Utjevning av forskjeller. Etter hvert som verdens befolkning øker i antall, har folkevandringer rykket frem til å bli en av de største globale utfordringene med potensielt katastrofale konsekvenser. Et uendelig antall debatter om innvandreres rettigheter har ikke ført frem til noe i nærheten av det som vil være en akseptabel løsning. Så kan hende kunne en alternativ tilnærming være å inkludere en av kjemiens underliggende lover: Med fare for å overforenkle noe enormt, men hva hvis vi så på menneskevandringene som menneskenes versjon av osmose?

På ungdomsskolen lærte vi at i en beholder med vann som er delt i to av en halvgjennomtrengelig membran, så vil ulike konsentrasjoner av salt føre til at vannet beveger seg fra den mer utvannede siden til den mer saltkonsentrerte siden. Jo større avvik i oppløsningens konsentrasjon, om det er av saltmolekyler eller et sammensatt plasmaprotein, jo sterkere er kreftene for å gjøre de to konsentrasjonene likere.

Forestill deg så verden som en gigantisk beholder som er delt i flere, mindre bokser (nasjoner) som er skilt fra hverandre av halvgjennomtrengelige membraner (grenser). Heller enn salt, kan du tilføre hver boks ulike mengder mat, husly og livsnødvendige tjenester. I dette scenarioet vil menneskestrømmenes flyt fra nasjon til nasjon være en direkte konsekvens av graden av forskjell på goder, muligheter og håp.

Misforstått bare å styrke grensene. Folkevandringer er ikke bare et etisk og metafysisk dilemma som vi kan løse på et «oss» mot «dem»-nivå. Det handler ikke om retten til sitt eget land eller til å styrke egne grenser, eller om den relative verdien av enkeltindivider i forhold til grupper. I stedet burde vi se på de faktorene som driver migrasjonen som noe naturlig og uunngåelig – akkurat som kjemiske reaksjoner – og fra et slikt perspektiv vil den eneste langvarige løsningen være å redusere gradientene.

Forsterket grensekontroll eller bygging av teoretisk sett uoverstigelige murer tar ikke desperasjonens enorme kraft med i beregningen.

Men dessverre fokuserer de fleste makthavere på hvordan man på best mulig måte kan bevare denne ubalansen. Den mest populære og umiddelbare reaksjonen er å øke membranenes ugjennomtrengelighet, som er den som skiller land. Men forsterket grensekontroll eller bygging av teoretisk sett uoverstigelige murer tar ikke desperasjonens enorme kraft med i beregningen. Slik den britisk-somaliske poeten Warsan Shire har skrevet: «Ingen drar hjemmefra med mindre/hjemmet ditt er gapet på en hai».

Ulike fødselsrater forsterker tendensen. Dagens migrantkrise kunne vært forutsett for lenge siden (og også kanskje vært tatt tak i på en bedre måte) ved å erkjenne det faktum at i tillegg til agiterende sosioøkonomiske forskjeller, så vil fremtidens folkevandringer bli fyrt opp av to raskt voksende trender: Den asymmetrisk svært høye fødselsraten i mindre velstående deler av verden, og den overhengende migrasjonen vekk fra de områdene som er hardest rammet av klimaendringene.

Krig, hungersnød og sykdom førte til at tidligere tiders befolkningsvekst skjedde i sneglefart. Det tok syv århundrer (fra tidlig på 1000-tallet til midt på 1700-tallet) å doble verdensbefolkningen fra 250 millioner til 500 millioner. Midt på 1900-tallet tok det imidlertid under 40 år å gå fra 2,5 milliarder innbyggere til 5 milliarder – en vekstrate på litt over 2 prosent pr. år.

Heldigvis nådde en såpass rask befolkningsvekst toppen tidlig på 1960-tallet, men uheldigvis så har ikke denne vekstnedgangen det siste halve århundret vært lik over hele verden. For å ta det mest ekstreme eksempelet, så er den årlige befolkningsveksten i mange europeiske land i dag negativ (hvis vi ser bort fra økningen som er skapt av innvandring), mens den pr. 2017 øker med 2,7 prosent i året i land sør for Sahara.

Med den farten vil det i løpet av neste tiår være en 30 prosent høyere grad av osmotisk gradient mellom størsteparten av Afrika og Vest-Europa. Forskjellene innad i den vestlige verden er betydelig mindre, men likevel store. Mens fødselstallene i USA og Canada ligger under fødselsoverskuddet (altså under det en generasjon trenger for å reprodusere seg selv), lå befolkningsveksten i Sør-Amerika og Karibia på rundt 1 prosent i 2017.

Oppskrift på økonomisk katastrofe. Selv slike små prosentendringer får vidtspennende ringvirkninger. En demografisk studie fra 2009 peker på hvordan land med svært unge befolkninger sjelden kommer seg over særlig høye utviklingsterskler. Det er illevarslende: 90 prosent av verdens fattigdom er konsentrert i områder med unge og svært raskt voksende befolkninger. Det er ikke merkelig at omfattende migrasjon fra fattige land til rikere områder i verden vil bli en permanent faktor i fremtidens verdensøkonomi. Legg til et negativt forhold mellom utdanningsnivå og fødselsrater, og du har fått en opplagt oppskrift på økonomisk katastrofe.

90 prosent av verdens fattigdom er konsentrert i områder med unge og svært raskt voksende befolkninger. 

Ta for eksempel Nigeria med sine rundt 200 millioner innbyggere og en årlig befolkningsvekst på nær 3 prosent. Gjennomsnittsalderen blant nigerianerne er under 18 år, og over 40 prosent av befolkningen er under 15 år. Ifølge USAs ambassade i Nigeria, så er fortsatt en tredjedel av befolkningen analfabeter, på tross av omfattende forsøk på å bedre utdanningstilbudet i landet. En stor andel av barn og unge voksne med begrenset lese- og regnekunnskap har dermed få muligheter til noen gang å bli del av et formelt arbeidsmarked i et land som er på vei til å bli verdens tredje mest folkerike innen 2050.

Flere klimaflyktninger. Om ikke disse tallene er skremmende nok, ta så med i beregningen de kompliserte effektene som de kommende klimaendringene vil ha på befolkningssammensetningene. En rapport fra 2018, signert 91 forskere fra 40 land for FNs Klimapanel har konkludert med at en økning på to grader over førindustrialisert temperaturnivå vil resultere i en ‘uforholdsmessig rask evakuering’ av folk fra tropiske områder. Eller som en av forfatterne av rapporten, Aromar Revi, uttalte til The New York Times: «I noen deler av verden vil ikke grenser lenger spille noen rolle, du kan sette opp en mur for å forsøke å hindre 10 000 og 20 000 og 1 million mennesker i å passere, men ikke 10 millioner». Og mens man tidligere trodde at det skulle en togradersøkning til for å legge hele kyststriper under vann og forsterke tørke og fattigdom, så viser nyere klimamodeller at det i mange tilfeller vil være nok med en oppvarming på 1,5 grader.

Ulikhetenes oppløsende dynamikk. Det er selvsagt en utallig mengde andre faktorer som spiller inn når det kommer til folkevandringer, men uten en dramatisk omfordeling av goder og muligheter, i tillegg til seriøse forsøk på å kontrollere eller redusere verdens befolkning og en helhjertet innsats for å stagge klimaendringene, så kan vi forvente at folkevandringene i verden bare vil øke. Risikoen er høy, og de nødvendige tiltakene er harde og uhorvelig upopulære blant dem som sitter med makten. Det er enkelt å avlede folks oppmerksomhet ved å krangle om graden av forventet befolkningsvekst eller klimaendring, men å velge det beste fra forskningen, er å unngå problemet. Når en pasient får diagnostisert en alvorlig sykdom, er det nytteløst å fortsette å kjøre tester i laboratoriet i håp om et bedre resultat.

Argumenter for nasjoners rett til å bestemme over sine grenser er et stort skritt i feil retning. Vi er nødt til å ta en skikkelig titt på ulikhetens oppløsende dynamikk.

Dersom dette enkle forholdet fra kjemiens verden (at mindre flyter mot mer) ikke trenger inn i de overveiende ugjennomtrengelige hodene til makthavere, så kan vi ønske velkommen til en stadig mer kaotisk verden.

Publisert på aeon.com 13. mars 2019.

Om artikkelforfatteren: Robert A. Burton er nevrolog, forfatter og tidligere assisterende direktør ved institutt for nevrovitenskap ved Universitetet i California, San Francisco Medical Center. Burtons siste bok er «A Skeptic's Guide to the Mind: What Neuroscience Can and Cannot Tell Us About Ourselves» (2013).