«Skadedyrbekjempelse.» I mars 1945 trykket de amerikanske marinestyrkenes organ Leatherneck Magazine en kort og formodentlig humoristisk artikkel om en parasitt ved navn Louseous japanicas. Den var illustrert med en tegning av en grotesk skapning med stereotypiske japanske ansiktstrekk. Teksten forteller oss at: 

«Marinekorpset, som er spesialtrent i å bekjempe denne typen skadedyr, fikk den gigantiske oppgaven å gjennomføre utryddelsen … Flammekastere, bombekastere, granater og bajonetter har vist seg effektive midler. Men før en total utryddelse kan gjennomføres, må yngleplassene omkring Tokyo-området utslettes fullstendig.» 

Senere samme måned slapp amerikanske fly 2000 tonn brannbomber over Tokyo. Stanken av brennende menneskekjøtt var så intens at kampflypilotene grep etter oksygenmaskene. I løpet av de neste fem månedene ble minst en halv million japanske menn, kvinner og barn i 67 byer «svidd og kokt og stekt til døde», slik den amerikanske flyvåpengeneralen Curtis LeMay sa det. Og så kom Hiroshima og Nagasaki … 

Undermenneskets problematikk. Bare få år tidligere fikk jødene merkelappen Untermenschen i Tyskland. De ble sammenlignet med utøy, mark og sykdomsbærende parasitter. Et halvt århundre senere omtalte hutu-folkemorderne i Rwanda sine tutsi-landsmenn som kakerlakker og slanger. Tidligere i år karakteriserte den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu palestinerne som bortførte og drepte tre jødiske tenåringer, for morderiske udyr (et tilnavn han ikke benyttet seg av i omtalen av de jødiske ekstremistene som brente en palestinsk gutt levende i en hevnaksjon.) «De ble kidnappet og kaldblodig myrdet av dyr», sa Netanyahu. «Hamas er ansvarlig, og Hamas skal få svi».

Hva er fellesnevneren i alle disse hendelsene?

Jo, det er naturligvis fenomenet som kalles dehumanisering, det vil si å frata et individ dets positive menneskelige egenskaper. Men dette er hverken noe nytt eller særegent for den vestlige sivilisasjonen. Vi finner det i skrifter fra antikkens Egypt, Mesopotamia, Hellas og Kina, samt hos urfolk over hele verden. Til alle tider og overalt har fenomenet fremmet vold og undertrykkelse.

Til alle tider og overalt har fenomenet dehumanisering fremmet vold og undertrykkelse.

Det å finne ut nøyaktig hva det er som foregår når folk umenneskeliggjør hverandre, synes derfor å haste i betydelig grad. Like fullt vet vi fremdeles forbausende lite om dette. 

Her er noe av det vi kan si. Begrepet dehumanisering har fått flere betydninger siden det ble innført tidlig i det 19. århundret. Noen ser på det som et nedsettende ordspill; en retorisk måte å sammenligne mennesker med dyr eller livløse objekter. Andre forstår det som et middel til å nedverdige andre ved å utsette dem for grusomheter eller vanærende behandling. Atter andre mener at vi umenneskeliggjør folk ved å nekte dem subjektivitet, individualitet, handlekraft eller andre menneskelige kjerneegenskaper. 

Utøy i menneskeham. Jeg vil fokusere på en annen forståelse av dehumanisering – en som går dypere og underbygger alle de andre. Vi umenneskeliggjør andre folk når vi oppfatter og fremstiller dem som undermenneskelige skapninger. De som gjør dette, tenker ikke på sine ofre som undermennesker bare i metaforisk eller analogisk forstand. De ser på dem som virkelig undermenneskelige. Nazistene kalte ikke bare jødene for skadedyr. De oppfattet dem bokstavelig talt som utøy i menneskelig skikkelse.

Se på hvordan europeiske bosettere i Amerika betraktet afrikanerne de gjorde til slaver. Amerikaneren David Brion Davis, som er ekspert på slaveriets historie, skriver at «det var denne ekstreme formen for dehumanisering som gjorde slaveriet mulig ved å bryte hemningene som lå i menneskelig identitet og empati». Skriftene til Morgan Godwyn, en anglikansk prest som på 1600-tallet engasjerte seg aktivt for borgerrettighetene til afrikanere og innfødte amerikanere, viser tydelig hvordan bosettere i de engelske koloniene tenkte om sine slaver, som de holdt for å være undermennesker. 

I «The Negro’s and Indian’s Advocate» (1680), skrev han at han var blitt fortalt «underhånden … at negrene, selv om de i sin skikkelse har en viss likhet med mennesket, likevel slett ikke er mennesker.» Han fortsatte: «De er umenneskelige og uten sjel, de betraktes og rangeres på linje med villmenn, og behandles deretter.» 

Lavest på skalaen. Det er lærerikt å sammenligne Godwyns rapport med et nyere eksempel på umenneskeliggjøring. «Der Untermensch» (Undermennesket) var tittelen på et hefte som ble utgitt i 1942 under Heinrich Himmlers redaksjonelle ledelse, og som fremstilte jødene som glupske, undermenneskelige rovdyr. «Ikke alle som ser ut som mennesker, er det i virkeligheten», advarte forfatterne. Jødene var ikke mennesker, snarere «dyr i menneskeskikkelse», som sto «lavere på den åndelige og psykologiske skala enn noe dyr».  

Selv om århundrer skiller dem, er disse to tenkemåtene forbausende like. Begge hevder at det menneskelige utseendet hos visse grupper skjuler deres sanne natur. Så åpenbart, selv om afrikanere og jøder har alle ytre tegn på å være mennesker, hevdes det at de innerst inne mangler dette spesielle noe som gjør et individ til menneske. Deres menneskelighet er bare overfladisk og dekker over en umenneskelig kjerne. Dette tankemønsteret har vært gjentatt, fra kultur til kultur og fra en historisk epoke til den neste, med en overbevisning som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Dens enorme gjennomtrengningskraft tyder på at den reflekterer noe grunnleggende om menneskesinnet.  

Fødte essensialister. Undersøkelser om fenomenet psykologisk essensialisme kaster kraftig lys over dehumaniseringens psykologiske utspring. Den filosofiske doktrinen som kalles essensialisme (troen på at det finnes indre kjerner) har en lang historie som minst går så langt tilbake som til Platon og Aristoteles. En tings essens anses å være den eller de egenskaper den har, som gjør den til den tingen den er.

Ta for eksempel en giftering laget av rent gull. Hva er det som gjør at denne biten materie er et stykke gull? Filosofer har pekt på det faktum at det besitter essensen av gull. Edelmetallets essens ligger i dets mikrofysiske struktur: Et stoff regnes som gull hvis, og bare hvis, atomene det er sammensatt av har nøyaktig 79 protoner i kjernen. Det er fordi hvert atom av gull har 79 protoner og hvert atom med 79 protoner er et atom av gull, at atomtallet 79 er essensen av gull.

Den engelske filosofen John Locke, som levde samtidig med presten Godwyn, var en aktiv bidragsyter til teorien om essenser. Han skilte mellom reelle essenser og de som bare var nominelle. Nominelle essenser er vanlige, fornuftige begreper om sorter av ting, mens reelle essenser er dype, usynlige egenskaper som gjør en ting til medlem av en sort. Gullets reelle essens, som ligger skjult i dets atomstruktur, er utilgjengelig for tilfeldig observasjon. Men bare dets nominelle essens er simpelthen en liste over beskrivelser som vi vanligvis forbinder med gull (tungt, gult, kostbart, seigt metall osv.)  

«Essensen kan bli tatt for en hvilken som helst tings eksistens, hvorved den er hva den er», skrev Locke i 1689. «Og således kan den virkelig indre, ukjente sammensetningen av ting, vanligvis i stoffer, som deres kvaliteter avhenger av, kalles for deres essens». Men han advarte om at «hvis du spør hva disse reelle essenser er, er det tydelig at folk er ignorante og ikke kjenner dem … og likevel, selv om vi ikke vet noe om disse reelle essenser, er det ikke noe mer normalt enn at menneskene bør knytte sorter av ting til slike essenser».

Nesten 300 år etter at Locke hadde skrevet disse ord, steg forestillingen om reelle essenser opp av filosofens lenestol og gikk inn i laboratoriet. I 1989 formulerte psykologene Douglas Medin og Andrew Ortony, begge ved Northwest University i Illinois, begrepet «psykologisk essensialisme» for å beskrive vår pågående og tilsynelatende ukuelige tendens til å utstyre kategorier av ting med essens. Siden den gang har forskere skaffet seg en betydelig mengde empiriske bevis for at mennesker fra naturens side er fødte essensialister. Vi er disponert for å tenke på verden som om den er delt opp i diskrete sorter av ting, hver med sin reelle essens.

Biologiske arter er et godt eksempel. Folk over hele verden deler opp dyreriket i arter. Men hva er det som gjør at et dyr innordnes i en viss art? Hva er det som gjør en bestemt skapning til et pinnsvin? Det er definitivt ikke dyrets spisse utseende. Et mutert pinnsvin uten pigger er fremdeles et pinnsvin. Psykologer og kognitive antropologer har vist at folk har en tendens til å akseptere stilltiende (og noen ganger eksplisitt) at det som gjør et dyr til medlem av en bestemt art ikke er dets ytre fremtoning, men snarere de dypere fakta, i pinnsvinets tilfelle dets essens – selv om vi kanskje ikke har noen sammenhengende idé om hva den essensen består i. (Husk på John Lockes erkjennelse av at «det er tydelig at folk er uvitende og ikke kjenner dem».)  

Mindre enn menneskelige. For å forstå hvor uanstrengt vi deler verden inn i ytre fremtoning og indre virkelighet, kan man bare se på hvordan vampyrer fremstilles på film. Under de fleste omstendigheter skiller ikke vampyrer seg fra ekte mennesker. Du kan komme i prat med en av dem i en bar, uten at du mistenker noe som helst – inntil hun kjører huggtennene sine inn i halsen på deg. Filmvampyrene er ersatz-mennesker fordi de mangler den indre gnisten som alle menneskelige vesener angivelig har felles. Jeg tror ikke det er mange som finner det vanskelig å tenke seg dette.

På samme måte hadde ikke de første tilskuerne til Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» noe problem med å forstå at selv om Bottoms hode så ut som et esel, var han i virkeligheten et menneske «på innsiden». Esel-utseendet skjulte den menneskelige essensen.

Fenomenet psykologisk essensialisme forklarer hvordan vi er i stand til å tenke på andre som ikke-menneskelige skapninger, trass i utseendet. Men den gir oss ikke løsningen på det viktige spørsmålet om undermenneskelighet. Når vi dehumaniserer andre, ser vi ikke på dem bare som ikke-mennesker. Vi betrakter dem som mindre enn menneskelige.

Når vi dehumaniserer andre, ser vi ikke på dem bare som ikke-mennesker. Vi betrakter dem som mindre enn menneskelige.

Hvor kommer dette fra?

I begrepet undermenneskelighet ligger det åpenbart et hierarki. Det innebærer at ulike vesener rangeres på en skala fra lavere (på enkelte områder) til høyere (på andre områder). Dette hierarkiet har en egenverdi, det vil si den verdi som en skapning har i og ut fra seg selv. Beskrivelser av iboende verdi er nært knyttet opp mot tro på moralsk forpliktelse. Jo mer av den noe har, desto større er det moralske hensyn vi skylder den. Menneskeliv karakteriseres som aller høyeste verdi, en vurdering som står i skarp kontrast til synspunkter om livet til kakerlakker.

Følgelig gir vi mennesker en moralsk status som vi nekter kakerlakkene. Vi føler oss fri til å knuse disse vesenene under skoen, men det er et moralsk overgrep av verste slag å gjøre det samme mot våre medmennesker. Under folkemordet i Rwanda i 1994, omtalte militante hutuer sine tutsi-naboer som asinyenzi – kakerlakker. Og dette gjorde det tillatelig, ja til og med obligatorisk, å slakte dem.

Kosmos som moralsk hierarki. En versjon av dette gigantiske hierarkiet fikk et formelt uttrykk i middelalderen som «tilværelsens store ekistenskjede». Gud, det øverste perfekte vesen, sto på toppen av kjeden, mens alle andre slags skapninger var plassert på en rang som samsvarte med deres avstand til skaperen. Med typisk ubeskjedenhet plasserte vi mennesker oss litt under englene, men høyere enn dyrene. Ikke-menneskelige dyr, planter og mineraler hadde plasser lenger ned, og ble derfor betraktet som undermenneskelige.

Historikere forteller oss at ideen om en stor eksistenskjede sprang ut av en filosofisk tradisjon med røtter i antikkens Hellas. Men visjonen om kosmos som et enormt moralsk hierarki er mye eldre, mer gjennomgripende og dypere rotfestet i vår moralske psykologi enn det. Dette er ikke overraskende. Menneskenes sosiale liv ville være umulig hvis det ikke fantes moralske distinksjoner. I alle menneskelige samfunn finnes det moralske imperativer som krever at visse slags ting behandles forskjellig fra andre. Det finnes intet menneskelig samfunn som tillater at et medlem av ens eget fellesskap behandles på samme måte som et ugress, en parasitt eller et dyr som jages for kjøttet sitt. Man kan skjære over strupen på en gris og steke dyret over et bål, men det ville være avskyelig å gjøre det samme med et spebarn, fordi babyer står høyere (det vil si har høyere egenverdi) på skalaen enn griser.

Dette aspektet ved vårt moralske rammeverk fyrer opp under umenneskeliggjøring, fordi det tillater oss å tenke på andre mennesker som skapninger med lavere rang på den kosmiske skalaen enn vi har. Derfor tillater det oss å håndtere dem på måter som vi ikke kan gjøre med våre medmennesker. Husk på Godwyns ord: Afrikanere var «rangert blant brutale dyr og behandlet tilsvarende».

Forholdet til vold. Et viktig spørsmål om dehumanisering er ennå ikke blitt besvart. Hvilken funksjon har den, om noen? Svaret ligger i vår underlige ambivalente forhold til vold.

Homo sapiens er en overlegen sosial art. Vår usedvanlige evne til å samarbeide med hverandre har sikret oss dominans over hele planeten. For at vår hypersosiale art skulle overleve, måtte vi skaffe oss enormt kraftige hemninger mot å utøve vold mot hverandre. Det er lett å overvurdere menneskets villighet til å begå vold mot andre mennesker. Selv i Honduras, landet som for tiden topper verdens drapsstatistikker, er det «bare» 90,4 drap for hver 100 000 innbyggere. Det vil si en drapsrate på bare 0,09 prosent.

Folk finner det til og med vanskelig å drepe under omstendigheter der de blir belønnet for å gjøre det. Som den amerikanske hærens krigshistoriker, brigadegeneral S.L.A Marshall så malende beskrev det i boken «Men Against Fire» i 1947:

«Det gjennomsnittlige, normalt friske individ, mannen som kan utholde det mentale og fysiske stresset på slagmarken, har like fullt en indre og vanligvis urealisert motstand mot å drepe et medmenneske. Han vil ikke av egen vilje ta et liv hvis det er mulig å vende seg bort fra det ansvaret … På det avgjørende tidspunktet blir han en samvittighetsfull vegrer, uten å være klar over det.» 

Hvis alt dette er sant, hvorfor har så menneskehetens historie vært så blodig?

Hvorfor har historiens vei vært strødd med lik i hvert fall de siste 10 000 år? Hvis vi ser rundt oss i dagens verden, hvorfor raser det en brutal krig i Syria, og hvorfor får et utmattende folkemord følge sitt eget grusomme forløp i Sudan? Hvorfor lever flere mennesker som slaver i dag enn da den transatlantiske slavehandelen var på sitt verste? 

Den sørgelige sannheten er at voldshandlinger ofte lover å føre med seg visse fordeler. Ved å føre kriger, utføre folkemord eller gjøre sårbare folkegrupper til slaver, kan vi skaffe oss ressurser som ville vært vanskelig eller umulig å få fatt i ved mildere metoder. Følgelig, som de smarte primater vi er, har vi utviklet måter å omgå og nøytralisere vår egen redsel for å spille menneskeblod. Vi har konstruert og revet ned giftige ideologier, svelget narkotiske stoffer som påvirker sinnet og engasjert oss i mektige, kollektive ritualer – alt for å dempe motviljen mot aggresjon og rette den mot våre naboer. 

Som de smarte primater vi er, har vi utviklet måter å omgå og nøytralisere vår egen redsel for å spille menneskeblod. Vi har konstruert og revet ned giftige ideologier, svelget narkotiske stoffer som påvirker sinnet og engasjert oss i mektige, kollektive ritualer – alt for å dempe motviljen mot aggresjon og rette den mot våre naboer. 

Disse teknikkene for adferdsstyring er ledsaget og forsterket av psykologiske prosesser, der den mest potente går ut på å umenneskeliggjøre dem vi ønsker å skade. Ved å dehumanisere andre, forviser vi dem ut av de moralske hensyns magiske sirkel. Dette stiller oss fritt til å kvitte oss med dem slik det passer våre interesser.

Begrenset forskning. Dehumanisering har vært en side av det sosiale liv siden sivilisasjonens begynnelse, og den er og blir en kilde til enormt mye lidelse. Men trass i den enorme betydningen den har, har det vært gjort lite for å studere fenomenet. Så vidt jeg vet har ikke et eneste universitet eller offentlig institusjon engasjert seg spesielt i å undersøke umenneskeliggjøringens prosess. En del av problemet er muligens at vi har vært vant til å tenke at dehumanisering er noe spesielt som bare moralske monstre som Hitler og Pol Pot drev med. Men det er ikke sant. Umenneskeliggjøring er det endelige utfallet av visse trekk i vår normale psykologi som kan føre til ugjerninger utført med avskyelig vold og grusomhet. Du behøver ikke være et monster eller en gærning for å frata andre deres gode, menneskelige egenskaper. Du må bare være et alminnelig menneske.

Forskningen som har vært gjort omkring fenomenet er nesten utelukkende begrenset til sosialpsykologien. Det er åpenbart at psykologien har en viktig rolle å spille når man skal utvikle en omfattende teori, men det er like tydelig at psykologien ikke kan levere en slik teori helt på egen hånd. En undersøkelse av dehumaniseringen må bli et felles prosjekt der flere disipliner involverer seg. Det kreves at vi tar opp spørsmål ikke bare om menneskesinnet, men også om ideologi og propaganda, historie, politikk og kultur, våre nervøse forhold til ikke-menneskelige organismer og den dype strukturen i vårt mentale rammeverk.

Forskning omkring fenomenet dehumanisering er altså fremdeles i sin spede begynnelse, og den teoretiske syntesen som ble omtalt i forrige avsnitt er ikke engang i nærheten av å bli virkelighet. Det finnes ikke noe forskningssenter som er spesielt opptatt av å granske dens årsaker og drivkrefter. Dette er merkelig, tatt i betraktning den brede enighet som råder om at umenneskeliggjøring spiller en nøkkelrolle når det hetses opp stemninger som leder til folkemord. Spørsmålene er mange, men ressursene til å besvare dem er og blir begrensede.

Takket være samordnet innsats fra medisinske forskere, har vi greid å kontrollere sykdommer som en gang var menneskehetens svøpe. Kopper, en sykdom som forårsaket en halv million dødsfall i det 20. århundret, er blitt fullstendig utryddet. Tuberkulose og kolera er fremdeles med oss, men vi vet nå hvordan vi skal hindre og begrense dem.

Kanskje vil vi en dag våkne opp og forstå hvor viktig det vil være å bruke tilsvarende ressurser på å lære hvordan vi skal hindre, begrense eller til og med utrydde dehumaniseringens pest.   

En slik innsats er forlengst overmoden.

Publisert i Aeon Magazine 24. oktober 2014.