«Etter å ha spilt Chopin, føler jeg det som om jeg gråter over synder jeg aldri har begått, som om jeg sørger over tragedier som ikke er mine.»

Oscar Wilde

Ørets utrolige bedrift. Det later til å være en selvfølge at vi har musikk i våre liv, men hvorfor, egentlig? For forskerne begynner trolig svaret med et nytt spørsmål, nemlig hvordan. Hva er det å lytte? Vi møtes av svingninger, luftmolekyler som spretter omkring. Ikke før de når øret, gir de noen som helst mening. Og selv da kan de bare betegnes som musikk når de er ordnet i visse mønstre. Ørets utrolige bedrift er å fange opp den ville molekyldansen og filtrere svingningene. Hvordan klarer det dette?

Øyet har 120 millioner såkalte fotoreseptorceller, mens øret kun har fem tusen sanseceller. Med disse til hjelp forvandler de lydbølgene til elektriske impulser. Så registrerer trommehinnen de ørsmå bevegelsene, forsterker dem og overfører dem til en membran i det indre øret. Deretter perfeksjonerer det snegleformede organet det hele ved å sende lydene dit de skal. Dype toner vandrer dypt inn i øregangen og blir til nerveimpulser, og høye toner stopper ved inngangen til det indre øret. Denne filtermekanismen er det som gjør det mulig for oss å skjelne mellom toner som ligger bare en tiendedel av en halvtone fra hverandre.

Hva skjer så med disse nerveimpulsene? De raser gjennom hjernen. Og nå skjer mirakelet. Det materielle går over i det følbare, hørbare, det som knapt kan anes, i det uendelige og det åndelige. En transcendens fra ren fysikk over i en verden av fornemmelser. Komponisten Karlheinz Stockhausen sa det sånn: «For meg er musikk i sine beste øyeblikk forsøket på å løse opp skillet mellom det jordiske livet og det hinsidige ved en forbindelse med det guddommelige.»

Matematikk og musikk. Pytagoras var den første (som vi vet om) som 500 år før Kristus fant en vei for denne «forbindelsen med det guddommelige» – ved å peke på sammenhengen mellom matematikk og musikk. Ved hjelp av en såkalt monokord, en slags énstrenget gitar, fant han ut at grunnleggende intervaller lot seg beskrive med enkle tallforhold, forhold som for alltid stemmer for eksempel med oktavintervallet, grunnintervallet i all slags musikk.

Forsøkene hans bidro til den første tonearten i verdenshistorien, fremdeles dominerende i vestlig musikk. Det universelle i musikken, det opprinnelige, var kommet til oss som noe nedarvet. Og ... stopp, hvem er egentlig vi? Mennesker – og dyr. Syngende aper. Mellom ti og 30 minutter kan apesangene vare. Noen indonesiske gibbonaper synger til og med duetter. Forskere beskriver apekonsertene som grunnleggende funksjoner ved pardannelse, under revirforsvar og som sosialt gruppespråk.

Vitenskapelige forsøk bekrefter det nedarvede i musikken. Barn helt ned til seks måneders alder får høre musikk i en bestemt toneart. Med ujevne mellomrom skytes det inn «skjeve» toner. Barna reagerer på dissonansene. De stopper opp og snur hodet mot høyttalerne. Noe er feil. Det samme skjer med de helt «umusikalske». Forsøkspersoner blir utstyrt med elektroder på hodet, som registrerer reaksjoner i hjernen. Det samme skjer her – straks det kommer en «upassende» tone, kommer reaksjonen.

Kulturelle betingelser. Det er selvsagt vanskelig å føre beviser for musikkens kulturelle «ID» i en verden der globaliseringen har transportert musikk til en gigantisk såpeoperascene, til kjøpesentre, til heiser, telefoner og tannlegestoler, og der reaksjonene varierer med geografien. I India vil eksempelvis en sang- og dansescene i en Bollywood-film kunne opphisse seerne fordi de vet at det er en omskrivning for sex. I Europa eller Amerika vil den samme scenen heller bedømmes på grunnlag av sang- og danseferdighetene. Dertil kommer at musikkens «alfabet» også har utviklet seg forskjellig i forskjellige deler av verden. Indonesisk musikk har bare mellom 5 og 7 toner i oktaven sin. Indisk musikkteori deler den opp i 22, mens man i Vesten har 12 halvtoner.

Men noen absolutter kan vi likevel støtte oss til. Alle tonesystemer i verden kjenner for eksempel grunntonen, den som skaper orientering for en lytter. I naturen finner vi de såkalte overtonene, som ligger «innbakt» i musikken og oppfattes av hjernen. Overtonene kan virke på forskjellig måte på oss. De gir oss velbehag eller gru, alt etter hvilke overtoner klangen inneholder. Ligger for eksempel tonene for nær hverandre, la oss si i et halvtoneintervall, slår hjernen alarm. Trolig er det ingen tilfeldighet at brannbilenes sirener skjærer oss i øret med halvtoneintervaller.

Mennesket har vent seg til klanger som det kjenner fra naturen, og som dermed oppfattes som harmonisk. At musikk transcenderer tid og sted og følger visse naturlover er fascinerende nok, men det som synes nærmest å tippe forskere over, er mirakelet: Når lydmolekyler blir til følelser.

Kroppens reaksjoner. Den britiske psykologen John Sloboda tok for seg en forsøksgruppe og ba deltagerne beskrive følelsene sine når de hørte musikk. 80 prosent av dem fortalte at de fikk kroppslige reaksjoner, som latter, gråt, gåsehud, hjerteklapp og klump i halsen. Ikke bare det: Forbausende mange fikk samme reaksjoner.

Mozarts «G-mollsymfoni» utløser engstelig forventning. Bach, derimot, gir følelsen av opphøyethet. 

I Bachs «H-mollmesse» kom tårene for flere ved «Dona nobis pacem», i taktene 40–42. Begynnelsen av Elfmans «Batman»-tema ga frysninger på ryggen. I Beethovens «Klaverkonsert nr. 4 i G-dur» setter takt 191 seg fast i magen. Rachmaninovs «Klaverkonsert nr. 2» tjener som trøst ved kjærlighetssorg. Mozarts «G-mollsymfoni» utløser engstelig forventning. Bach, derimot, gir følelsen av opphøyethet.

På forskerspråk heter det at vakker musikk aktiverer de sentrene i hjernen som gjør oss lykkelige, de samme sentrene som blir aktive når vi spiser, når vi har sex eller er under påvirkning av narkotika. Ifølge den kanadiske forskeren Anne Blood reduseres samtidig aktiviteten i de såkalte ’mandelkjernene’, de som fører til angst. Som hun sier: Musikk stimulerer kroppens selvbelønningssystem, selv hos mennesker som lider av apati, autisme og andre mentale handicap. Det viser seg dessuten at den automatiske bearbeidingen av musikk går fortere og starter i en tidligere alder enn tilfellet er med talespråk – uansett om barna har hatt musikkundervisning eller ikke. Mennesket er kort og godt Homo musicus.

Den automatiske bearbeidingen av musikk går fortere og starter i en tidligere alder enn tilfellet er med talespråk.

Musikkens funksjon. Hvordan uttrykker så Homo musicus seg? Det er påvist at felles musisering senker aggresjonshormonet testosteron i menn og hindrer utløsning av stresshormonet kortisol hos begge kjønn. Derimot fremmer det hormonet oksytocin. Dette virker ved sosiale bindinger som for eksempel i et mor-barn-forhold. Nasjonalsanger, arbeidssanger, partymusikk og krigssanger har alle samme effekt. De reduserer angst og spenning og øker solidaritet. Vi begraver våre døde til musikk, vi gifter oss til musikk, vi synger for å bli modige, vi har musikk på fotballstadion og til gudstjenesten.

Musikk definerer hele kulturer, som flower power-generasjonen, symbolisert ved Jimi Hendrix og Janis Joplin. Høyreekstremister møtes til såkalte skallekonserter, og parader av alle slag kan naturligvis ikke klare seg uten marsjer. Om kvelden 11. september 2001 sto en samlet kongressforsamling på trappen til Kapitol og sang «God bless America».

Musikk tilhører de tradisjonelt «umålbare verdier», vidt utover den religiøst baserte betegnelsen, ofte brukt til for eksempel å beskrive «åndelige sanger». Samtidig har vi her konstatert at nytteverdien gjør seg gjeldende innen et bredt spektrum av funksjoner og opplevelser.

Innen smertemedisinen kan til og med kombinasjonen åndelig/nyttig legges i samme skål. Faktisk kan yndlingsmusikken vår fjerne smerter like effektivt som smertestillende medisiner. Det forteller Eduardo Garza fra Center for Funktionelt Integrativ Neurovidenskab ved Aarhus Universitet. Han har skrevet doktoravhandling om musikkens smertelindrende egenskaper.

«Vi har funnet at musikk reduserer smerte. Jo mer beroligende og avslappende man opplever musikken, desto mer effektiv er den», sier Garza. «I fremtiden kan det bety at musikk på bred basis inngår i behandlingen av pasienter. Vi kan redusere bruken av smertestillende medisiner til kreft- og giktpasienter, og gi dem en resept på musikk i stedet.»

Det er å anta at bivirkninger av musikk som smertestillende middel har en beskjeden plass i Garzas avhandling.

«Smerten under lupen.» En beskjeden plass kan vi derimot ikke si at den islandske musikeren og universalkunstneren Bjørk er tildelt, når MoMA (Museum of Modern Art) i New York i vår har viet en hel utstilling – som står til 7.juni – til hennes ære, som første popmusiker ved den prestisjetunge institusjonen.

Bjørks nyeste album heter «Vulnicura», latinsk for helbredelse. Hva har hun å si om kunst som medisin? I et intervju i tyske Die Zeit kommenterer hun: «I alt jeg skaper dreier det seg om kommunikasjon av indre tilstander. Toner og bilder, moderne teknikk og moderne design er mine verktøy. De nye sangene kom til under en periode der et kjærlighetsforhold endte (…) Nå bor det også i meg en forsker, som legger smerten under lupen og gjør den om til noe universelt.»

Musikken definerer, forener, bevisstgjør, lindrer. Musikk frigjør fantasi og skaperkraft, noe hjernen trenger for å utvikle seg. Musikk er sitt eget språk.

Noe i likhet med et mirakuløst, allmenngyldig og uunnværlig morsmål.