Ikke bedre før. Vi bør aldri glemme at vi i et historisk perspektiv er heldige som lever nå. Gjennom mesteparten av menneskehetens historie var livet «ensomt, fattig, stygt, brutalt og kort» – for å sitere Thomas Hobbes. Men ikke lenger. Hungersnød og sult forekommer sjeldnere, levestandarden er blitt høyere for folk flest, og utbredelsen av ekstrem fattigdom er kraftig redusert de siste tiårene.

En brite som ble født for 200 år siden, hadde en forventet levealder på rundt 40 år. Forventet levealder i dag er over 60 år, selv i de deler av verden der folk har dårligst helse.

Disse utrolige forbedringene er blitt ledsaget av katastrofale farer. Det er mulig at koronaviruset har vekket oss opp av dvalen, men det er fortsatt et stykke igjen før vi fullt ut erkjenner farene vi står overfor.

Fremskrittene de siste to hundre årene er et resultat av industrialisering og stadig bedre kunnskap og teknologi. Men denne prosessen har også hatt sine negative sider. Ut fra ønsket om stadig mer velstand, har bedrifter og myndigheter kuttet kostnader, økt produktiviteten og maksimert profitten. Utviklingen har i noen tilfeller forårsaket forstyrrelser som har ført til at millioner av mennesker har endt opp utarmede og uten arbeid. 

Industrialiseringens fordeler og ulemper. I lang tid ble gruvearbeidere og fabrikkansatte brutalt tvunget til å yte stadig mer, helt til de organiserte seg og sikret seg en plass ved forhandlingsbordet. Den tidlige industrialiseringen førte også med seg økt bruk av slavearbeid og en kamp om tilgangen til naturressurser. Dette ledet til voldsomme kriger og brutale former for maktutøvelse og koloniherredømme.

Disse overgrepene var hverken unntaksvise eller uunngåelige. Mange av disse formene for maktmisbruk er siden blitt korrigert av markedsøkonomien, arbeidsmarkedsreformer, reguleringer og nye (og gjerne demokratiske) institusjoner.

Men andre utilsiktede virkninger av industrialiseringen må fortsatt møtes med reformer og politiske tiltak. Blant bekymringene er faren for globale katastrofer, ikke minst følgene av menneskeskapte klimaendringer. Den globale oppvarmingen er kanskje det fremste eksempelet på hvordan økonomiske fremskritt kan føre til eksistensielle trusler. 

Tapet av biologisk mangfold. Et beslektet problem er tapet av biologisk mangfold. Ifølge beregninger utryddes arter i dag hundre til tusen ganger raskere enn i den førindustrielle tidsalderen. Vi forstår fortsatt ikke de fulle konsekvensene av denne destabiliseringen av naturen.

Den tredje globale trusselen er faren for atomkrig. Kunnskapen som gjorde det mulig for oss å splitte atomet, er et eksempel på hvordan vi har lært oss å beherske naturen. Men den er også et eksempel på hvordan forskning og teknologi kan misbrukes. Selv om atomteknologien også kan anvendes til fredelige formål (og på kort sikt også spille en rolle i kampen mot klimaendringene), har den største konsekvensen av atomalderen vært garantert gjensidig ødeleggelse (MAD).

I likhet med klimaendringene og tapet av biologisk mangfold, utgjør atomteknologien en fare som vi ikke fullt ut forstår. Og nå trapper atommaktene igjen opp den kjernefysiske kapasiteten.

I likhet med klimaendringene og tapet av biologisk mangfold, utgjør atomteknologien en fare som vi ikke fullt ut forstår. Og nå trapper atommaktene igjen opp den kjernefysiske kapasiteten.

En fjerde fare er kunstig intelligens, som kan føre til former for teknologi som vi ikke er i stand til å kontrollere. I tillegg til faren for at supersmarte algoritmer vil utslette menneskeheten, kan kunstig intelligens også brukes til overvåking og undertrykking. Dette kan bane vei for en ny form for trelldom. Noen lands styremakter er allerede i ferd med å utvikle kunstig intelligens og selvstyrende våpen som kan brukes til skremmende formål, spesielt hvis teknologien ender opp i gale hender.

Vi undervurderer sannsynligheten for katastrofale utfall. Selv om ingen kan benekte disse farene, har folk en tendens til å undervurdere sannsynligheten for katastrofale utfall. Men dette er en feilslutning. I løpet av det 20. århundret var verden nær ved atomkrig flere ganger. Fordi vi var heldige, og unnslapp dette, antar vi i dag at faren for atomkrig aldri var så høy som det den egentlig var.

Betydningen av å lytte. Men la oss se på historien kontrafaktisk. Hvor hadde vi vært i dag dersom Vasilij Aleksandrovitsj Arkhipov ikke hadde avverget en atomkrig? Da Cubakrisen tilspisset seg, trodde flere russiske offiserer feilaktig at de var under amerikansk angrep. Arkhipov, som var nestkommanderende om bord på en sovjetisk atomubåt, anmodet innstendig om ikke å gå til angrep. Hadde han ikke gjort dette, ville vi neppe ha lest bøker i dag om hvordan verden er blitt et mindre voldelig sted de siste tiårene.

De som innser hvilken fare klimaendringene og kunstig intelligens faktisk utgjør, trekker gjerne konklusjonen at endringer i den økonomiske veksten vil løse problemene. De hevder at lavere vekst eller en reversering av produksjon, investeringer og innovasjon er det som må til for å kutte i klimagasser, bevare naturen og anvende teknologien på en fornuftig måte.

Men lavere (eller negativ) vekst og teknologisk oppbremsing er hverken oppnåelig eller tilrådelig. Det er fortsatt langt igjen til vi har utryddet all fattigdom i verden. Det folk i både rike og fattige land trenger nå, mer enn noe annet, er gode jobber og virksomheter som anvender teknologi til det beste for folk flest. Uten trygge arbeidsforhold og sikker inntektsvekst, vil hverken Donald Trump eller Boris Johnson være de siste høyrepopulistene som utfordrer de etablerte demokratiene.

Trenger ny vekststrategi. Det ansvarlige alternativet er å finne frem til en ny vekststrategi som vektlegger de teknologiske nyvinningene vi trenger for å møte de globale farene. Vi bør skape reguleringsrammer som stimulerer bedrifter og gründere til å utvikle den teknologien vi faktisk trenger, fremfor den som bare øker selskapenes profitt og markedsandeler – og kommer en liten elite til gode. Vi må også, i større grad, vektlegge fordeling og inkluderende vekst, slik at vi ikke gjentar fortidens feil.

Selv om vår innsats så langt i kampen mot klimaendringene ikke er så mye å skryte av, har vi i det minste kommet dit hen at fornybar energi er et reelt alternativ til fossile drivstoff. Denne utviklingen er et resultat av teknologiske fremskritt. Disse finner sted innen rammene av en regulert markedsøkonomi som sørger for at bedrifter svarer på incentiver i form av karbonavgifter (spesielt i Europa), subsidier og forbrukerpreferanser.

Den samme oppskriften kan fungere i kampen mot andre katastrofale farer. Første steg er å erkjenne at farene er reelle.

Kun da kan vi starte arbeidet med å bygge bedre institusjoner som legger til rette for at myndigheter og markeder frembringer resultater som er i menneskehetens felles interesse.

Copyright: Project Syndicate, 2020.Oversatt av Marius Gustavson.

Om artikkelforfatteren: Daron Acemoglu er professor i økonomi ved MIT (Massachusetts Institute of Technology) og er medforfatter av boken «The Narrow Corridor: States, Societies, and the Fate of Liberty» (skrevet sammen med James A. Robinson).