Tid og rom i bero. Søvnforskeren Michel Jouvet har spekulert i at det er drømmene våre som er den egentlige kilden til menneskets forestillinger om sjelen, Gud og evigheten. Det er ikke vanskelig å forstå hva han mener med det, for i drømmene er jo nettopp tid og rom satt i bero, selvet er annerledes, og et dypere prinsipp enn den våkne verdens lover synes å styre oss og gi oss mer intense opplevelser og følelser enn det dagen bringer.

Drømmene er ofte blitt sett på nettopp som sannere enn virkeligheten; de er blitt forstått som beskjeder fra guder, fra fortid og fremtid, og som en dimensjon der den evige sjelen vender tilbake til sitt egentlige hjem.

Det fantastiske med drømmer, og med bevisstheten generelt, er at vi fremdeles egentlig ikke forstår særlig mye, selv i vår avanserte tid. Og faktisk er det slik at gamle teorier blir funnet frem igjen. Freuds verk er et eksempel. Flere eksperter på kognitiv nevrovitenskap mener nå at hans forståelse av drømmer – som så lenge har vært dømt som utdatert og misforstått – er i ferd med å bli revitalisert av den nyeste forskningen.

Og det henger sammen med det faktum at det skjer formidable teknologiske fremskritt på det nevrovitenskapelige feltet. Selv om drømmer fremdeles ikke egentlig forstås som fenomen, gjøres det ting nå rundt på laboratorier som er ganske oppsiktsvekkende. Vitenskapen er i stand til å studere og kartlegge sinnet og drømmene på en måte som inntil nylig var helt utenkelig. Det er derfor ganske stor enighet om at vi står foran en spennende tid – en tid som vil bygge broer over de gamle skillene mellom kropp og sinn, nevrologi og psykologi, subjektive erfaringer og målbare fenomener, åndelige sannheter og objektiv vitenskap.

Nye bilder på drøm. Den rivende utviklingen i den kognitive nevrovitenskapen har altså først og fremst å gjøre med forbedret teknologi og metodologi. Den enorme datakraften vi nå har tilgjengelig, gjør det mulig å omsette abstrakte målingsdata av hjernen til bilder av sinnet og dets funksjon. Det dreier seg om maskiner som PET-skannere (positron emission tomography), og fMRI (functional magnetic ressonance imageing). Det dreier seg om videreutvikling av den gamle EEG-maskinen (Elektroencephalogrammet) som nå kan måle langt mer enn før.

Ved å følge med på hjernens elektriske aktivitet, studere blodgjennomstrømming, oksygennivåer, kjemikalieutveksling og metabolisme – og dermed aktivitetsnivået i de forskjellige delene av hjernen – er det mulig å følge med på «bevissthetens bevegelsesmønstre» og tyde drømmenes fysiologiske signatur i hjernen. Når dette bildet legges sammen med forsøkspersoners rapporter om drømmenes subjektive innhold, blir det mulig å forbinde det opplevde med de fysiologiske målingene slik at forskerne nå til en viss grad kan «se» hva du drømmer på datamaskinene sine.

Et eksempel på hvordan dette fungerer er forsøk gjennomført ved ATR Computational Neuroscience Laboratories i Kyoto. Testpersoner ble lagt i fMRI-skannere samtidig som de hadde på seg EEG-utstyr for å måle hjernebølger. Når forskerne så på EEG-målingene at testpersonene drømte, ble de vekket og spurt hva de hadde drømt om. Dette ble gjort opptil ti ganger i timen, og man fikk da et stort utvalg av rapporterte drømmer.

Det er mulig å forbinde det opplevde med fysiologiske målinger slik at forskerne nå til en viss grad kan «se» hva du drømmer på datamaskinene sine.

Ut fra denne databasen plukket så forskerne ut de kategoriene som gikk igjen oftest i beskrivelsen av drømmene, som for eksempel bil, kvinne, mann, hus osv. Så presenterte forskerne testpersonene for bilder som viste disse tingene, og målte hjerneaktiviteten deres mens de så på bildene i våken tilstand. Slik fikk man altså et bilde av hjernens aktivitet tilknyttet hver kategori, og forskerne kunne så knytte en objektiv ytre måling til et subjektivt drømmescenario.

Men virkelig spennende blir dette når man kan kommunisere med den drømmende mens han drømmer, som tilfellet er med såkalt lucid dreaming, eller klardrøm. Da kan forskerne få tidsindikasjoner fra «innsiden» som lar dem studere drømmens forløp presist og ikke minst utføringen av forhåndsavtalte oppgaver i en virtuell verden. Lucid dreaming er den kognitive nevrovitenskapens heteste tema for tiden. Mer om det mot slutten.

Begrensningene. Det skal sies at til tross for disse «billedstudiene», er blikket inni bevisstheten fremdeles ganske uklart. «Studiet av hjernen er som å henge en mikrofon over et fotballstadion», skriver Jeff Warren i boken «Head Trip» (og «hjernens stadion» rommer 100 milliarder nevroner).

«Den plukker opp støyen, men kan ikke definere annet enn de tilfellene der det foregår unison sang eller koordinerte utbrudd blant tilskuerne. Enkeltsamtalene der nede er umulig å oppfatte».

Ja, slik har det i alle fall vært inntil nylig. Men arbeidet med datasimuleringsverktøy kan forandre dette. Den britiske professoren Karl Friston er en av pionérene på dette feltet. Ved hjelp av avansert matematikk og kreativ forståelse av hva datamaskiner kan brukes til, har han kommet frem til en rekke nye metoder for å skape virtuelle modeller av hjerne og sinn. Det betyr at det blir mulig å studere det som ikke kan observeres i virkeligheten uten å plante elektroder inn i selve hjernen på folk – noe som selvsagt er både medisinsk uforsvarlig og etisk ulovlig. Friston kommer jeg også tilbake til. Jeg må begynne med det grunnleggende spørsmålet.  

Hva er egentlig drømmer? Å spørre hvorfor vi drømmer, er som å spørre hvorfor vi er bevisste. Vi drømmer fordi hjernen er laget for å skape en modell av verden hele tiden.

(Stephen LaBerge)

For det første: Det finnes mange typer drømmer. Etter oppdagelsen av forbindelsen mellom REM-søvn og drømmer på 1950-tallet, var det lenge antatt at bare denne søvnfasen innebar, eller forårsaket, drømmer. Men det har nå lenge vært kjent at vi drømmer også i de andre søvnfasene, inkludert den dype søvnen der sinnet tidligere ble regnet som passivt. Det er dog stor forskjell på typen drømmer: REM-drømmene er livaktige, ofte bisarre; de er fulle av bilder, handlinger og ikke minst følelser. Det er disse drømmene vi husker, det er dette vi vanligvis omtaler som drømmer. Men mennesker som vekkes fra dyp søvn, forteller at noe har foregått også der. De føler ofte ikke at de har drømt i vanlig forstand, men at de har tenkt på noe eller observert ett eller annet. Disse drømmene er gjerne statiske og har en helt annen form for tidsopplevelse enn vanlige drømmer. Og under vanlig søvnforløp huskes de aldri om morgenen.

REM-drømmene er livaktige, ofte bisarre; de er fulle av bilder, handlinger og ikke minst følelser. Det er disse drømmene vi husker, det er dette vi vanligvis omtaler som drømmer. Men mennesker som vekkes fra dyp søvn, forteller at noe har foregått også der.

Det finnes også drømmetilstander som er mer spesielle, der man befinner seg i en slags gråsone mellom søvn og våkenhet. Disse forekommer både under innsovning og oppvåkning, der enten «det våkne» blir med inn i søvnen, eller drømmen blir med inn i det våkne. I tillegg kommer en rekke særtilfeller som har å gjøre med sykdom, skade eller medisinering. Disse kan jeg ikke komme inn på her. Ei heller det store feltet som er drømmenes innholdsmessige typologi, altså kategoriene av standardrømmer; deres bilder, hendelser og følelser.

Alltid bevisst. Det generelle bildet er at vi drømmer gjennom hele natten, eller mer presist: Bevisstheten er alltid aktiv, og det handler i stor grad om overlappende tilstander. Følelsen av å ha vært «skrudd av» under søvn er sannsynligvis helt avgjørende for vår mentale helse og vår livsopplevelse, men det handler ikke om at vi faktisk har vært borte, snarere at vi husker så lite. At bevisstheten alltid er aktiv, er et punkt med stor betydning i både psykologisk og filosofisk forstand.

Den canadiske drømmeforskeren Tore Nielsen sier det slik: «Jeg heller mot Jungs bilde, at drømming er noe som foregår i bakgrunnen hele tiden, natt og dag. En drøm oppstår ikke, den trer frem.»

Dette peker mot at det er to grunnleggende tilnærminger til drømmer: Den psykologiske og den nevrologiske. Den første handler om å ta utgangspunkt i sinnet og subjektet, den andre handler om a se på hjernen. I lang tid var det den psykologiske og psykoanalytiske tilnærmingen som var enerådende. Arven etter Freud og Jung dominerte mye av det 20. århundret, og drømmer ble sett på som ubevisst bearbeidelse av sinnets subjektive innhold.

Bevisstheten er alltid aktiv, og det handler i stor grad om overlappende tilstander.

Men etter hvert som nevrovitenskapen begynte å forstå mer av hjernens funksjon og bevissthetens fysiologiske grunnlag, ble fokuset rettet mer mot drømmens fysiske substrat, altså hva det er som skjer i hjernen når vi drømmer; hvilke deler av hjernen som er aktive, hvilke forbindelser som er operative, hvilke kjemikalier som skilles ut og så videre. Det var en utvikling from mind to brain, som det heter på engelsk. Denne måten å forstå bevisstheten på handler om å se tanker, følelser og drømmer som produkter av fysiologiske hendelser og prosesser.

Drømmenes tilblivelse og retning: Bottom-up eller top-down? Den kanskje mest innflytelsesrike teorien som ble dannet på dette grunnlaget er den ledende amerikanske drømmeforskeren Alan Hobsons Activation-synthesis theory som ble lansert sent på 1970-tallet. Den skapte furore i de internasjonale forskningsmiljøene, ikke minst blant psykologene som følte at hele deres paradigme for forståelse av sinnet ble annullert. Plutselig var ikke den opplevde bevisstheten relevant i det hele tatt, alt som skjer i vårt sinn er bestemt av fysikk og kjemi. Plutselig betydde ikke drømmer noen ting, de var bare et biprodukt av en nevrologisk aktiveringsprosess.

Sent på 1970-tallet var plutselig ikke den opplevde bevisstheten relevant i det hele tatt, alt som skjer i våre sinn er bestemt av fysikk og kjemi.

Kort fortalt sa Hobsons teori følgende om drømmer: REM-søvn utløses av såkalte PGO-bølger fra hjernestammen, som er en lavere del av hjernen. Disse aktiverer den høyere, kognitive delen som setter i gang med å syntetisere en film av det råmaterialet av sanseinntrykk og følelser som hvirvler rundt i hukommelsen. Hobson mente at aktiveringen av den høyere delen av hjernen, pålegger denne å skape en slags sammenheng ut av det rotet den får servert «nedenifra». Derfor er drømmene så rare, usammenhengende og uforståelige.

Det grunnleggende med denne teorien er retningen på drømmen: Den sier at drømmen aktiveres nedenifra – bottom-up – og at den kognitive meningen bare kommer som en automatisk respons på dette. Dette er altså motsatt av den psykologiske – top-down – tilnærmingen som sier at det er nettopp det meningsfulle som er utgangspunktet for drømmene; at et behov, et ønske, et problem gjør seg gjeldende og deretter mobiliserer det materialet som skal til for å skape et narrativ.

Hobsons teori og mange lignende type modeller var lenge dominerende. Men de siste tiårene har det kommet mye ny forskning og mange nye perspektiver som vender om på dette bildet og til dels gjenreiser Freuds teorier på den måten at retningen på drømmens ferd gjennom hjernen igjen har snudd. I mange tiår handlet forskningen om å bevege seg from mind to brain. Nå er det from brain to mind som gjelder, selv om innholdet i disse begrepene har forandret seg.

Der Hobsons teori sa at drømmer var grunnleggende meningsløse responser, nærmest en kuriøs bivirkning av REM-søvn, er det nå mye mer akseptert i nevrovitenskapen at selve drømmene har en meningsfull funksjon. Det første støtet mot Hobsons opprinnelige teori kom ved erkjennelsen av at drømmer ikke kan knyttes eksklusivt til noen bestemt søvnfase. REM-søvn og drømmer er ikke to sider av samme sak, og REM-søvnens mekanismer er ikke identiske med drømmens mekanismer slik Activation-synthesis-teorien stipulerte.

Det beviste at drømmer ikke alene kan forklares som et biprodukt av en bestemt type automatisk aktivering. Og de siste tiårene er det blitt gjort mye forskning som tyder på at drømmer i mange tilfeller synes å springe ut av tilstander i de høyere kognitive funksjoner, som aktivt og målrettet skaper seg drømmer. Altså mye mer i tråd med det psykologiske perspektivet.

Mark Solms. En som heller mer mot dette top-down-bildet, er den anerkjente sørafrikanske nevropsykologen Mark Solms. Han er en av dem som har bidratt mest til å bygge bro mellom det psykologiske og det nevrologiske perspektivet på drømmer og bevissthet. Jeg snakker med Solms på telefonen fra Cape Town. Han begynner med å understreke den for vitenskapen pinlige sannheten at ingen kan si sikkert hvorfor vi drømmer. Men han mener vi er mye nærmere en forståelse nå, og at fremtiden ser lys ut. Det handler først og fremst om å integrere de to retningene, det vil si å forklare hvordan en drøm består av både bottom-up-aktivering, og top-down-mening.

«Det er bottom-up-mekanismer som sørger for at vi vekkes fra dyp søvn til drømmesøvn», sier Solms. «Men REM-søvn og drøm er ikke samme sak. Selve drømmen genereres av den emosjonelle for-hjernens dopamindrevne søkesystem som styrer vår interesse for den ytre verden. Målrettet oppførsel drives av behov og ønsker, og det er følelsene våre som både gjør oss klar over disse behovene, og forteller oss om de blir møtt. Derfor kan man si at drømmer handler om reelle behov som tilfredsstilles i en virtuell verden. Og det betyr at selv om vi aktiveres nedenifra, så kommer selve drømmen ovenfra.»

«Man kan si at drømmer handler om reelle behov som tilfredsstilles i en virtuell verden.» Nevropsykolog Mark Solms

Men Solms presiserer at det egentlig handler om en mellomstasjon: Søkesystemet og følelsene hører hjemme et sted i hjernen som hverken tilhører lav automatisk aktivering eller den høyeste kognitive funksjonen. Det avgjørende poenget er at dette senteret har en psykologisk funksjon, det er ikke meningsløst, snarere tvert imot. Det krever mening. Derfor er Solms posisjon mellom bottom-up-aktivering og top-down-mening.

«Jeg tror sammenhengen er ganske enkel», sier Solms. «I evolusjonær forstand har det vært farlig for oss å sove dypt hele natten (det gjelder alle dyr), derfor har det oppstått søvnfaser der vi flere ganger i løpet av søvnen 'hentes opp' til en tilstand som er nesten våken, nemlig REM-søvn. Dette skjer når aktiverende stoffer skilles ut i hjernestammen.»

Hjernen korrigerer og forbedrer seg selv gjennom drømmer fordi den skiller det relevante fra det irrelevante, selv om drømmer ofte oppfattes som nettopp det motsatte. 

«Poenget er at vi skal 'bli klar over hva vi trenger' mens vi sover. Men der dette i våken tilstand ville utløse handling, kan ikke det skje under REM-søvn fordi kroppen er paralysert ved en blokkering i ryggraden. Isteden kommer drømmen og gir et virtuelt handlingsrom som tilfredsstiller den målrettede aktiveringen i sinnet. Man kan si at drømmens jobb er å beskytte søvnen, som en sikkerhetsventil. Og det betyr at Freud kanskje hadde rett i at drømmer begynner med et behov eller ønske, og at drømmens funksjon er å tilfredsstille dette behovet.»

Spørsmålet er hvordan dette generelle perspektivet kan forenes med de mer spesifikke funksjonene som forskerne har funnet ut at drømmer har.

Drømmenes funksjon. Det har lenge vært ganske akseptert at drømmer har å gjøre med konsolidering av minner. Valdas Noreika, som arbeider på MRC Laboratory of Molecular Biology ved Cambridge University, forteller meg at drømmer sannsynligvis har flere funksjoner for hukommelsen.

«Det er bevist at hjernens synaptiske forbindelser forsterkes i søvne, og det er ganske sikkert at drømmer både har å gjøre med prosessering av dagens inntrykk, og en mer langsiktig funksjon som handler om å flytte innhold fra korttidsminnet til langtidsminnet.»

«Nevrale nettverk skapes uhyre raskt», sier Noreika. «Det skjer gjennom hele dagen når nye inntrykk og opplevelser prosesseres i hjernen. Men de forsvinner også veldig fort, hvis de ikke brukes. Derfor er det sannsynlig at en del av drømmenes funksjon er nettopp å konsolidere dagens minner på denne måten.»

Det har lenge vært ganske akseptert at drømmer har å gjøre med konsolidering av minner. 

Samtidig er det også slik at mange ting vi opplever ikke dukker opp i drømmene våre før det er gått noen dager. Da handler det sannsynligvis om å flytte disse tingene fra korttidsminnet til langtidsminnet. Man kan si at det dreier seg om to forskjellige minnekort i hjernen, og drømmene har å gjøre med flyttingen. Hvorfor noen ting konsolideres samme natt og andre ting dukker opp etter noe tid, forklarer Noreika med at bevisstheten er selektiv og skiller mellom inntrykk og minner på måter som vi ikke forstår.

«Det virker som om det må gå fem til syv dager før flyttingen av minner fra ett sted til et annet kan finne sted. Hvorfor vet vi ikke, kanskje må de mellomlagres, modnes eller delvis konsolideres på måter vi ikke kjenner til. Det som er sikkert, er at drømmer inneholder både nye og gamle ting, tilsynelatende er det helt tilfeldig.»

Et svar på dette er at nettopp tilfeldigheten er med på å forsterke hukommelsen. Nevrovitenskapelige billedstudier viser at hjernens minnesystemer blir hyperassosiative og fleksible under REM-søvn. Én teori sammenligner drømmenes «lovløse» vesen med hukommelsesteknikken som er kjent fra antikken der man brukte visualisering og bisarr assosiasjon for å huske bedre. (Noe som tilsynelatende virket godt siden mange av antikkens kjente figurer hadde så fantastisk minne). Hypotesen er at drømmene skaper semantiske nettverk som fungerer etter assosiasjonsprinsippet. I disse nettverkene oppstår det «veikryss» som gjør det lettere å forbinde ting i våken tilstand og dermed huske.

Dette har også å gjøre med læring. Det sier seg selv at å lære noe – å øve og forbedre seg – henger nøye sammen med hukommelse. Minnene utgjør på et vis materialet som hjernen kan arbeide videre med i søvne, og studier viser at om man pugger noe, eller sliter med å løse et problem, så vil man faktisk gjøre det bedre ved å ta en blund enn om man bare fortsetter å gruble. Det gjelder også fysiske og praktiske oppgaver. Dette kan ha å gjøre med at hjernen korrigerer og forbedrer seg selv gjennom drømmer fordi den skiller det relevante fra det irrelevante, selv om drømmer ofte oppfattes som nettopp det motsatte. Drømmenes logikk er kan hende dypere enn vår rasjonelle logikk. Og det er muligens fordi følelsene spiller en så stor rolle.

Følelser.

Drømmer er å tenke med følelser.

(Rosalind Cartwright)

Jeg tror de fleste vil skrive under på at selv om drømmer ikke er sanne, er følelsene de inneholder definitivt ekte og ofte svært intense. Studier av den drømmende hjernen (under REM-søvn) viser at følelsessentrene, amygdala og det limbiske system, er langt mer aktive her enn i våken tilstand. Det er som om drømmene viser oss potensialet vi har for å føle, eller kanskje de henter frem et konsentrat som består av uendelig mange lignende opplevelser kokt sammen til intense enkeltfølelser?

Mark Solms mener følelsene utgjør et verdisystem.

«Det er følelsene som forteller oss hva det er riktig å gjøre», sier han. «De tilhører sinnets meningsskapende maskineri, derfor trenger vi å forbinde opplevelsene våre i løpet av en dag med følelsenes bakenforliggende verdisystem. Det er dette som skjer i drømmer: Erfaringene våre merkes av på et kart av følelser, det er dette som gir opplevelsene subjektiv mening.»

«Vi trenger å forbinde opplevelsene våre i løpet av en dag med følelsenes bakenforliggende verdisystem.» Nevropsykolog Mark Solms

I tråd med denne tanken hevder flere nyere studier at en spesifikk oppgave for drømmer kan være å trekke ut følelsesinnholdet i våre opplevelser slik at hendelsesminnet og det emosjonelle minnet blir to forskjellige ting. (Dette er for eksempel avgjørende for mennesker som har opplevd traumer, og noen forskere mener at mareritt er et resultat av at denne funksjonen ikke er operativ). Men samtidig skaper drømmene nye forbindelser mellom hendelser og følelser ved at det dannes emosjonelle «knutepunkter» som har mange opplevelser knyttet til seg. Tanken er altså mye av den samme som i hukommelseshypotesen nevnt tidligere, men her spesifisert med vekt på følelser. En drøm trekker følelsen ut av en gitt opplevelse og lagrer den i et slikt «knutepunkt». Resultatet blir en assosiasjon (snarere enn identitet) mellom hendelse og følelse, og desto flere slike assosiative forbindelser som lagres, desto mer utvannet og ufarlig blir den opprinnelige opplevelsen, for eksempel erfaringen av en farlig situasjon. Grunnen til det, er at når vi så drømmer om opplevelsen senere, gjenskaper vi den og henter frem de assosierte følelsene i det forskere ved University of California Berkeley kaller et «nevrokjemisk trygt miljø» fordi nivåene av stresshormoner (noradrenalin) er så lave under REM-søvn.

Fravær av drømmer påvirker vår evne til å takle og forstå vanskelige følelser i dagliglivet. 

Det betyr at hver gang vi på nytt drømmer om en hendelse, vil vi oppleve at det følelsesmessige inntrykket er blitt mindre «rått». Drømmer er altså en måte å behandle følelser på. De samme forskerne ved Berkeley har også funnet at fravær av drømmer påvirker vår evne til å takle og forstå vanskelige følelser i dagliglivet. Et interessant poeng her er at folk med depresjon ofte har mer positive eller nøytrale drømmer enn folk som er tilfredse. Det tyder på at nettopp det å ta jobben med vanskelige følelser i drømme, kan være en betingelse for å se lyst på livet.

Følelser og læring. Å prosessere følelser handler ikke bare om å gjøre dem mindre 

rå, men også om å lære. Tore Nielsen peker på at følelser, spesielt de negative, er helt avgjørende for læring. Jeg snakker med ham på telefonen fra Montreal der han driver et av verdens ledende søvnlaboratorier.

«Det er i grunnen frykt som er den viktigste motivasjonen for å lære noe», sier Nielsen. «Det reflekteres i at det er samme senter i hjernen, amygdala, som har ansvaret for både følelser og læring.» Nielsen gjentar poenget til forskerne fra Berkeley: «Jeg tror drømmer kan være evolusjonens geniale måte å la oss lære gjennom frykt i et trygt miljø. I den indre verdenen er det jo ingen reelle farer, både sanser og kropp er skrudd av. Derfor er det et sikkert miljø å lære seg å mestre skrekkinngytende situasjoner. Dette kan være en av grunnene til at så mange drømmer handler om frykt, ubehag, og situasjoner vi egentlig vil unngå», sier Nielsen. «Det dreier seg om worst-case scenarioer, og mange ting tyder på at en av drømmenes funksjoner kan være å 'kjøre gjennom' ferdigheter vi allerede har, kanskje til og med nedarvede ferdigheter og modi.»

«Jeg tror drømmer kan være evolusjonens geniale måte å la oss lære gjennom frykt i et trygt miljø.» Søvnforsker Tore Nielsen

Molekylærbiolog Valdas Noreikas veileder, Antti Revonsuo ved Universitetet i Turku, er en av dem som står bak en den såkalte forfedre-ferdighet-teorien. Den sier at drømmer handler om å repetere og øve seg på primale overlevelsesferdigheter som ligger lagret i oss genetisk fra vår tidligste historie. Teorien støtter seg på at så mange drømmer inneholder løping og vold og fysisk utfoldelse (i alle fall for menn).

Det er altså en slags motorisk øvelse som ligger til grunn for drømmene. Og dette synet kan understøttes av forskning som viser at for hjernen er det egentlig ikke forskjell på å drømme en handling og det å faktisk utføre den. For hjernen er det samme prosesser og aktiveringer som finner sted. Derfor er det enighet om at drømmer kan være øvelse på denne måten. Dette stemmer godt med at vi får mest REM-søvn tidlig i livet når hjernen er under utvikling. Vi skal gjennomgå de genetiske nedarvede ferdighetene og gjøre dem til virksomme minner i hjernen.

Drømmene er sjelden språklige i karakter, og kan tilhøre en førspråklig form for bevissthet. 

Det sier seg selv at om du skal øve på overlevelse i søvne, så må frykt være en del av opplevelsen. Altså stemmer denne teorien med drømmenes sterkt emosjonelle karakter. Et annet tegn på at drømmer kan dreie seg om en eldre, mer primitiv og instinktiv kunnskap, er at de så sjelden er språklige i karakter, og det pussige faktum at moderne tekniske innretninger ofte ikke virker. Det er fordi det ikke fantes hverken bøker eller telefoner på savannen sier forskerne. Drømmer kan altså tilhøre en førspråklig, ikke-abstrakt form for bevissthet, spekuleres det.

Primær bevissthet, virtuell forenkling og fri energi.

Drømmene forbereder oss på virkeligheten.

(Allan Hobson)

Jeg er heldig og får en intervjuavtale med legenden Allan Hobson. Harvard-professoren har vært definerende på feltet søvn og drømmer i mange tiår, og selv i en alder av over 80 år er han like relevant som noensinne.

«I dag er jeg glad», sier Hobson. «Jeg ser ut på det vakre løvverket her i New England, tåken har akkurat lettet, og jeg har det gøy fordi jeg snakker med deg, og etterpå skal jeg arbeide med et spennende essay.»

Hans kritikere har kalt ham sta og kategorisk. Men de fleste er enige om at han har vist en forbløffende evne til å fornye sin tenkning. Den store Freud-knuseren er nå en av talsmennene for en tenkemåte som på et vis gir Freud oppreisning. Dreiningen ligger i en moderne fortolkning av en gammel modell av hjernen.

«Skal du skrive noe virkelig interessant, burde du skrive om fri energi», sier Hobson og viser til sitt nyeste samarbeid med professor Karl Friston. Denne London-baserte, teoretiske nevrovitenskapsmannen har skapt et sett av revolusjonerende verktøy for bevissthetsforskning basert på virtuell datasimulering. Disse viser et mulig nevrofysiologisk grunnlag for Freuds teorier om primær og sekundær bevissthet – eller id og ego – der den første skaper grunnlaget for den andre; et arbeid som i stor grad skjer i søvne. Friston er på alles lepper for tiden. 

«Han er et geni», sier Mark Solms. «Jeg tror hans arbeid er fremtiden for nevrovitenskapen og bevissthetsforskningen.»

Teorien til Hobson og Friston handler om å forstå hjernen som et system med det formål å forutse hva vi vil støte på i den ytre verdenen. 

Teorien til Hobson og Friston handler om å forstå hjernen som en prediksjonsmaskin, altså et system med det formål å forutse hva vi vil støte på i den ytre verden. Dette er en gammel idé som stammer fra den tyske legen og fysikeren Helmholtz. Han beskrev hjernen på denne måten allerede på midten av 1800-tallet, og var en stor inspirasjon for Freud.

«Tanken er at hjernen benytter seg av et uendelig antall forhåndstegnede kart, eller skjemaer, i møtet med virkeligheten», sier Hobson. «Disse ferdiglagde kartene er betingelsen for at vi skal kunne oppleve og ta avgjørelser uten å forvirres, og det skjer ved at vi forutser svært mye ved enhver situasjon vi havner i. Det er ikke slik at hjernen først og fremst mottar inntrykk, den mater sine sansesentra med mulige inntrykk før de skjer, og så blir de faktiske inntrykk bare korreksjoner av dette. Hjernen er en feed-forward-mekanisme.»

«En hovedfunksjon for hjernen er derfor stadig å tilpasse og forbedre disse kartene. Og det er her REM-søvn og drømmer kommer inn i bildet. For at kartene skal bli optimale, kan de ikke være for kompliserte. Drømmenes oppgave er å forbedre kartene ved å forenkle dem, det vil si å luke bort elementene som er overflødige. På dagtid fôres hjernen med komplisert informasjon, om natten forenkler den hva den har lært ved å nevrologisk 'luke bort' det som ikke er viktig.»

Jeg leser videre på egen hånd i Hobsons og Fristons publiserte teorier: Forenkling innebærer en begrensning av bruken av såkalt fri energi. Det betyr at hjernen om natten ikke tillater kompliserende aktivitet (noe som igjen kanskje høres ut som det motsatte av hva vi opplever, men poenget er altså at drømmenes usammenhengende karakter er et tegn på enkelhet).

I søvnens «indre rom» kan hjernen måle sin bruk av denne frie energien, noe den ikke kan om dagen fordi verden er uforutsigbar. Poenget med drømmer er at hjernen ikke utsettes for overraskelser siden den på et plan «vet» at alt som skjer egentlig kommer fra den selv: Sansene er jo skrudd av. Drømmen er, som nevnt tidligere, et trygt sted å øve og forberede seg. Det betyr at overraskelse, og den fare det innebærer, aldri blir en del av kartene som stadig forbedres. Overraskelsen tas hånd om i søvne, kan man si, når det er trygt, noe drømmenes bisarre og assosiative natur vitner om. Ingenting overrasker oss i drømmene våre. Og grunnen til at vi husker så lite av dem, er at hjernen vet at det ikke handler om virkelig informasjon, men om en virtuell verden den øver i for å forberede seg til den virkelige.

Drømmen gjør dagen mulig. Dette passer med Freuds teori om at drømmer tilhører en primær bevissthet – kjennetegnet av instinkter, følelser og persepsjoner – som fungerer som en forberedelse til den sekundære bevisstheten som med sin orienteringsevne, selvrefleksjon og rasjonalitet er måten vi møter den virkelige verdenen på. Drømmen gjør dagen mulig, kan man si. Dette stemmer overens med det faktum at fostre og små barn har svært mye REM-søvn: De forbereder seg. Hobson kaller dette protobevissthet: En genetisk disposisjon til å lage en virtuell modell av virkeligheten som vil komme. (Primær bevissthet må i denne sammenheng ikke forveksles med bottom-up-aktivering.)

Mark Solms forklarer meg at denne modellen handler om et sett primitive medfødte kart som stadig oppdateres gjennom livet. Han sier det handler om et sett av behov og ønsker og forventninger som korrigeres av selve livserfaringen.

«På dagtid fôres hjernen med komplisert informasjon, om natten forenkler den hva den har lært ved å nevrologisk 'luke bort' det som ikke er viktig.» Hjerneforsker Alan Hobson

En viktig slutning som må trekkes på grunnlag av dette bildet, er at våken persepsjon og drøm egentlig er samme sak. Forskjellen er bare at i våken tilstand begrenser sanseinntrykkene hvilke skjemaer som kan brukes, mens det i drømmen ikke finnes noen slik begrensning. Og for bevisstheten er drømmen ikke forskjellig fra våkenhet i og med at de kritiske kognitive funksjonene er skrudd av, og vi «tror» på alt som skjer. Slik er det dog ikke i klardrømmen.

Grunnen til at vi husker så lite av drømmene, er at hjernen vet at det ikke handler om virkelig informasjon, men om en virtuell verden den øver i for å forberede seg til den virkelige. 

Lucid dreaming.

Legenden sier at når du ikke får sove om natten, er det fordi du er våken i noen andres drøm.

Jeg drømmer at jeg er ute og går med hunden min, Fabian. Vi er på Majorstuen, været er godt, og jeg er blid. Så skjer det noe. Jeg stopper opp og tenker meg om, jeg drømmer! Dette er en drøm! Jeg ser rundt meg og forventer at denne erkjennelsen vil få meg til å våkne. Jeg tør ikke røre meg, vil ikke at det skal gå over. Så tar jeg noen prøvende skritt, men drømmen varer ved. Verden er stabil, selv om jeg vet at jeg drømmer! En jublende følelse. Så begynner jeg å tenke: Om dette er en drøm, hvordan vet jeg da når jeg våkner? Kommer jeg til å våkne? Men det er ikke skummelt. Jeg går på konditori og spiser smultfingre dyppet i sjokolade, og Fabian får også kake.

Jeg har hatt slike drømmer før, de fleste opplever det i alle fall et par ganger i løpet av livet. Det oppsiktsvekkende er at denne gangen skjedde det fordi jeg hadde forberedt meg. Det er ikke så vanskelig, Valdas Noreika hadde gitt meg noen tips.

«Det høres tåpelig ut», sa han, «men du må gjøre det til en vane å lure på om du drømmer mens du er våken. Det dreier seg om å skape en vane som også gjør seg gjeldende om natten. Hver gang noe som er litt merkelig skjer i løpet av en dag, må du spørre deg: Er dette en drøm? Og så må du teste det.»

Måten å teste det på, er å prøve å lese, se på klokker eller prøve lysbrytere. Slike ting har nemlig en tendens til ikke å fungere i drømme. Om dette virker tåpelig i våken tilstand, er poenget å hjelpe deg selv å huske disse testene senere, i drømmen.

Lucid dreaming viser at den menneskelige bevissthets muligheter er langt større enn vi hittil har trodd.

(Robert Ornstein)

Bevisst uten å våkne. På norsk kalles det gjerne klardrøm. Det innebærer altså at man blir klar i drømme, man blir klar over seg selv og at man drømmer. Den høyere sekundære bevisstheten aktiveres uten at man våkner, og man har i prinsippet tilgang til hele sitt kognitive apparat. Inntil ganske nylig var det et fenomen som ble avvist av vitenskapen, men ditto populært blant alternativt anlagte typer og new age-bevegelsen. Lucid dreaming var en «trip», og det fantes ikke grenser for hva folk hadde opplevd, hvordan de krysset dimensjoner og så videre. Vitenskapen forklarte fenomenet, som har vært kjent og rapportert i tusenvis av år, med mikro-oppvåkninger som man ikke husker senere.

Men nå er dette bildet snudd.

Som nevnt er lucid dreaming nå en av spydspissene i forskningen på hjerne og bevissthet. Den viktigste årsaken til det, er selvsagt muligheten til å kommunisere med den drømmende mens han drømmer. Det er helt revolusjonerende, for problemet med drømmer har jo alltid vært at de har måttet studeres fra utsiden, og på grunnlag av hva den drømmende husker etterpå. Nå er det mulig å undersøke drømmen fra innsiden mens den pågår.

Nå er ikke selve evnen til kommunikasjon noe nytt. Det var Stanford-psykologen Stephen LaBerge som først demonstrerte at slik transworld communication var mulig på en vitenskapelig anerkjent måte, og det var helt tilbake i 1978. (Egentlig var det Keith Hearne som oppdaget metoden først). LaBerge var selv en klardrømmer, og han så potensialet til å bevise fenomenet i et søvnlaboratorium. Det gjorde han ved å koble seg selv opp med både EEG som måler hjernebølger, og EOG som måler øyets bevegelser. Betingelsen for kommunikasjon ligger nemlig i det faktum at under REM-søvn er all bevegelse paralysert utenom øynene (derav navnet rapid eye movement).

LaBerge avtalte med sin partner at han skulle benytte et avtalt øyesignal i det han ble klar over at han drømte. Partneren kunne da se på EEG-utskriften først at LaBerge gikk inn i REM-søvn, og så, plutselig: Det avtalte øyesignalet avtegnet på EOG-grafen! En sovende og en våken i laboratoriet, men de snakket sammen: transworld communication. Selv om eksperimentet ble anerkjent som seriøst og metodologisk holdbart, tok det likevel noe tid før hele det kognitive nevrovitenskapelige miljøet fikk øynene opp for mulighetene og hva dette egentlig betyr.

Og hva betyr det?

«Det betyr at vi nå har muligheten til å teste hvordan vår bevissthet faktisk fungerer i søvnens ’rene miljø’», sier den tyske drømmeforskeren Martin Dresler som har gjort forsøk med lucid dreaming ved Max Planck Institute of Psychiatry i München. Nå arbeider han ved Donders Institute i Nederland.

«Vi kan undersøke hvordan våre oppfatninger om verden forholder seg når vi er avstengt fra den», forteller Dresler. «For eksempel kan man nå si at opplevelsen av tid er den samme i drøm som i våken tilstand. Det er enkelt å finne ut: Man bare ber den klardrømte om å gi et øyesignal og så beregne ti sekunder i drømmen: Nytt signal.»

Det viser seg at tiden er seg selv lik, (noe som kanskje bekrefter Hobsons teori om at tidsoppfatningen vår er noe som ligger i protobevisstheten genetisk, klargjort
for å møte og strukturere verden i tid). Man kan også få den drømmende til å gjøre forskjellige oppgaver og handlinger i drømmen, og så måle hvordan det påvirker hjerneaktiviteten.

Det som viser seg, er at aktiveringen internt i hjernen er den samme som om vi skulle utføre handlingen i virkeligheten. I Jeff Warrens bok «Head Trip» forklarer Stephen LaBerge det slik:

En handling beror på at det går to identiske ordre ut fra ett beslutningssenter i hjernen: Én ordre går til motorsystemet som skal gi beskjed videre til kroppen, den andre går til de sansesentre som vil berøres av denne handlingen. Beskjeden til motorsenteret går aldri videre fordi den blokkeres øverst i rygghvirvelen under REM-søvn. Men beskjeden til sansesentrene kommer frem. I disse sentrene i hjernen foregår den samme aktivering som om handlingen virkelig ble utført: En feed-forward strøm av forventninger og prediksjoner, som i drømmen ikke blir korrigert av sansedata, og som derfor oppleves som hele sannheten, altså en virkelig ytre hendelse.

Slik ser vi hva det faktisk betyr at våken persepsjon og drøm langt på vei er samme sak for hjernen: Den får ikke ny informasjon å ta stilling til, men den interne aktiveringen av skjemaer og forventninger er den samme.

I vanlig drøm godtar vi alt som skjer, fordi vår kritiske evne er skrudd av, og vi stusser ikke over hvordan det som skjer, ofte er så annerledes fra våken opplevelse. I klardrømmen derimot vet vi at vi drømmer og kan utforske og «teste» vår indre verden. Da kan du gjøre alt det du ikke tør eller kan om dagen, da kan du utfolde deg.

I vanlig drøm godtar vi alt som skjer, fordi vår kritiske evne er skrudd av, og vi stusser ikke over hvordan det som skjer, ofte er så annerledes fra våken opplevelse. I klardrømmen derimot vet vi at vi drømmer og kan utforske og «teste» vår indre verden. Da kan du gjøre alt det du ikke tør eller kan om dagen, da kan du utfolde deg.

Jeg glemte å teste disse mulighetene, jeg ble så overveldet over at jeg var våken i drømmen at jeg glemte at i drømmen er alt trygt. Så jeg glemte å fly, kle av supermodeller og så videre. Selv om jeg var klar over at jeg drømte, var jeg ikke oppmerksom nok på hva det egentlig innebar. Jeg må nok øve mer på oppmerksomhet i alle sammenhenger.

«Det er hele tiden vår oppmerksomhet som bestemmer innholdet i bevisstheten vår», sier Valdas Noreika. «Hvis vi klarer å fokusere sterkt nok, blir hjernen overbevist, og sinnet kan instruere hjernen til å oppleve noe rent sanselig som faktisk ikke finner sted. Også i våken tilstand. Hjernen kan da i ekstreme tilfeller til og med instruere kroppen til å respondere på denne opplevde sannheten. Det ser vi i tilfeller av meditasjon, hypnose og andre særtilfeller av ekstrem oppmerksomhet og overbevisning.»

Epilog.

En av de viktigste innsiktene i kognitiv nevrovitenskap er at alt vi noensinne opplever av virkeligheten, samtidig er skapt av hjernen vår.

(Jeff Warren)

Mitt inntrykk er at den kognitive nevrovitenskapen er fremme ved en revolusjonerende erkjennelse, i både medisinsk, psykologisk og filosofisk forstand. Nå ser vi omrisset av objektive bevis for den sannheten som både åndelige tradisjoner, eksistensiell filosofi og kognitiv terapi baserer seg på: Du opplever det du vil oppleve, du styrer din verden, din kropp, din helse. Den ytre virkeligheten gir bare noen «begrensninger».

Stephen LaBerge sier det slik: Siden mange av våre forventninger til virkeligheten er negative, fanges vi ofte i negative tilbakemeldingsmønstre (feedback loops). Men det kan også dreie seg om eufori. Det hele avhenger av hvordan skjemaet spilles ut.

Vi er kanskje fremme ved et punkt der vanlige mennesker kan begynne å ta i bruk sitt eget sinn som et verktøy for sine liv. Det de fleste ikke vet, er at så mange gjør dette allerede.

I en tid da vitenskapens stempel er det som får folk til å tro, som utgjør forventningen om at noe er sant, er vi kanskje fremme ved et punkt der vanlige mennesker kan begynne å ta i bruk sitt eget sinn som et verktøy for sine liv. Det de fleste ikke vet, er at så mange gjør dette allerede, og at det er i ferd med å skape et dypt og underlig klasseskille: De som kjenner sinnets makt, og de som er sinnets ofre.

«Det fordrer først og fremst en interesse for ens egen bevissthet», sier den norske psykologen Jan Paul Brudal. Han mener vi i stor grad frarøver oss selv våre største muligheter ved ikke å ville eller tørre utforske vårt eget sinn. Et sted å begynne er drømmene. «Alle bør skrive en drømmedagbok», sier han. «Det gir en fantastisk oversikt innover.»

«Alle bør skrive en drømmedagbok.» Psykolog Jan Paul Brudal

For min del vil jeg anbefale å bli mer oppmerksom. Min erfaring er at bare noen dager med oppmerksomhet på eget sinn – dets virkemåter og forventninger – innebærer at du begynner å se hvordan mye ved den ytre verdenen faktisk er ditt eget produkt. Øver du deg på å spørre hva som er virkelig mens du er våken, kommer kanskje klardrømmen.

Og det er en opplevelse som i alle fall fanger interessen.