Barna utenfor.
Noe av det som i sterkest grad har satt sitt preg på de siste månedene av 2014, er de mange historiene i mediene om barns sårbarhet og utsatte situasjon, både i Norge og internasjonalt. Spennet er stort. Aftenposten har i en serie rystende artikler rapportert om vold og sviktende oppfølging av overgrepsutsatte barn og unge, og den siste tiden er det kommet frem mange vonde historier om mobbing – en av dem med verst tenkelige utgang.
Med dette som bakteppe, kunne det virke som en hul konklusjon da det i A-magasinet nylig ble slått fast at det generelt «aldri har vært tryggere å være barn». Men dette er tross alt realiteten for det store flertall norske barn, noe som av kritikere hevdes er en skjev følge av at man i Vesten er misforstått overbeskyttende og bidrar til å frata en hel generasjon muligheten til å utforske verden på egen hånd – noe som angivelig kreves for å bli «robuste mennesker». Forskning på konsekvensene av en slik beskyttet barndom peker endog mot at den kan dra med seg angst og depresjon i voksenlivet.
Rangering av lidelseshistorier vil alltid være en usjarmerende, relativistisk øvelse. Samtidig er spranget enormt til situasjonen for de millioner av barn i verden forøvrig som lever i fattigdom, nektes skolegang og tvinges til slaveri og barnearbeid – som årets Nobels fredspris til Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi retter søkelyset mot. Utdelingen 10. desember følger bare noen uker etter at FNs barnekonvensjon markerte sitt 25-årsjubileum.
Dette er menneskerettighetskonvensjonen som er ratifisert av flest land i verden (194), men mangler åpenbart den nødvendige gjennomslagskraften, om man tar i betraktning det enorme antallet skade-lidende barn i verden: 168 millioner barn under 18 år er tvunget til å arbeide for å overleve, mens antallet barnesoldater under 15 år anslås til 300 000.
I månedens coversak avdekkes det i en bredt dokumentert artikkel fra det anerkjente tidsskriftet Foreign Policy hvordan terrorgruppen IS (Den islamske stat) står bak grove overgrep mot barn, i en brutal miks av kidnapping, tvang, manipulasjon og utnyttelse – på jakt etter lojale rekrutter til sin voldelige hær.
Fattige familier i den IS-kontrollerte byen Raqqa, presset til det ytterste etter mer enn tre års krig, trues til å oppgi ett eller flere av barna sine for å unngå hevnaksjoner fra IS. Rapporter forteller at de som ikke ville sverge troskap til terrorgruppen og deres selvoppnevnte «kalifat», blir ansett som forbrytere og dømmes til døden. Barna plasseres i treningsleirer, og får sine liv satt på vent i et livsfarlig, ekstremt fellesskap.
Dette fellesskapet har blant annet fått næring fra mangeårig undertrykkelse av sunnimuslimer i regionen – med maktesløshet og utbredt radikalisering som konsekvens.
Når selv ungdom bosatt i trygge Vesten ender opp som tilhengere av voldsbruk for å oppnå politiske mål, og frivillig slutter seg til IS' terrorregime, kan det sees som en relatert historie om utenforskap.
Yousef Assidiq i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk, som jobber med å forebygge radikalisering av innvandrerungdom, beskriver virkeligheten slik: «Faller man på utsiden i Norge, faller man hardt og brutalt».
I denne virkeligheten er en fjern krig på skremmende vis blitt et mulig svar for noen av dem som føler seg fremmedgjort. Fellesnevneren for de mange, vonde historiene om risikoutsatte barn, er det som utgjør et avgjørende ankerfeste for barn og unge: Behovet for å bli sett, bety noe og gjøre en forskjell.
Fredspristildelingen i desember hyller arbeidet med å hjelpe barn til skolegang og frihet fra tvangsarbeid og vold.
Det handler om de grunnleggende byggesteinene for et liv – innenfor.
Tine Skarland, redaktør.
