Uten kvinner, ingen utvikling

Å støtte kvinner og jenter i deres jakt på utdannelse, helse og råderett over eget liv er vel bra. Akkurat som Norge har vunnet på å inkludere kvinner i skole og arbeidsliv, må det selvsagt gjelde for resten av verden også.

Derfor, i vestlige bistandsorganisasjoner, eksisterer en godt etablert fortelling om at hvis bistanden og humanitært arbeid skal være vellykket, må den rettes mot kvinner. Også når organisasjonene lager reklamemateriell, uttaler seg til aviser og maser på politikerne – er det oftest om jenters problemer og behov.

Da Erna Solberg ble statsminister i 2013, var noe av det første hun gjorde å love en milliard kroner mer til jenters utdanning. Plan Norge hadde i 2021 TV-aksjonen «Barn, ikke brud» og bruker ellers enhver anledning til å snakke om jenters behov (aldri gutter). Cares TV-aksjon i 2019 hadde tittelen «Nå er det hennes tur». Pengene skulle hjelpe over «400 000 kvinner slik at de kan tjene sine egne penger, bestemme over egen kropp og få sin stemme hørt».

Eksemplene er mange.

Seige myter for fall?

Det er flere grunner til at fortellingen om hvem som trenger vår hjelp, handler om jenter og kvinner. Én god grunn er at det finnes mange undersøkelser som viser at der folk har det ille, har kvinner det verst. I krig, i fattigdom, i pandemi, på flukt, i fengsler ...

Men også når det gjelder helse, utdanning og jobb har kvinner spesielle utfordringer. Det er barnebruder og tenåringsgraviditeter. Det finnes dessuten holdninger og juridiske hindringer som begrenser kvinnene, som forbud mot å ta opp lån og eie eiendom. Både FN og bistandsorganisasjoner presenterer jevnlig rapporter som fremhever at det er kvinner som lider mest.

Men stemmer det alltid? Professor Maria Eriksson Baaz ved School of Global Studies ved Göteborg Universitet, har sett på noen av de mest seiglivede mytene.

En av dem er at man antar at fredsavtaler blir bedre og varer lenger dersom kvinner får en plass ved forhandlingsbordet. En annen er at voldtekt av kvinner brukes som et strategisk våpen i krig. Og den kanskje seigeste myten av dem alle: at kvinner og barn lider mest i krig og konflikt.

Problemet, mener Eriksson Baaz, er at det ikke nødvendigvis er nøytrale fakta som ligger til grunn. Politiske agendaer kan forme forskningsresultater. Vi leter derfor etter fakta som støtter opp om utviklingsagendaen som er bestemt.

Baaz kaller dette desirable facts – fakta som formes av det vi ønsker skal være sant – som for eksempel at vi så gjerne ønsker å gi kvinner anerkjennelse for de lidelsene de har vært gjennom i krig og konflikt.

Krigens historie har så lenge handlet om menn. Samtidig viser tallene at det er faktisk er flest menn som blir drept eller såret i krig, også blant sivile.

Også teorien om at voldtekt av kvinner benyttes som et strategisk våpen, antas å være sann. På den måten kan vi forsøke å regulere dette, slik vi gjør med andre våpen. Men i boken «Sexual Violence as a Weapon of War?» viser Baaz, sammen med medforfatter Maria Stern, at voldtekt i krig som oftest er vilkårlig, det beordres ikke ovenfra. Det gjør det vanskeligere å jobbe med.

Hva er problemet med dette? Jo, mener Baaz, det er at vi lager utviklingsstrategier basert på feil kunnskap. Problemet er ikke å løfte frem kvinners lidelser – men at vi samtidig underkommuniserer, eller glemmer at menn også lider.

For eksempel får voldtekt av menn og gutter i krig lite oppmerksomhet, selv om det antagelig er svært utbredt. En annen uheldig virkning er at vi står i fare for å sementere gamle forestillinger om kjønn: kvinnen forblir et evig offer, passiv og fredelig.

Baaz presenterte forskningen sin under Norad-konferansen «A gender perspective on demography and conflicts» i Oslo i 2017, og har ellers publisert en rekke artikler om temaet.

Myten om «den ville afrikanske mannen»

En mer ubehagelig grunn til at gutter og menn ikke løftes frem i utviklingsarbeidet, er at de ikke er det bransjen kaller for «giverutløsende». Tallenes tale er klar som vann på flaske: Bilder av gutter og menn på innsamlingsbrosjyrer gir færre penger i kassa.

Hvorfor er det vanskeligere å mobilisere sympati for menn? I boken «Den vilde i europeisk idéhistorie» (2021) forsøker den anerkjente danske antropologen Ole Høiris å vise hvordan vi har forbundet geografisk avstand til andre mennesker med avstand i utvikling. Fremstillingen viser at det ble fortalt en historie om en slags undermennesker, til tider endog monstre – på kanten av det menneskelige. Høiris mener ikke at dette gjaldt bare for menn.

Men mens kvinner i fjerne land ofte ble fremstilt som spesielt seksuelle, var det særlig myten som vill og farlig som festet seg til den afrikanske mannen. Denne forestillingen kan man finne igjen i dagens nord-amerikanske fengselssystem – en forklaring som er blitt brukt til å «rettferdiggjøre» hvorfor det lenge har vært et overveldende flertall av svarte menn blant de innsatte.

Men myten lever også i bistands- og nødhjelpsorganisasjoner. Retorikken er slik at nødhjelp for eksempel helst bør deles ut til kvinner – hvis mennene får kloa i rissekken vil de bare selge den på svartebørs. Pengene vil de drikke opp.

Mikrokreditt blir tilbudt kvinner, for det er de som investerer i barnas utdanning, blir det sagt. Menn er voldelige og er noen kvinnene må beskyttes fra. De er late og prioriterer ikke familien. Afrikanske menn er først og fremst synlige for oss når de kriger eller drukner i Middelhavet.

I den etter hvert klassiske boken «Frames of war – when is a life grievable?» (2009) skriver Judith Butler at for at et liv skal ha verdi, må noen sørge over det dersom det går tapt. Og dersom vi ikke anser et liv som egentlig levd – da sørger vi heller ikke over tapet.

Butler bruker flyktninger som eksempel: fordi livet deres er så ille at de fremstår som nærmest over allerede, godtar vi at de går tapt (vi rister kanskje på hodet i forferdelse, men ikke mer, sier hun.) Dette har en politisk betydning. Et liv som ikke sørges over, kan dermed tilintetgjøres uten at det oppstår stor offentlig motstand.

Kan de manglende fortellingene om menn og gutter som er ofre i krig og fattigdom, bidra til at de blir til liv vi ikke sørger over? Aksepterer vi lidelsene deres mer enn vi gjør for kvinner og barn?

Den kamerunske filosofen Achille Mbembe beskriver det han kaller «dødsverdener» – en form for eksistens hvor store grupper mennesker lever under forhold så dårlige at de er nærmest som levende døde å regne. Rase og rasisme står sentralt i teoriene hans.

Verdig trengende

Det var nok aldri meningen – å fronte kvinner og barn som de eneste trengende. Det er også viktig å si at retorikk og praksis er ikke alltid det samme – på bakken har alle like mye rett på humanitær hjelp.

Men påvirker denne ikke-fremstillingen av afrikanske menns lidelser hvordan vi innretter utviklingsarbeidet? Det er veldig mulig.

Ole Høiris påpeker noe interessant: En av grunnene til at mytene om «den ville og farlige afrikaner» fikk så stor gjennomslagskraft, var at reiseskildringer var populære salgsvarer. Fristelsen til å overdrive ble dermed stor for dem som skrev dem.

Kanskje er fristelsen for organisasjonene til bare å snakke om jenters lidelser også blitt for stor? Som gamle dagers reiseskildringer er organisasjonenes markedsføring også salgsvare.

Se for deg noen av våre verste katastrofer som Utøya, Scandinavian Star eller Gjerdrum-raset. At store organi-sasjoner fra hele verden strømmer til for å hjelpe – og at alle skulle si det samme: Det er kvinner og jenter som lider mest. Her gjelder det å støtte kvinnene!

Ja, det høres veldig rart ut. For med våre egne er vi alltid mer nyanserte.

Om artikkelforfatteren: Anne Håskoll-Haugen er journalist og har selv bakgrunn fra bistandsbransjen. Hun har skrevet kritiske kommentarer om bistand og medier for Aftenposten Innsikt, Bistandsaktuelt og Vårt Land.