Eisleben, Tyskland. Midt i rommet, omsluttet av en lang vitrine, står en kiste svøpt i et svart klede. Besøk-eren stusser, og får umiddelbart assosiasjoner til katolske relikvier. Paradoksalt nok, her i rommet hvor dødsleiet til Martin Luther skal ha funnet sted, mannen som mer enn noen annen forbindes med oppgjøret mot pavekirkens praksiser. Huset vis-à-vis St. Andreaskirche, hvor Luther holdt sin siste preken, ble lenge ansett for å være stedet der reformatoren døde. Det berodde riktignok på en misforståelse – den egentlige rammen for Luthers bortgang befant seg et steinkast unna, i et hus som ikke lenger finnes.

Men pytt, som et perfekt uttrykk for det sene 1800-tallets iver etter å rekonstruere og for datidens nasjonalistisk motiverte Luther-kult, skapte en kjent historiemaler fra Nürnberg prektige kulisser verdig Eislebens største sønn. Eneste original i det staselige rommet er den svarte duken, protestantismens likklede, om man vil.

Ettermæle. Men, allerede i de tidlige morgentimene 18. februar 1546, etter at Martin Luther åndet ut som følge av et hjerteinfarkt 63 år gammel, begynte arbeidet på religionsstifterens bilde for ettertiden. For Luthers bortgang var visselig et kritisk øyeblikk for protestantismen: Nå gjaldt det for de betrodde menn ved dødsleiet å feste reformatorens siste timer til protokoll. En lokal maler ble vekket og satt til å forevige den saliges oppsyn, og fra Halle ble det sendt bud på en kunstner til å utferdige Luthers dødsmaske.

For reformatorens død, og det protestantiske seremoniell som protokollen innstifter, var også en del av reformasjonen. Her ble den siste olje så å si kastet ut med vaskevannet og det katolske kartotek av fromme gjerninger like så. Luthers siste skrevne ord – funnet på et kladdepapir kanskje tenkt for neste preken – oppsummerer egentlig alt: «Vi er alle tiggere. Det er sant».

Uten noen prestasjonskapital innfor Gud, men hvilende i troen alene, under forestillingen om Guds betingelsesløse nåde, er det Martin Luther går bort.

Luthers liv og levnet hadde skapt religionspolitiske spenninger som skulle utløse voldsomme konflikter i Europa de neste hundre årene, men også – på sikt – skape et nytt menneske- og samfunnsideal med stor resonanskraft.

Båreferden til Wittenberg og slottskirken, der offentliggjøringen av tesene knappe 30 år tidligere hadde startet det hele, slutter en historisk sirkel. Men Luthers liv og levnet hadde skapt religionspolitiske spenninger som skulle utløse voldsomme konflikter i Europa de neste hundre årene, men også – på sikt – skape et nytt menneske- og samfunnsideal med stor resonanskraft.

Reformkø. Men hvilken omverden var det som ventet barnet som ble båret til dåpen i St. Petri und Paul-Kirche i Eisleben 11. november 1483? «Martin Luther ble født inn i den best tenkelige tid», er Klaus Fitschens kontante svar. «Reformbehovet var enormt», sier teologiprofessoren ved Universität Leipzig og tegner et bilde av et katolsk samfunn med dyptsittende teologiske og maktpolitiske setningsskader, hvor det i undergrunnen allerede lenge hadde sirkulert refsende reform-skrifter.

Kravene om at pave- og biskopsmakten endelig måtte besinne seg i sin avlatsbusiness, i sitt teologiske og vitenskapelige definisjonsmonopol og i sin uavlatelige appetitt på verdslig makt, ble stadig mer høylytte.

«Disse kravene var Luther et svar på», sier Fitschen og fremhever «adelsbrevet» fra 1520, hvor Luther punkt for punkt tar for seg de mange reformbehovene som var blitt uttrykt av de tyske fyrstene, legitimerer disse og oppfordrer det politiske lederskapet til omgående å iverksette reformasjonen.

Fra begynnelsen av 1400-tallet av var det tydelig blitt signalisert fra politisk hold, særlig i Sentral-Europa, at man ville ha en kirkereform. Men statsmakten hadde ikke vært i stand til, noe sted, ved egen kraft å gjennomføre virksomme reformer, ei heller hadde religiøse autoriteter som den tsjekkiske reformator Jan Hus evnet å nå frem til en ubevegelig kurie – pavens hoff. Han endte på kjetterbålet i 1415, under konsilet i Konstanz, et forum som hadde samlet paver og mot-paver, konger og kardinaler, teologer og diplomater, men ikke klart å stake noen troverdige veier ut av den institusjonelle og teologiske misèren som den romersk-katolske kirken sto fast i.

Fylte åndelig vakuum. Selv om også andre reformatorer, som sveitsiske Zwingli og Calvin, med suksess utfordret den gamle religionspolitiske ordenen i Europa på 1500-tallet, var det fremfor alt Luther som åpnet porten for reformønskene, og som tilrettela for en nyordning av forholdet mellom stat og kirke – og, ikke minst; forholdet mellom individet og Gud. Enkeltmennesket ble nå oppfordret til å reflektere over troen, søke kunnskap og delta.

Meningsfull medvirkning i trosutøvelsen er selvfølgelig mulig først når gudstjenesten – i tråd med reformasjonen – forrettes på tilhørernes morsmål, ikke mumles på en uforståelig latin i det som i beste fall måtte arte seg som en mystisk erfaring for tilhøreren. Med Luthers oversettelse av Det nye testamentet til tysk var lesekyndighet nå blitt et ideal adressert også til alle i menigheten, ikke lenger ment å være forbeholdt en elite. Gjennom å demokratisere bibellektyren bidro Luther til å forvandle den allmenne kirkegjenger fra et uinformert, umyndig og fremmedgjort objekt til et opplyst åndelig subjekt.

Gjennom å demokratisere bibellektyren bidro Luther til å forvandle den allmenne kirkegjenger fra et uinformert, umyndig og fremmedgjort objekt til et opplyst åndelig subjekt.

Luthers utvidelse av gudstjenestebegrepet til å gjelde møtet mellom mennesker «i verden», i hverdagen, hvor det ikke handler om himmelvendte øyne og fromme uttrykk, men om forpliktelser overfor ens neste og overfor samfunnet, innebar en aktivisering av troen og en forpaktning av kjærlighetsbudskapet hos Jesus Kristus:

«Reformasjonen var til å begynne med helt klart en sjelesorgbevegelse», understreker Klaus Fitschen. «Og Luther en sjelesørger». Omsorg for sjelen, for menneskenes spirituelle behov, hadde mildt sagt hatt lavkonjunktur i en romersk-katolsk religionspropaganda som var bygget på angst og prestasjonskrav og lindret på avlat. Med reformasjonen kollapset det katolske korthuset av trusselbilder og åpenbarte en uthulet og forflatet trosforståelse – og et gedigent åndelighetsvakuum.

Salmebåren tro. Ikke lenger synden, men Guds tilgivelse og trøst skulle nå komme til å stå i sentrum for forkynnelsen. At dette rørte ved noe i menneskene og frigjorde store åndelige og kreative ressurser, bør neppe være noen overraskelse. Det var det første frigjørende budskapet til Luther.

Det andre var at menneskene uten egne bidrag, men ved troen alene, rettferdiggjøres i møtet med Gud. At brede lag av befolkningen i løpet av reformasjonen raskt utviklet et eierskap til troen, hang først og fremst sammen med reformatorens satsing på salmer i gudstjenesten. Luthers frigjøringsteologi, og nøkkelfortellingene i Det nye testamentet blir båret frem først og fremst gjennom salmesangen, trolig det viktigste mediet for reformasjonens folkelige suksess.

Først gjennom å synge disse sangene kunne de troende, som i hovedsak var analfabeter, bli til informerte kristne. Først da kunne de for alvor inderliggjøre Luthers oppfordring om å bli virksom i verden.

Denne oppfordringen ble båret videre, ikke minst til Skandinavia gjennom oversettelser av en rekke tyske salmer, mange av dem skrevet av Luther selv, og gjennom den rike egenproduksjonen til danske og norske salmediktere. 

Arbeidslinje. Å være virksom i verden betyr ifølge Luther å bygge det gode samfunn med arbeid og flid. For med lutherdommen ble også arbeidet som sådant rehabilitert. Den kristne oppfyller sin plikt i verden ved at han arbeider eller utfører sine oppgaver som tjenestemann eller soldat.

Det er her læren om de to «regimenter» kommer inn. I den åndelige sfæren, Guds regiment, der er mennesket fritt. I den verdslige sfæren, statens og lovens regiment, er mennesket bundet til pliktene, det være seg gjennom politiske og sosiale hierarkier eller gjennom yrket eller annen virksomhet. Luthers lære konstituerer således en klar motsetning til middelalderens teologi, hvor arbeidet, om ikke i seg, så i alle fall i form av de forverrede arbeidsbetingelsene i forlengelsen av syndefallet, ble betraktet som en straff. «I sitt ansikts sved» skulle som kjent middelalderens mennesker spise sitt brød.

Mennesket er altså bundet til arbeidet, men først og fremst er det bundet til kallet:

«Den lutherske kallstenkningen, som ikke gjør forskjell på om du er lek eller lærd, stiller alle likt innfor Gud og slår fast at alle har et kall», sier Aud Tønnessen, dekan ved teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo. «Her tenkes samfunnet helt nytt, for ethvert arbeid, lønnet eller frivillig, er ifølge Luther kallsutøvelse og gudstjeneste». I dette perspektivet er det prinsipielt ingen forskjell lenger på en tjenestepike eller en fyrste.

For hos Luther innehar arbeidet en verdi i seg selv. Derfor skal også alle jobbe som kan jobbe. Å ikke arbeide, derimot, betyr å forsømme seg selv som kristen, og å ligge fellesskapet, menigheten, til last.

«Arbeidslinjen, som har vært helt sentral i den nordiske velferdsstatsmodellen, kan man trekke helt tilbake til reformasjonen», sier Tønnessen. Arbeidets foredlende og kvalifiserende egenskaper er en luthersk tankefigur som ble satt på formel i det nordiske sosialdemokratiets gjennombruddsår på 1930-tallet:

«Gjør din plikt, krev din rett».

Velferdsimpulser. Også denne retten til forsorg – sosialhjelp – kan føres tilbake til reformasjonens første fase. I det som gjerne kalles verdens eldste sosialpolitiske dokument, Leisniger Kastenordnung fra 1523, har Martin Luther selv – på oppdrag av myndighetene i småbyen Leisnig utenfor Leipzig – foreslått en kommunalt finansiert fattigkasse. Den skal nettopp garantere for at de som ikke kan jobbe, av den grunn ikke skal fortrenges fra det organiserte kristne fellesskap og, som i før-reformatorisk tid, reduseres til en funksjon, til et almisse-medium for bemidlede borgeres opparbeiding av prestasjonskapital til bruk i det hinsidige.

Med et pennestrøk viker det gamle prinsippet om at den fattige og trengende er prisgitt veldedighet, for et nytt prinsipp om rettssikkerhet – og med reformasjonen følger impulsen til det kommunale sosialvesen.

«Med de offentlige kistene og innsamlingene får man en organisering av fattigdommen», sier Tønnessen om Leisniger Kastenordnung og andre offentlige fattig- og uførekasser.

Ved siden av utdanningssektoren skulle sosial forsorg inngå som viktigste komponent i den overføring av politisk ansvar som tilfalt de protestantiske fyrstedømmene i fortsettelsen av reformasjonen, og som samtidig utvidet makt- og påvirkningsporteføljen deres betraktelig. Kimen, i det minste, var nå lagt for en samfunnsmessig og politisk bevissthet som århundrer senere skulle resultere i et statlig regulert solidaritetsfellesskap, velferdsstaten.

Utdanningsløft. I tiårene etter Luthers død ble reformatorens sosialpolitiske impuls etterhvert borte i konfesjonsinterne stridigheter og ble for alvor tatt opp igjen først mot slutten av 1600-tallet. Phillip Jakob Spener, reformasjonens «gjenoppvekker» og pietismens far, forsøkte i Frankfurt å få innført en skattefinansiert forsorg for fattige og foreldreløse, men forgjeves. Først Speners elev, August Hermann Francke og den såkalte Halle-pietismen fikk for alvor omsatt reformasjonens sosial- og utdanningspolitiske idealer.

Denne presten i en liten menighet rett utenfor Halle evnet å vinne en rekke støttespillere for sin visjon om et sett av «omsorgs- og utdanningsanstalter» rettet mot skarene av foreldreløse og forsømte barn som drev rundt i området. Mat, tak over hodet, en allmenn grunnutdannelse og påfølgende profesjonsutdanning sto på programmet til Franckes stiftelse. Virksomheten vokste og trakk etterhvert også til seg barn av bemidlede familier i og utenfor Tyskland og ble dessuten en magnet på sosialreformatorer fra en rekke land.

Med Europas første pedagogisk orienterte lærerutdanning, med et nettverk av oversettere og et velsmurt trykkeri som spredte Luthers skrifter ut i verden, ble Halle det første internasjonale springbrettet for lutherdommen. 

Ufullendt verk. Inspirert av Francke og Halle-pietismen holdt også Hans Nielsen Hauge, og etter ham den norske indremisjonen, «gudstjeneste i verden». Norges mest profilerte vekkelsespredikant var en sosial entreprenør i ordets rette forstand, som i tråd med Franckes første bud, at skal man forstå Guds ord, må man først ut av ytterste fattigdom, etablerte en rekke virksomheter som ga folk arbeid – og menigheten medlemmer.

Norges mest profilerte vekkelsespredikant var en sosial entreprenør i ordets rette forstand, som i tråd med Franckes første bud, at skal man forstå Guds ord, må man først ut av ytterste fattigdom, etablerte en rekke virksomheter som ga folk arbeid – og menigheten medlemmer.

Men det var et arbeid i motvind. Den dansk-norske øvrighet og kirkeledelse så i predikanten en oppvigler, en revolusjonær. For Hauge derimot var den statlige trosutlegningen repressiv og inkonsekvent.

«Både Hauge, men også de senere indremisjons-organisasjonene, så på seg selv som noen som skulle videreføre reformasjonen», sier Bjørg Seland, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Agder. «Den var ikke fullført i Norge, mente de, og kirken hadde sluppet taket i den». Det som fremfor alt oppmuntret Hauge og lekfolket, var Luthers tese om det allmenne prestedømmet, understreker Seland, det at enhver, uavhengig av institusjonelle verv, er kallet til å forkynne Guds ord, at hvert enkelt menneske bærer på en religiøs ansvarlighet.

Dette kallet påberopte Hauge seg, men ifølge statskirken var han ikke «rettelig» kallet, sier Seland om et teologisk ad hoc-konstrukt som skulle utvikle seg til et stort problem for presteskapet. For det Hauge hevdet var jo egentlig ren og rett luthersk lære. Statskirken forble svar skyldig, og lekfolket brukte denne tros-setningen svært bevisst når det hevdet sin rett til å tolke og formidle Guds ord. Forestillingen om det allmenne prestedømmet har i Norge derfor vært en viktig faktor i å motvirke autoritære tendenser ved statsutviklingen.

«Harmonimodell». «Det myndige lekfolk, de som levde og virket etter ideen om det allmenne prestedømme, la derfor fundamentet for demokratiseringen i Norge utover på 1800-talet», sier Bjørg Seland. Når de ulike «hedningmisjonene» rundt om i Norge går sammen i Det Lutherske Misjonsselskap i 1842, skjer det etter en moderne organisasjonsmodell: «Dette er organisasjonsdemokratiets grunnmal. Alle senere organisasjoner, om det er avholdsbevegelsen, norskdomsrørslen eller arbeiderbevegelsen, tar disse strukturene opp i seg og vokser seg sterke utover på 1800-tallet», utdyper spesialisten på den norske kristne lekmannsbevegelsen. Lekfolket blir altså modell for hele Frivillighets-Norge.

Forestillingen om det allmenne prestedømmet har i Norge derfor vært en viktig faktor i å motvirke autoritære tendenser ved statsutviklingen.

Både Hauge og indremisjonsbevegelsen på 1800-tallet skulle hele tiden utfordre den konfesjonelle staten og tvinge den til innrømmelser, som avskaffelsen av paragrafer som begrenset religionsfriheten. Den demokratiske grunnforutsetning det er å tåle andre, i dette tilfellet teologiske forestillinger, ble øvet av begge parter: både staten og en lekmannsbevegelse ikke først og fremst på kant med, men stort sett i konstruktiv opposisjon til denne staten.

At det aldri kom til et brudd mellom lekmannsbevegelsen og statskirken, og at antallet frikirker i Norge på 1800-tallet forble lite, var resultatet av en konsensusmodell som har vært med å prege det norske samfunnet siden.

«Dette er en harmonimodell som ikke begynner med Arbeiderpartiet eller forliket i 1935», sier Aud Tønnessen. «Den begynner langt tidligere.»

Den begynner med en sterk og omfattende, monokonfesjonell stat som gjennom obligatorisk skole og konfirmasjon kan garantere for en luthersk protestantisk oppdragelse og derigjennom prege sosiale doktriner. Dette er en stat som etterhvert ikke bare blir demokratisk øvet i teologisk disputt med en sterk lekmannsbevegelse, men en stat som også gradvis tar opp i seg og videreutvikler de sosiale institusjonene som denne bevegelsen på filantropisk grunnlag etablerer, det være seg sykehus eller menighetssøster-funksjoner. 

Denne absorberingsdyktige luthersk pregede staten finnes der i både Norge, Sverige og Danmark, lenge før statsbærende partier kommer på banen og tar ideen om velferdsstaten til parti-politisk inntekt for seg.