Merket for døden. Allerede ved ankomst til Auschwitz ble alle grovsortert i to ulike grupper: De som skulle dø nå, og de som skulle dø senere. Førstnevnte ble strippet for klær og alle eiendeler og sendt rett i gasskammeret. Resten ble strippet, barbert, iført fangedrakt og sendt til tatovøren for å få risset inn sin nye identitet på venstre underarm.
De skjelvende, men samtidig tydelige svarte tallene mot den tynne, lyse huden, ble et av de mest gjenkjennbare symbolene på holocaust. Kun fanger som kom til Auschwitz og dens underleirer, Birkenau og Monowitz, fikk fangenummeret tatovert direkte på kroppen. Dersom det dukket opp fanger med tatoverte fangenumre i andre konsentrasjonsleirer, betød det at de hadde vært innom Auschwitz først.
| Fakta |
Auschwitz./ Det tyske navnet på den polske byen Oswiecim, som ligger 50 km vest for Krakow i Polen. / Nazistenes største konsentrasjonsleir for masseutryddelse av mennesker under annen verdenskrig lå her. / Auschwitz besto av tre hovedleirer og ca. 40 tilleggsleirer. / Man anslår at mellom 1,1 og 2 millioner mennesker ble drept her. De aller fleste ofrene var jøder, men også store antall polakker, sigøynere og andre ble myrdet. Av dem som forsøkte å flykte, lyktes kun 10 prosent. / De første fangene ankom Auschwitz 14. juni 1940. / Fire og et halvt år senere, 27. januar 1945, ble leiren inntatt av sovjetiske soldater. / Leirkommandant Rudolf Höss ble dømt til døden 2. april 1947, og hengt to uker senere. / I alt 773 norske jøder ble deportert til konsentrasjons-leirer, de fleste direkte til Auschwitz. Rundt 30 av dem overlevde krigen. / Minnestedet og museet Auschwitz-Birkenau ble etablert i 1947, og oppført på Unescos verdensarvliste i 1979. Hvert år besøkes museet av mer enn en million mennesker. / Nærmere 200 000 norske skoleelever har siden 1992 besøkt Auschwitz i regi av foreningen Hvite Busser. Kilde: Store Norske Leksikon
«Tatovøren i Auschwitz»./ Roman av forfatter Heather Morris basert på den sanne historien om Ludwig «Lale» Sokolovs (født Eisenberg, 28. oktober 1916 – 31. oktober 2006) liv. Han var jøde og overlevende etter holocaust. / Sokolov traff sin kone Gita Fuhrmannova (11. mars 1925 – 3. oktober 2003) i konsentrasjonsleiren. / Da krigen var slutt, giftet de seg, flyttet til Melbourne i Australia, der de fikk sønnen Gary. / «Tatovøren i Auschwitz» (2019) er blitt en internasjonal bestselger. Forfatter Heather Morris har imidlertid fått mye kritikk for å ha tatt seg store friheter rundt handlingen og «pyntet» på sannheten i bøkene sine. Blant annet fremstiller hun Gita som sexslave for SS, noe som ikke stemmer. / Morris ga også Gita et annet fangenummer. I bøkene fikk hun tatovert tallene 34902 på armen. I virkeligheten var nummeret hennes 4562.
|
I begynnelsen ble fangene merket med et metallstempel øverst til venstre på brystkassen. De utskiftbare tallene på stempelet besto av én cm lange nåler tett i tett. Hele fangenummeret ble punktert inn i huden samtidig, før man gned blekk inn i det blødende såret. Det viste seg at metoden var upraktisk og ga for dårlig resultat, derfor gikk man over til å tatovere hele fangenummeret for hånd med kun en enkel eller dobbel nål.
De første som fikk tatovering, var en testgruppe på 10 000 sovjetiske krigsfanger. De kom til Auschwitz i oktober 1941. På grunn av sult, mishandling og sykdom var de fleste av dem døde bare få måneder senere. SS anså tatoveringseksperimentet som vellykket, og våren 1942 begynte de systematisk å tatovere alle nyankomne jøder, og deretter alle tidligere registrerte fanger.
Innen våren 1943 var nesten alle fanger tatovert, inkludert kvinnene. Det var likevel noen unntak. Etnisk tyske fanger, politifanger og jøder som var sendt til Auschwitz i påvente av å komme til en annen leir, fikk ikke fangenummer. Man tok seg heller ikke bryet med å tatovere nyankomne som uansett skulle rett i gasskammeret.
Tatovøren. Han som etter hvert skulle bli kjent som tatovøren i Auschwitz, het Ludwig «Lale» Eisenberg, hadde jødiske foreldre og ble født i Slovakia i 1916. Som 26-åring ble han arrestert og sendt til utryddelsesleiren Auschwitz. Der byttet nazistene ut navnet hans med et fangenummer. Fra den dagen i april 1942 og frem til sin død i oktober 2006, bar han tallene 32407 på venstre underarm. Han var en av mange: Jødene ankom Auschwitz i milliontall. Gasskamrene alene klarte ikke å løse problemet, og leiren måtte stadig utvides. Bare arbeidsdyktige menn og kvinner overlevde ankomstdagen.
Lale var heldigvis ung og sterk og ble satt til å bygge nye brakker. Han jobbet dag og natt oppe på hustakene, der han holdt så lav profil som mulig for ikke å hisse på seg SS-vaktene. Noen måneder senere ble han alvorlig syk av tyfus. Som syk var han ubrukelig, og tyske soldater lempet ham på vognen med døde og nesten døde som snart skulle kjøres bort og dumpes rett i massegraven. I siste liten klarte medfange og venn, franskmannen Pepan, å løfte ham av likvognen og gjemme ham i en brakke. Mannen som nå reddet Lales liv, var den samme som hadde tatovert fangenummeret på armen hans.
Tatovøren Pepan pleiet Lale og ga ham etter hvert jobben som sin tatovørassistent. Samtidig lærte Lale alt han trengte å vite for å øke sin egen sjanse til overlevelse i leiren. En dag ble Pepan borte. Han kom aldri tilbake, og ingen vet hva som skjedde.
Både fordi Lale hadde assistert fangetatovøren, og på grunn av hans gode språkkunnskaper – han mestret slovakisk, tysk, fransk, russisk, ungarsk og litt polsk – ga SS ham jobben som dødsleirens nye tatovør. Dette innebar frynsegoder. Nå fikk han bo et godt stykke unna de andre fangene, på et eget rom.
Når det ikke var noen å tatovere, hadde han fri. Han fikk større matrasjoner, spiste i administrasjonsbygningen, og kunne for det meste bevege seg rundt og gjøre som han ville. De neste tre årene tatoverte Lale hundretusenvis av nyankomne fanger.
4562 på armen og i hjertet. Som regel unngikk han øyekontakt med dem han tatoverte. «Du vil ikke se noen i øynene mens du skader dem», sa han i et intervju med forfatteren Heather Morris.
En dag gjorde han det likevel.
Lale fikk i oppdrag å tatovere en gruppe jenter på nytt, fordi fangenumrene deres var blitt for utydelige. En av dem var 17 år gamle Gisela Fuhrmannova, eller Gita, som hun ble kalt. Lale holdt rundt den tynne, bleke armen hennes mens han risset inn tallene 4562. Senere har han fortalt at han kløp henne litt slik at hun ble nødt til å se opp på ham.
«Da blikkene våre møttes, skjønte jeg at jeg aldri kom til å elske noen andre enn henne. Den dagen tatoverte jeg fangenummeret på armen hennes, og hun tatoverte det i hjertet mitt.»
Han fant ut at hun kalte seg Gita og skulle sendes til arbeidsleiren for kvinner i Birkenau. Noen dager senere så han henne igjen, med barbert hode og sort fangedrakt. Øynene hennes lyste likevel opp da hun så ham.
Som tatovør var Lale en verdifull fange for de tyske vaktene, noe som betød mer frihet enn «vanlige» fanger. Det at han hadde sin egen personlige SS-vakt, gjorde det mulig å smugle små lapper med beskjeder fra mennenes sovebrakker til kvinnenes, og tilbake igjen. Disse brevene mellom Lale og Gita førte etter hvert til hemmelige møter mellom de to utenfor hennes brakke. Han holdt henne i live ved å snike inn sine egne ekstra matrasjoner til henne. Han fikk henne overflyttet til en bedre arbeidsstasjon, og han ga henne håp når alt var håpløst. Rundt dem utspant det mørkeste kapittelet i menneskets historie seg. Det gjorde om mulig kjærligheten mellom de to enda sterkere.
Fred og fortvilelse. Mot slutten av januar 1945 skjønte tyskerne at de var i ferd med å tape krigen. For å komme de russiske soldatene i forkjøpet, begynte SS å sende fanger ut av Auschwitz og videre til andre leirer. Først ble Gita flyttet, senere Lale, men til ulike steder. Han var dypt fortvilet over å ha mistet kvinnen han elsket, men samtidig fast bestemt på å finne henne igjen. En tilsynelatende umulig oppgave: Det eneste han visste om henne var at hun kalte seg Gita og at hun opprinnelig kom fra Tsjekkoslovakia.
Da krigen var slutt, reiste Lale først til hjembyen sin Krompachy i Tsjekkoslovakia. Men det eneste han klarte å tenke på var Gita. Hvor var hun? Levde hun?
Han visste at mange av de overlevende fangene fra Tsjekkoslovakia før eller siden ville ankomme togstasjonen i Bratislava, så han dro av gårde med hest og kjerre for å vente og se om hun kom. Han ventet og ventet. Etter å ha sittet på togstasjonen i to uker, anbefalte stasjonsmesteren ham å dra til Røde Kors i stedet.
På vei dit hoppet det plutselig en ung kvinne ut i veien foran hesten hans. Han kjente med en gang igjen ansiktet og de vakre øynene hennes. Gita hadde funnet ham.
Til sine dagers ende. Fra den dagen holdt de sammen. I oktober 1945 giftet de seg, og tok etternavnet Sokolov. De bestemte seg for å emigrere så langt unna Europa som mulig. Valget falt på Melbourne i Australia. Der startet de helt på nytt, og i 1961 fikk de sønnen Gary.
Nytt liv i Australia Da krigen var over, giftet Lale og Gita seg og emigrerte til Australia. Der fikk de sønnen Gary. Ingen av dem fortalte om opplevelsene sine fra krigen. Først etter at Gita døde i 2003, fortalte Lale hele historien.
Lale og Gita prøvde så godt de kunne å glemme fortiden og snakket aldri om den til noen. Likevel ble de stadig minnet om Auschwitz-marerittet: Begge bar fremdeles fangetatoveringen på armen. I 1993 valgte imidlertid Gita å få sin fjernet. Lale beholdt derimot sin. Han bar den med stolthet, som et vitnesbyrd om at han hadde overlevd Auschwitz. Han var også fast bestemt på å overleve hver eneste tyske soldat som var involvert i krigen.
Gita døde i 2003, 78 år gammel. I et intervju med The New York Post fortalte sønnen Gary at det var første og siste gang han så sin far gråte.
«Kjærligheten mellom dem var sterk og vakker. Hun forgudet ham, og han beskyttet henne. Da hun ble syk, satt han hos henne dag og natt. For ham var hun alltid den vakreste i verden.»
Gary visste at foreldrene hadde møttes under krigen, men ikke hele historien. Da moren døde, fikk faren det travelt med å fortelle.
«Det var som om han ville lette hjertet sitt slik at han med god samvittighet kunne møte henne igjen på den andre siden.»
Lale døde tre år senere, 90 år gammel.
Kilder: BBC News: «The Tattooist of Auschwitz and his secret love», Holocaust Encyclopedia, New York Post, snl.no, Wikipedia