Sorgen over en død bror. For noen år siden begynte jeg å søke på nettet for å få innsikt i noen kapitler i familiehistorien min som ingen noensinne hadde snakket om. Jeg registrerte meg på slektsforskningsnettstedet Ancestry.com, fylte inn det lille jeg visste, og snart ble jeg kontaktet av en tremenning jeg ikke hadde ant eksisterte, barnebarnet til min bestefars eldre søster.

Vi begynte å utveksle dokumenter: en kopi av en fødselsattest, et fotografi fra et gammelt bryllupsalbum. Etter et par måneder sendte hun meg noe foruroligende. Det var en skannet kopi av en svart-hvit artikkel fra den forlengst nedlagte avisen Argus som ble utgitt i Rockaway Beach i New York. Skriften hadde bleknet, det myke avispapiret var blitt slitt, og det var ujevne hull en rekke steder.

Avisutklippet måtte ha blitt sakset ut, brettet sammen og båret rundt i lang tid før det var blitt limt sammen igjen og lagt vekk. Artikkelen handlet om min grandonkel Joe, den yngste broren til min bestefar. I en familie som aldri snakket mye om fortiden, var han blitt enda mindre omtalt enn de andre. Jeg visste at han hadde vært brannmann i New York, at han døde ung, og at hans død brakte en sorg over familien som de aldri kom over. Jeg visste at faren min, som bare var et lite barn da onkelen døde, ble sagt å ligne ham. Jeg visste også at da faren min ble konfirmert i den katolske kirken noen år etterpå, valgte han som sin åndelige veileder den helgenen som onkelen hadde blitt oppkalt etter: St. Josef, skytshelgenen for en barmhjertig død.

Jeg hadde alltid hørt at Joe var blitt skadet på jobben, ikke av brannskader, men av en tung, skarp slangetut i messing, som hadde falt ned på ham og kvestet ham alvorlig. Artikkelen avslørte hva som hendte etter det. Han fikk en infeksjon i det ene såret. Etter noen dager kjente han smerter i den ene skulderen, og to dager senere fikk han feber. Kona hans og den lokale legen kjempet i to uker med å pleie ham, så praiet de en drosje og kjørte ham nesten 25 kilometer til sykehuset i hjembyen til mine besteforeldre. Han var der i en uke, skalv av kuldegysninger, hallusinerte og mumlet. Så forsvant han inn i koma idet de indre organene sviktet. Mennene fra brannstasjonen stilte seg i kø for å gi blod, desperate etter å redde livet hans. Ingenting hjalp. Han var 30 år da han døde, i mars 1938.

Datoen er viktig. Fem år etter min grandonkels død forandret penicillin medisinen for alltid. Infeksjoner som hadde vært dødsdommer – fra krigsskader, industriulykker og fødsler – kunne plutselig bli kurert innen noen få dager. Så da jeg først leste om hans død, innså jeg hvordan livet må ha vært før antibiotikumet begynte å redde oss.

Men nå, noe senere, leser jeg derimot artikkelen annerledes. I Joes historie ser jeg hvordan livet vårt kanskje vil bli hvis vi ikke har antibiotika lenger. 

Oppdagerens spådom. Forutsigelser om at vi kanskje må ofre det mirakelet antibiotika er, har eksistert nesten like lenge som medisinen selv. Krigsskadde fikk den første dosen av ikke-eksperimentell penicillin i 1943, den reddet raskt soldater som hadde vært nær døden. Men bare to år senere advarte medisinens oppdager, sir Alexander Fleming, om at dens nytteverdi kanskje ikke ville vare.

Da han mottok Nobelprisen i medisin i 1945, sa han:

«Det er ikke vanskelig å gjøre mikrober immune mot penicillin i laboratoriet ved å utsette dem for konsentrasjoner som ikke er tilstrekkelige til å drepe dem … Det ligger en fare i at uvitende mennesker lett vil underdosere seg selv, og ved å eksponere mikrobene for ikke-dødelige mengder av medisinen, vil de dermed gjøre dem resistente.»

Som biolog visste Fleming at evolusjonen var uunngåelig: Før eller siden ville bakteriene utvikle et forsvar mot de stoffene som den gryende farmasøytiske industrien rettet mot dem. Men det som bekymret ham, var muligheten av at feilbruk ville påskynde denne prosessen. Enhver feilaktig resept og for lav dose av medisinen ville drepe de svake bakteriene, men la de sterke overleve. (Samme effekt har mikro-dosene med antibiotika i såkalte vekstfremmere som blir brukt i jordbruket, og som ble oppfunnet noen år etter Flemings tale.)

Bakterier kan produsere en ny generasjon i løpet av så kort tid som 20 minutter; med titusenvis av generasjoner i året, som alle utvikler overlevelsesstrategier, ville organismene snart overmanne de potente nye legemidlene.

Flemings spådom var korrekt. Penicillinresistente stafylokokker dukket opp i 1940, da legemiddelet fortsatt bare ble gitt til noen få pasienter. Tetrasyklin ble lansert i 1950, og tetrasyklin-resistent Shigella ble oppdaget i 1959. Erytromycin kom på markedet i 1953, og erytromycin-resistente streptokokker dukket opp i 1968.

Da antibiotika ble billigere og bruken økte, utviklet bakteriene motstandskraft mye raskere. Meticillin kom i 1960 og meticillin-resistens i 1962; levofloksacin i 1996 og de første tilfellene av resistens ble rapportert samme år; linezolid i 2000 og resistens mot den i 2001; daptomycin i 2003 og de første tegnene på motstandskraft i 2004.

Det at antibiotika mister sin nytteverdi så fort – og dermed ikke tjener inn den anslåtte summen av en milliard dollar som det koster å utvikle et legemiddel – har gjort at den farmasøytiske industrien har mistet lysten til å lage flere. I 2004 var det bare fem nye antibiotika under produksjon, sammenlignet med mer enn 500 legemidler mot kroniske sykdommer som ikke er truet av resistens – og som, i motsetning til antibiotika, blir inntatt i år, ikke i dager.

Siden den gang er resistente bakterier blitt en stadig større gruppe, og ved å dele DNA med hverandre er de blitt enda vanskeligere å behandle med de få legemidlene som er igjen. I 2009, og igjen i 2013, ropte europeiske og amerikanske forskere varsko om en illevarslende form for resistens kjent som CRE, som kun ett antibiotikum er virksomt imot.

Mørk visjon. Helsemyndighetene har strevet med å overbevise offentligheten om at dette er en krise.

I september 2013 kom dr. Thomas Frieden, direktøren i U.S. Centers for Disease Control and Prevention (det amerikanske folkehelseinstituttet, red.anm.) med en klar advarsel:

«Hvis vi ikke er forsiktige, vil vi snart befinne oss i en post-antibiotisk æra. For noen pasienter og for noen mikrober er vi allerede der.»

Dame Sally Davies, helsedirektøren i Storbritannia, kaller antibiotikaresistens en like stor fare som terrorisme og utga nylig en bok hvor hun forestiller seg hva som kan skje videre. Hun skisserer en verden hvor infeksjoner er så farlige at selv de med minimale symptomer vil bli låst inne på isolat til de enten friskner til eller dør. Det er en mørk visjon, ment for å gjøre oss urolige. Men kanskje underspiller den likevel hva tapet av antibiotika vil innebære.

Dame Sally Davies, helsedirektøren i Storbritannia, kaller antibiotikaresistens en like stor fare som terrorisme.

Hvordan ville en post-antibiotisk tid se ut? Det er ikke vanskelig å forestille seg hva som ville skje først: Infiserte pasienter ville dø. Det gjør de faktisk allerede. I 2009 behandlet tre leger i New York en 67 år gammel mann som hadde gjennomgått en stor operasjon og deretter pådro seg en infeksjon på sykehuset. Infeksjonen var «pan-resistent», det vil si at den ikke responderte på noen antibiotika overhodet. Han døde 14 dager senere.

Da legene skrev om saken i et medisinsk tidsskrift noen måneder senere, virket de fortsatt sjokkert:

«Det er en sjeldenhet for en lege i et industriland å oppleve at en pasient dør av en kraftig infeksjon som ikke lar seg behandle», skrev de og kalte mannens død for «det første tilfellet i vår kliniske praksis hvor vi ikke hadde noen velegnet behandling å tilby».

De er ikke de eneste legene som må utholde en slik mangel på muligheter. Dr. Brad Spellberg fra UCLAs David Geffen School of Medicine ble så rasende over antibiotikumets ineffektivitet at han skrev en bok om det:

«Å sette seg ned med en familie og forsøke å forklare dem at det ikke finnes noen gjenstående måter å behandle deres dødende slektning på – det gjør et uutslettelig inntrykk på en», skriver han. «Dette er ikke kreft, dette er en smittsom sykdom som har vært mulig å behandle i mange tiår.»

Selv om de er uhyggelige, er det lett å rasjonalisere sykehusdødsfall etter resistente infeksjoner: Kanskje disse menneskene bare var gamle, eller allerede syke, altså annerledes enn resten av oss. Men dødsfall som dette endrer medisinen.

For å beskytte sine egne fasiliteter, siler allerede sykehus ut innkommende pasienter som kanskje kan være bærere av uhelbredelige bakterier. De fleste av disse pasientene kommer fra sykehjem eller «langsiktig akuttbehandling» (et alternativ innen intensivbehandling hvor personer som trenger en respirator i uker eller måneder, kan behandles.) Det er så mange pasienter i disse institusjonene som er bærere av høyt resistente bakterier at sykehusansatte isolerer dem når de ankommer og bekymrer seg over den trusselen de innebærer for de andre pasientene.

Når infeksjonene blir enda farligere, vil helseforetakene bli mindre villige til å ta slike risikoer.

Etiske dilemma i kø. Disse risikovurderingene strekker seg langt utover det å ta imot mulig smittede pasienter fra sykehjem. Uten den beskyttelsen som antibiotika tilbyr, må hele grener av vår medisinske praksis tenkes igjennom på nytt. En rekke behandlingsmåter forutsetter at vi undertrykker immunsystemet for å kunne bekjempe kreft eller for å holde et transplantert organ levedyktig.

Denne undertrykkingen gjør mennesker uvanlig sårbare for infeksjoner. Antibiotika reduserer denne trusselen; uten disse ville cellegift og strålebehandlinger bli like farlige som den kreften de er ute etter å kurere.

Dr. Michael Bell, som leder en avdeling for infeksjonsforebygging på CDC, fortalte meg:

«Vi takler risikoen ved disse behandlingene nå ved å gi pasienter bredspektret antibiotika, noen ganger for flere uker av gangen. Men hvis man ikke kunne gjort dét, ville avgjørelsen om å behandle folk få en annen etisk valør. Det samme gjelder ved transplantasjoner. Tredjegrads brannskader er også svært utsatt for infeksjoner. Brannskadeavdelinger ville fått en meget, meget vanskelig oppgave med å holde folk i live.»

Leger utfører regelmessig prosedyrer som innebærer en ekstraordinært høy infeksjonsfare om ikke antibiotika hadde vært benyttet. Fremst blant disse er en hvilken som helst behandling som forutsetter at kateter settes inn i blodstrømmen og dermed gir bakterier en direkte rute inn til hjertet og hjernen. Manglende virksom antibiotika ville utelukket intensivmedisin, med dens respiratorer, katetre og veneporter – men også noe så prosaisk som nyredialyse, som mekanisk filtrerer blodet.

Det neste som må utelates: Kirurgi, spesielt på steder som inneholder mye bakterier, som tarmene og urinveiene. Disse bakteriene er godartede i sine vanlige tilholdssteder i kroppen, men hvis man lar dem få komme i kontakt med blodet, slik som fort kan skje under kirurgiske inngrep, vil infeksjoner være så godt som garantert.

Og det samme vil skje med implantater. Bakteriene kan her omforme seg til klissete filmer av infeksjoner og feste seg til implantatenes overflater, og antibiotika er de eneste midlene som kan bryte ned disse.

Dr. Donald Fry, medlem av American College of Surgeons, (amerikansk svar på Norsk Kirurgisk Forening, red.anm.) som ble uteksaminert lege i 1972, sier:

«I mitt profesjonelle liv har det vært overveldende å se hva som kan bli utrettet ved hjelp av syntetiske protesematerialer: ledd, blodkar, hjerteklaffer. Men i disse operasjonene innebærer en infeksjon en katastrofe.»

Britiske helseøkonomer med lignende bekymringer regnet nylig ut kostnadene ved antibiotikaresistens. For å undersøke hvordan det ville påvirke kirurgien, valgte de seg ut hoftetransplantasjoner, et vanlig inngrep hos en gang veltrente individer fra babyboom-generasjonen. De anslo at uten antibiotika ville én av seks mottagere av nye hofteledd dø.

«Den post-antibiotiske fremtiden betyr i praksis slutten på den moderne medisin slik vi kjenner den», sa Dr. Margaret Chan, generaldirektøren i Verdens helseorganisasjon. «Noe så vanlig som halsbetennelse eller et barns skrubbsår på kneet vil da igjen kunne være dødelig.»

«Den post-antibiotiske fremtiden betyr i praksis slutten på den moderne medisin slik vi kjenner den», sa Dr. Margaret Chan, generaldirektøren i Verdens helseorganisasjon. «Noe så vanlig som halsbetennelse eller et barns skrubbsår på kneet vil da igjen kunne være dødelig.»

Antibiotika benyttes forebyggende før så store operasjoner som åpne hjerteoperasjoner, men også under så rutinemessige inngrep som keisersnitt og prostatabiopsier. Uten dette medikamentet vil risikoen disse operasjonene medfører, og sjansen for at legene vil utføre dem, endre seg.

«Vil en lege gå med på å utføre en beinmargstransplantasjon vel vitende om at det kan innebære en rekke infeksjoner som man ikke vil kunne behandle?» spør dr. Louis Rice, sjef for den medisinske avdelingen ved Brown Universitys legeutdannelse. «I tillegg, akkurat nå baserer [amerikanske] helsetjenester seg på et system med et fritt marked og at man betaler pr. tjeneste; helsepersonell er derfor interessert i å utføre operasjoner fordi de tjener penger på dem. Men om fem eller ti år fra nå vil vi antagelig ha et system der vi får en fast sum av penger for å ta vare på pasientene. Og da kan det være at vi bestemmer oss for at noen av disse operasjonene ikke er verd risikoen de medfører.»

Tidlige varsler. Medisinske inngrep kan innebære en høy risiko for infeksjoner, men våre dagligliv er også temmelig risikofylte. En av de første som fikk penicillin eksperimentelt, var den britiske politimannen Albert Alexander. Han ble så herjet av infeksjoner at verk sivet ut av hodebunnen hans og et øye måtte fjernes. Årsaken til sykdommen: Han skrapet opp ansiktet på en rosebusk. (Det var så lite penicillin tilgjengelig at selv om Alexander først ble bedre, gikk de tom for medikament, og han døde.)

Før antibiotikumets inntog døde fem av tusen kvinner under fødselen. Én av ni som fikk en hudinfeksjon, døde, selv fra noe så simpelt som en skrape eller et insektbitt. Tre av ti som fikk lungebetennelse, døde av det. Øreinfeksjoner forårsaket døvhet, såre halser ble etterfulgt av hjertesvikt.

I en post-antibiotisk tid, ville du turt å håndtere elektriske verktøy? Latt barnet ditt klatre i et tre? Få et barn til?

I en post-antibiotisk tid, ville du turt å håndtere elektriske verktøy? Latt barnet ditt klatre i et tre? Få et barn til?

«Akkurat nå, hvis du ønsker å se ut som en kul hipster og anskaffer deg en tatovering, risikerer du ikke livet», sier Bell i USAs folkehelseinstitutt. «Botoxinjeksjoner, fettsuging, disse tingene blir potensielt livsfarlige. Selv det å kjøre til jobben. Nå stoler vi på at antibiotikumet vil forvandle en alvorlig ulykke fra en dødsdom til noe vi kan komme oss helskinnet igjennom.»

Bells forutsigelse er ennå en hypotese, men infeksjoner som kan motstå selv kraftige antibiotika, har allerede sneket seg inn i våre hverdagsliv. Dusinvis av college- og profesjonelle atleter har mistet spilletid eller hele sesonger grunnet infeksjoner med den resistente stafylokokken MRSA. Jenter som har ønsket seg permanent make up, har mistet øyenbrynene etter å ha pådratt seg infeksjoner. I 2012 døde tre medlemmer av en familie i Maryland, en eldre kvinne og to voksne barn, av resistent halsbetennelse som de pådro seg etter enkle tilfeller av influensa.

Ved UCLA behandlet Spellberg en kvinne for det som så ut til å være en vanlig urinveisinfeksjon – bortsett fra at den ikke ga seg etter den første runden med antibiotika, eller den andre. Innen han traff henne, var hun i septisk sjokk, og infeksjonen hadde ødelagt knoklene i ryggraden. Et siste desperat forsøk med det eneste gjenværende antibiotikumet reddet livet hennes, men hun mistet følingen i bena. «Det er dette vi står i fare for», sier han. «Folk som lever helt normale liv og som utvikler infeksjoner som er nær umulig å behandle.»

I 2009 utviklet Tom Dukes – en 54 år gammel idrettsutøver – divertikulitt, et vanlig problem hvor utposninger, såkalte divertikler, utvikler seg i tarmveggene. Han holdt sykdommen under sjakk ved å være forsiktig med hva han spiste og ved å sjekke seg selv for symptomer. Men så fikk han sviende kramper som gjorde at han falt om og ble sendt rett på intensivavdelingen.

Det hadde gått hull på en av de tynnveggede divertiklene, og fra den sivet tarmbakterier inn i magen – men det ingen kunne forklare var hvorfor det som skulle ha vært vanlig E. coli, i stedet var sterkt resistent mot medikamenter. I en nødoperasjon fjernet legene 20 centimeter av tykktarmen hans. Det tok flere måneder før Dukes kom seg ved hjelp av det eneste antibiotikumet som fortsatt fungerte, og som han fikk intravenøst.

I årene som fulgte, var han sterkt medtatt og slet med smerter. «Jeg levde livet mitt, et virkelig sunt liv», forteller han. «Det slo meg aldri at noe slikt kunne skje.»

Linken til landbruket. Dukes tror, selv om han ikke har noe bevis, at bakteriene i magen hans ble medikamentresistente fordi han spiste kjøtt fra dyr som får antibiotika regelmessig. Det ville ikke vært vanskelig: Det meste kjøttet i USA er fra dyr som er alet opp på den måten. I varierende grad, avhengig av størrelse og alder, får storfe, griser og kyllinger – og, i andre land, fisk og reker – regelmessige doser antibiotika for å fremskynde veksten, øke vekten og beskytte dem fra sykdommer.

Av all antibiotika som blir solgt i USA i løpet av et år, blir 80 prosent av den, regnet i vekt, brukt i landbruket, først og fremst for å fete opp dyrene og beskytte dem fra skadelige forhold i miljøet de vokser opp i.

Et økende antall vitenskapelige undersøkelser ser en sammenheng mellom bruken av antibiotika på dyr og fremveksten av antibiotikaresistente bakterier: I dyrenes mager, i gjødselen som brukes i avlingene eller lagres på jordene, og også i sykdommer som rammer mennesker. Resistente bakterier beveger seg fra dyr til mennesker gjennom grunnvann og støv, via fluer – og i kjøttproduktene som slaktet av disse dyrene ender opp som.

Food and Drug Administration (FDA), USAs folkehelseinstitutt og US Department of Agriculture (USAs landbruksdepartement) gjennomfører årlig en undersøkelse av kjøtt solgt i amerikanske dagligvarebutikker, som avdekker resistente organismer hvert år. I deres rapport fra 2011, som ble publisert i februar 2013, fant FDA (blant mange andre resultater) at 65 prosent av kyllingbryst og 44 prosent av kjøttdeig inneholdt bakterier som var resistente mot tetrasyklin, og at 11 prosent av svinekotelettene var bærere av bakterier som var resistente mot fem ulike medikamentgrupper.

Kjøttet transporterer disse bakteriene inn på kjøkkenet ditt, hvis du ikke behandler det veldig forsiktig, og inn i kroppen din hvis det ikke er gjennomkokt – og dermed kan det resultere i resistente infeksjoner.

Kjøttet transporterer disse bakteriene inn på kjøkkenet ditt, hvis du ikke behandler det veldig forsiktig, og inn i kroppen din hvis det ikke er gjennomkokt – og dermed kan det resultere i resistente infeksjoner.

Vitenskapsmenn og aktivister har i årtier forsøkt å få FDA til å tøyle landbrukets overforbruk av antibiotika – for det meste nytteløst. Etaten forsøkte på 1970-tallet å kontrollere landbruket ved å inndra autorisasjoner for penicillin og tetrasyklin som ble benyttet som vekstfremmere, men forsøket feilet. Landbruksindustrien og den veterinær-farmasøytiske industrien svarte med å hevde at landbrukets antibiotikabruk ikke hadde noen påviselige effekter på menneskers helse.

Det er derimot få som har spurt hva multiresistente bakterier kan føre til hos gårdsdyr. For en post-antibiotisk tid truer også landbruket.

I tillegg til vekstfremming, benytter amerikanske oppdrettere antibiotika til behandling av sykdom hos enkeltdyr, men også i jevnlige doser i det som kalles «forebygging og kontroll» ment å beskytte hele flokker.

Hvis antibiotika ble ubrukelig, ville dyrene bli skadelidende: Individuelle sykdommer ville ikke kunne behandles, og hvis de trange kårene som de fleste oppdrettsdyr lever i ikke ble endret, ville flere sykdommer spre seg.

Hvis tapet av antibiotika fører til endringer i dyreholdet, vil derimot bøndene kunne bli de skadelidende. Andre metoder for å beskytte dyr fra sykdom – å gi dem større plass for mindre trengsel og å forlenge diegivingen slik at immunsystemet får mer tid til å utvikle seg – ville være kostbart å innføre i et landbruk der marginene allerede er små.

Husdyrhold er ikke den eneste grenen av matproduksjon som baserer seg på antibiotika, eller som ville blitt truet hvis denne medisinen ikke lenger fungerer. Antibiotika brukes rutinemessig i fiske- og rekeoppdrettsnæringen, spesielt i Asia, for å beskytte mot bakterier som sprer seg i merdene hvor sjømaten ales opp – og, som et resultat, sliter akvakulturindustrien med antibiotikaresistente fiskesykdommer og søker etter alternativer.

I USA brukes antibiotika til å kontrollere fruktsykdommer, men beskyttelsen er også her i ferd med å brytes ned. I 2012 dukket det opp streptomycin-resistent pærebrann for første gang i frukthager nord i staten New York, en sykdom som i 2000 nær ødela hele Michigans eple- og pæreindustri. Etter Michigan er New York blant de viktigste epleproduserende statene i USA.

«Våre epledyrkere har aldri sett dette før, og de er ikke forberedt på det», sier Herb Aldwinckle, en professor i plantepatologi ved Cornwell University. «Etter vår forståelse er det kun ett brukbart antibiotikum igjen.»

Er en post-antibiotisk tid uunngåelig? Antagelig ikke – men ikke uten forandringer.

I land som Danmark, Norge og Nederland har myndighetenes regulering av antibiotikabruk medisinsk og i landbruket hjulpet til å bremse bakterienes raske evolusjon mot uhelbredelighet (Likevel ble det påvist at drøyt 30 prosent av alle kyllingfileter som selges i norske butikker, var smittet med den antibiotikaresistente bakterien ESBL i 2012, red.anm.). Men i USA har man aldri vært tilhenger av for mange regelverk og kontroller.  Alternativet i det frie markedet – å be leger og konsumenter pent om å begrense bruken av antibiotika – har vært forsøkt i tiår uten særlig suksess. Heller ikke forsøkene på å redusere antibiotika i landbruket har lyktes: Det amerikanske mattilsynet vil snart utstede nye regler, men de vil kun bli innlemmet i de frivillige «retningslinjer for industrien», og ikke som en rettskraftig forskrift.

Det som vil avverge apokalypsen, for en stund, er paradoksalt nok mer antibiotika – men først må legemiddelindustrien bli lokket tilbake til et marked de mener er blitt ulønnsomt. Behovet for nye medisiner kan tvinge myndighetene til å opprette incentiver for industrien, som å forlenge patenter eller fire på kravene for klinisk testing. Men selv om medisinforskningen gjenoppstår, vil det fortsatt ta mange år før et nytt legemiddel når apotekhyllene. Snart vil det ikke lenger være noen ny medisin til å løse problemet – og gitt bakterienes nådeløse utvikling, vil ingen kunne løse problemet for alltid.

I mellomtiden gjenoppliver legemiddelindustrien de gammeldagse løsningene med rigorøs rengjøring av sykehusene, og prøver også ut nye ideer: Ved å opprette automatisk ettersyn av resepter i digitale pasientjournaler, og ved å utvikle hyppige tester for å forsikre seg om at medisinene ikke blir utskrevet unødvendig.

Trusselen om antibiotikumets død vil kanskje til og med tvinge frem en ny vurdering av bakteriofager, de individuelt tilpassede cocktailene av virus, som var en bærebjelke i Sovjetunionens medisinske behandlingsprogram under den kalde krigen. (Bakteriofager er virus som har bakterier som vert, som tar kontroll over verten og produserer nye bakteriofager inne i vertsbakterien til den sprekker, red.anm.) I USA har FDA bare tillatt dem som preparater for matsikkerhet, ikke som behandling av infeksjoner.

Men for at noe av dette skal skje, må advarslene om en post-antibiotisk fremtid bli tatt seriøst, og de som holder øye med utviklingen, sier at dét fortsatt virker usannsynlig. «Ingen forestiller seg selv liggende i en seng på intensivavdelingen koblet til en respirator», sier Rice ved Brown University.

«Og om de har vært gjennom det, vil de generelt helst bare glemme det etterpå.»

«Verden består av «vanlige» folk, og det er nok derfor det ikke skrives avisledere om dem. Men likevel, blant disse vanlige menneskene, som ikke er «store» hverken i politisk, sosial, religiøs, økonomisk eller i andre spesialiserte felts betydning, er det av og til noen som skiller seg ut fra resten – som skiller seg ut med kvaliteter som er av en immateriell natur, som vi ikke kan sette fingeren på. En slik mann var Joe McKenna, som døde i sin beste alder på fredag. Joe var ikke en av «de store». Likevel er det nok ikke mange menn som er blitt sørget over av like mange naboer – en oppriktig og ektefølt sorg – som denne rødhårede unge mannen.»

Jeg drar pilen over bildet av det slitte avisutklippet. De frynsete brettene avslører alle årene noen bar dette utklippet med seg. Jeg forestiller meg hvordan min tremennings bestemor glattet ut den skjøre avissiden like skånsomt som om hun strøk sin brors varme panne, og hvordan hun leser den hyllesten hun må ha kunnet utenat, for så å folde utklippet sammen igjen. Jeg husker de få historiene jeg hørte fra min far, om hvordan Joes død knuste familien, gjorde min bestefar bitter og deres mor sint og kald.

Jeg forestiller meg hva han ville ha tenkt – 30 år gammel, nygift, elsket av sine søsken, begeistret over en spennende jobb – hvis han visste at noen år senere kunne livet hans ha blitt reddet i løpet av noen få timer.

Jeg tror han ville ha tenkt på antibiotikumet som et under, og lengtet etter det, og funnet vår respektløshet overfor det som et enormt sløseri – slik jeg også gjør.

Om artikkelforfatteren:  Maryn McKenna er journalist og forfatter tilknyttet Schuster Institute of Investigative Journalism ved Brandeis University og Massachussetts Institute of Technology.

Denne artikkelen er skrevet av Maryn McKenna og laget i samarbeid med Food & Environment Reporting Network (FERN), en uavhengig amerikansk non-profit nyhetsorganisasjon som lager undersøkende journalistikk om mat, landbruk og miljøbestemt helse.