid som vik av frå det kunnskapsområdet dei vil prøve seg i».

Dagbladet-journalist Reidar Anthonsen mente derimot at det var selve jakten på stadig mer kunnskap som var det farlige. Han kalte «Kvitt eller dobbelt» for et «quiz-program etter tommeste amerikanske mønster», og serverte følgende tirade: «Til Bloksberg med dette kunnskapshysteriet og dette heseblesende krav om økt viten som rir vårt konkurranseredne samfunn som en mare, på stadig sterkere bekostning av den allmennmenneskelige trivsel.»

Medieviter om mediefrykt. – Nye medier møter alltid skepsis. Helge Østbye er professor emeritus i medievitenskap tilknyttet Universitetet i Bergen. Han begynte sin akademiske karriere tilbake i 1972 med en hovedfagsoppgave som tok for seg nettopp innføringen av fjernsynet i Norge. Gjennom fem tiår har professoren forsket på mediestruktur og mediepolitikk, og er fortsatt en aktiv forfatter av bøker om mediebruk.

Han understreker at den frykten man så da fjernsynet kom, var en del av et historisk mønster.

– Da hushjelper og arbeidere på 1860-tallet begynte å lese romaner, vakte det bekymring. Fra 1913 skulle alle filmer gjennom en statlig godkjenning før de kunne vises offentlig. Og i 1950-årene ble ungdommens konsum av tegneserier oppfattet som et samfunnsproblem. I dag er det internett, og særlig sosiale medier, man bekymrer seg for.

Østbye kan fortelle at da Stortinget vedtok en plan for prøvesendinger fra 1954, så skjedde dette med stort flertall, og det var kun Kristelig Folkeparti som var massivt imot.

Selv var han 13 år gammel da NRK startet med regulære sendinger på sensommeren 1960. Familien Østbye hadde gått til anskaffelse av fjernsyn i februar samme året, og hans første store TV-opplevelse var OL i Roma.

– Alle elsket Wilma Rudolph. Ikke minst på grunn av den fantastiske historien om at hun hadde hatt poliomyelitt og knapt nok kunne gå da hun var liten, men likevel vant tre gullmedaljer i sprintøvelser. Den eneste norske medaljen kom vel i seiling, men seiling var og er en dårlig TV-sport, sier medieviteren.

Hva gjelder frykten for at TV-sendinger ville være negativt for rammen rundt idretten, peker Østbye på hvordan fjernsynet har bidratt til å omforme enkelte idrettsgrener.

– Dette har skjedd dels ved justering av konkurranseform for å få sporten til å fenge TV-seerne. Et eksempel er innføring av strafferunder i skiskyting. Men ny teknologi har også skapt helt nye TV-idretter. GPS-teknologien har jo omskapt orientering fra den kjedeligst tenkelige idretten til en skikkelig TV-sport, mener Østbye.

– Mye av skepsisen mot fjernsynet bygget for øvrig på ideer om hvordan man trodde amerikansk fjernsyn var. For slikt fjernsyn ville man i hvert fall ikke ha i Norge. 

Farlig for blomster. Selv flere år etter at NRK begynte med faste TV-sendinger, dukket det fortsatt opp historier om fjernsynsfobi – noen av dem merkeligere enn andre.

I desember 1968 kjøpte Kautokeino TV-lag et fjernsynsapparat i julegave til et gamlehjem som var drevet av samemisjonen. Men litt utpå nyåret skrev Finnmarks-posten om at apparatet plutselig var blitt levert tilbake. Hjemmets bestyrerinne, Søster Anna, hevdet at beboerne ikke ønsket denne gaven.

Men ifølge avisene var det hun selv som ikke ønsket å ha TV. Hun skulle ha sagt til en journalist at sendingene var fulle av umoral, noe som kunne virke negativt på de unge jentene som arbeidet der. Men da VG tok kontakt med Anna, oppga hun hensynet til en del av de eldre som grunnen til at gaven var blitt sendt tilbake.

Til slutt skrev bestyrerinnen et leserinnlegg i Nordlys, hvor hun tok til orde for at «et høyttaleranlegg fra kirken kunne være bedre» for de gamle. Kanskje hadde hun hørt advarslene til en britisk hjertespesialist, som noen år i forveien hadde advart om at all skytingen i «wild west-filmer» kunne «bli for mye for hjertesvake personer»?

Mot slutten av januar dukket uansett saken opp i aviser over hele landet, ettersom den hadde tatt en oppsiktsvekkende vending. Søster Anna var blitt anmeldt til politiet «for forbrytelse mot den personlige frihet».

Avisene hadde også kunnet fortelle om hagearkitekt Ellef Grobstock – fast spaltist i Norsk Ukeblad og «blomstermannen mer enn noen annen» – som var engstelig for at strålene fra TV-apparatet kunne ha «uheldig innflytelse på visse sorter blomster».

Så kanskje vi i dag bør spørre Blomster-Finn hva han tenker om Netflix’ innvirkning på yuccapalmene våre?

Den største faren ligger nok i at vi glemmer bort å vanne dem mens vi svømmer i strømmetjenester.

Kilder: «Over til Oslo – NRK som monopol 1945-1981», Hans Fredrik Dahl og Henrik Bastiansen; «Norsk kringkastingshistorie», Ketil Jarl Halse og Helge Østbye; Norske aviser i årene 1954–1968