Kan få svar i april. EU-kommisjonens forslag om å ha én tid hele året kom etter en spørreundersøkelse i unionens 28 medlemsland sommeren 2018. Over 4,6 millioner mennesker ble spurt (høyest responsrate var det i Tyskland), og 84 prosent ønsket en slutt på å stille klokken.

Respondentene utgjør en liten andel av EUs befolkning, men er likevel verdt å lytte til, mente kommisjonens president Jean-Claude Juncker. Kommisjonen foreslår at medlemslandene skal ha bestemt seg innen april for om de vil beholde sommertid eller vintertid. Saken er nå sendt til behandling i Europaparlamentet og Rådet.  

Norge følger Europa. I sitt forslag til oppheving av sommertidsdirektivet konkluderer EU-kommisjonen med at energibesparelsen i de største medlemslandene i dag er marginal. Den totale helseeffekten mener de ikke er klar, men at den negative påvirkningen på menneskelig biorytme, altså et forstyrret søvnmønster, blir nevnt å være alvorligere enn tidligere antatt. Når det gjelder trafikkulykker, som ofte kommer opp i debatten, så er årsakssammenhengene med sommertid vanskelige å bevise.

Europa fikk sommertid under første verdenskrig, da det var behov for energisparing. Første land ut var Tyskland den 30. april 1916. Senere samme år fulgte Norge og flere andre land etter, og siden har den kommet periodevis, med en renessanse under oljekrisen på 1970-tallet. Sommertidsdirektivet i dagens EU gjelder alle medlemmer, og EU-kommisjonen mener at for å ta hensyn til det indre markedet, må tidsendringer koordineres.

Norges næringsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre har uttalt at det er naturlig for oss å følge de andre europeiske landene, og foreslår at saken avgjøres i en folkeavstemning. Fra før er Island det eneste vesteuropeiske landet som ikke rører viserne i løpet av året.

Det er Finland som har ledet an i den europeiske kampen mot klokkestilling. EUs nordligste medlemsland burde glede seg over mer dagslys, vil mange anta. Men: bor du for eksempel i Lappland, der solen ikke går ned store deler av sommeren, og knapt er oppe om vinteren, hva er da vitsen med å skru klokken en time? American Academy of Neurology presenterte i 2016 forskning fra Finland som viste at å stille klokken til sommertid ga 8 prosent økt risiko for hjerneslag i to dager etter, og at dette bør undersøkes nærmere.

Finlands medlemmer i Europaparlamentet ga samme år klart uttrykk for at det burde være opp til hvert enkelt land å avgjøre om de vil ha sommertid, og høsten 2017 signerte over 70 000 finlendinger et opprop før klokkene skulle stilles. EU lyttet, men ikke alle vil støtte Juncker i at det bør være «evig sommertid» fremfor «evig vintertid».

Meridiandebatt. Vintertid er det vi kaller normaltid, det vil si en felles klokketid for et definert geografisk område, som ble tatt i bruk ut over 1800-tallet for å forenkle samhandling over et større areal. I 1894 ble loven om normaltid i Norge vedtatt. Frem til det hadde det ikke vært fellestid, noe som blant annet innebar at det var fire minutter forskjell mellom Drammen og Oslo, og 22 minutter mellom Oslo og Bergen.

For reisende mellom norske byer var det lite praktisk å forholde seg til disse lokale tidene, og det fantes enkelte ur til reisebruk med to minuttvisere. Enda mer upraktisk ble det ved at Kristianias to togstasjoner opererte med ulik tidsberegning; Østbanen brukte kristianiatid, mens Vestbanen brukte drammenstid.

Landene som ligger i en sektor med samme normaltid, er i samme tidssone. Det var en mann nettopp med bakgrunn fra jernbane som sørget for at vi i dag har denne inndelingen. Den kanadiske jernbanedirektøren Sandford Fleming irriterte seg over hvor håpløst det var å skulle reise mellom to byer med forskjellig tid, med et jernbaneselskap som forholdt seg til en tredje tid (gjerne tiden der de hadde hovedbase) – men han så også koordinering av tid som noe større, en måte å gjøre verden mer håndterbar på.

På den første internasjonale meridiankonferansen i Washington D.C. i 1884, der 26 land deltok, ble verden inndelt i 24 tidssoner. Ikke så altfor overraskende ble det kniving mellom England og Frankrike om hvor den moderne verdens abstrakte sentrum skulle ligge.

England gikk seirende ut og fikk nullmeridianen Greenwich. Det som ble verdenstiden, middelsoltiden Greenwich Mean Time (GMT), ble i 1972 erstattet av Coordinated Universal Time, som bestemmes av flere atomur. Forkortelsen ble imidlertid ikke CUT, men UTC- som et kompromiss med det franske Temps Universel Coordonné, som ville blitt TUC.

Resolusjonene fra konferansen var ikke bindende, og det ble noen krumspring det neste århundret. Under annen verdenskrig sørget Hitler for at det okkuperte Nord-Frankrike mistet GMT og sin synkronitet med Storbritannia (og i stedet fikk tysk tid), og av praktiske hensyn fulgte den sørlige delen av landet til slutt etter. Spania hadde også opprinnelig GMT, men diktator Francisco Franco skrudde viseren en time frem for å få samme tid som i Tyskland. Spanske tidslobbyister ønsker å endre tilbake, slik at Spania får samme tid som Storbritannia, Portugal og Kanariøyene, slik de geografisk sett burde ha.

Politisering og forvirring. Det er lett å bli svett over alle tidene man operer med rundt om i verden, uavhengig av koordinater. Eksempelvis har den amerikanske delstaten Arizona ikke sommertid (i motsetning til resten av fastlands-USA), med unntak for det semi-autonome området Navajo Nation. Den kanadiske øya Newfoundland, som var en egen koloni da man begynte med tidssoner, har en tid som skiller seg fra resten av Canada.

Kina, som geografisk sett skulle hatt fem tidssoner, valgte i 1949 å ha én tidssone i hele landet (UTC +8), kalt beijingtid. I den autonome nordvestlige regionen Xinjiang har man imidlertid en uoffisiell tid på UTC+6 i stedet, slik at ikke overgangen til nabolandet Afghanistan (3,5 timer bak) skal være for drøy.

Venezuela er et kapittel for seg, med en helt egen tidssone. I 2007 endret daværende president Hugo Chávez landets tidssone med 30 minutter, til UTC-4.30. Chavez ytret et ønske om at folk skulle kunne gå på jobb og skole i dagslys, mens kritikerne hevdet at dette kun var enda et eksentrisk innfall fra en mann som allerede hadde endret både landets offisielle navn, grunnlov, flagg og militæruniformer.

På Samoa sør i Stillehavet skjedde det noe spesielt i romjulen 2011: Innbyggerne la seg torsdag kveld, og våknet lørdag morgen. Den lille øystaten hadde nemlig gjort et hopp til den vestlige siden av datolinjen, etter 119 år på den østlige siden. Statsminister Tuilaepa Sailele Malielegaoi ønsket å komme på linje, bokstavelig talt, med Australia og New Zealand, slik at handelen og turismen kunne bli mer smidig.

Samoa kan ikke lenger markedsføre seg som «det siste stedet i verden du kan se solnedgangen», men de unngår å sitte i kirken på søndager mens mandagshandelen er i gang i Sydney. At Amerikansk Samoa 10 mil unna fortsatt er øst for datolinjen betyr lite – alle land bestemmer tidssone selv.

Russlands forrige president Dmitrij Medvedev innførte permanent sommertid i 2011, men på grunn av stor misnøye i befolkningen sørget etterfølger Vladimir Putin for at landet fikk permanent vintertid tre år senere.

Nå har Russland lysere vintermorgener, og Moskva ligger en time nærmere viktige europeiske hovedsteder. Om vi i 2019 vil få oppleve et mer samlet Europa, med bedre søvnhygiene – det vil tiden vise.