Skattkammer i skvis.
Frihetsgudinnen, fransk vinmark, slovenske fossefall, kinesisk mur, polsk urskog, grønlandsk isfjord, norske helleristninger og australske korallrev.
De tilfeldige eksemplene demonstrerer den enorme bredden i den såkalte verdensarven – de 1052 natur- og kulturskatter som Unesco (FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur) gjennom mer enn fire tiår har stemt frem som uvurderlig arv for fremtidige generasjoner.
Kriteriene er vidløftige og til dels svulstige: En verdensarv må representere ’et mesterverk’, være ’enestående’, ’fremragende’, ’fantastisk’, av ’universell betydning’. Men så er da også kloden vitterlig full av mesterverk – både naturlige og menneskeskapte. Dermed foretas de fleste av Unescos valg tilsynelatende uten store kontroverser, med noen unntak, som når tyrefekting blir vurdert som immateriell kulturarv i kraft av å være representant for «en stor human tradisjon». Dét var drøy kost for verdens dyrevernsorganisasjoner.
Men om det i utgangspunktet kun unntaksvis blir stor strid rundt selve valget av verneverdig kultur- og naturarv – det er da også gjerne medlems-landene selv som søker – oppstår striden oftere i oppfølgingen av den. Kun unntaksvis følger det med midler fra Verdensarvfondet, og det blir dermed medlemslandet selv som må plukke opp regningen og får det praktiske besværet med å ivareta og beskytte verdensarven. Akkurat dét er nok lettere i tilfellet Frihetsgudinnen, enn for australske korallrev og polsk urskog.
Andre ganger er vedlikehold underordnet eller umuliggjort på grunn av krig eller religiøs vandalisme, slik Buddha-skulpturene i den afghanske byen Bamiyan ble utsatt for. Oldtidsbyen Palmyra i Syria ble gjenerobret fra IS i mars, og den syriske riksantikvaren gikk atter i gang med den tunge oppgaven han kalte «å drive plastisk kirurgi på et brannoffer».
Bamiyan og Palmyra har følge av 53 andre verdensarvsteder som anses som kritisk truet – i hovedsak på grunn av klimaendringer, forurensning eller økonomisk vanstyring. Blant dem er myrområdet Everglades i Florida, gamlebyen i Djenné i Mali, regnskogen på Sumatra og fødselskirken i Betlehem.
Om tildeling av verdensarvstatus stort sett foregår uten politiske kontroverser, har valget av medlemsstater gitt større utfordringer for Unesco. Etter at Palestina ble tatt opp som fullverdig medlem i 2011, førte det til at USA – som sto for den største andelen av Unescos budsjetter – stanset sine utbetalinger. I 2013 mistet endog USA, sammen med Israel, stemmeretten i komiteen som utnevner ny verdensarv.
Unesco ramlet ut i en finansiell krise og brakte samtidig «alle konflikters mor» inn i diskusjonene, ut fra en frykt om at et svakere representert USA og palestinsk tilstedeværelse ville forsterke antiisraelske holdninger i organisasjonen. Også Japan har holdt tilbake sine utbetalinger, etter at kinesiske dokumenter om japanske overgrep i Nanjing-massakren ble innlemmet som såkalt Verdens dokumentarv.
Unescos verdensarvbudsjett utgjorde i 2016 kun 2800 dollar pr. sted, en dramatisk nedgang på få år. Uten tilstrekkelig oppfølging av medlemslandene, kan verdensarvstempelets troverdighet og status settes på spill. Mister verdensarven sin relevans, kan den i neste omgang minske sin attraksjonsverdi som turistmål og med dét mulighet for å skape verdier for lokalsamfunn.
Også i Norge har verdensarvstatus bidratt til økt interesse for turistmål som Bryggen og Røros. Men, til tross for at det står hele åtte norske steder på verdensarvlisten, er ordningen lite kjent i Norge. I 2015 viste en undersøkelse at hele 31 prosent av de mer enn 1000 spurte aldri hadde hørt om Unescos verdensarv.
Norge burde ha det beste utgangspunktet for å forvalte sin verdensarv, men heller ikke her klarer man å balansere naturens uerstattelige verdier og turismens mer kortsiktige gevinster, slik Vestnorsk fjordlandskap lider under forurensning og utslipp fra cruisetrafikken. Men i noen tilfeller seirer fornuften. I mai ga fylkesmannen i Nordland avslag på søknaden om en oppdretts-lokalitet innenfor Vegaøyan verdensarvområde, med henvisning til blant annet naturmangfoldsloven. Det ble også argumentert med at et oppdrettsanlegg ville svekket «den visuelle karakteren» slik den følger av verdensarvverdiene. Mens vi venter på at Lofoten skal få sin verdensarvstatus, er det å håpe at tilfellet Vega har vist Unesco at vi kan når vi bare vil.
I påvente av at Trump skal betale USAs gjeld til Unesco, kan du og jeg følge Unescos oppfordring om å spytte i en skjerv for fremtidige generasjoner. For et privat bidrag på mellom 10 og 500 euro, får du et verdensarvkart til å henge på veggen.
Det er kanskje så nær vi noen gang kommer mange av disse skattene.
Tine Skarland, redaktør
