Cambridge, USA. Massachusetts Institute of Technologys campus var visstnok ganske så traust og kjedelig for 20 år siden, men milliarder av dollar og en rekke anerkjente avantgarde arkitekter har pusset opp ting, og i dag stråler universitetsområdet av kreativitet, lek, og prestisje.

Kreativitet og lek foregår også innendørs, forteller hjerneforskeren Steve Ramirez. Han har tatt en pause fra laboratoriemusene og møter oss for en prat like utenfor arkitekten Frank Gehrys fargesprakende bygninger.

Ramirez' og kollegaen Xu Lius arbeid hevet mange øyenbryn da det ble publisert i Nature og Science, to av akademias mest prestisjetunge tidsskrifter. I artiklene viste hjerneforskerne blant annet at de er i stand til å lokalisere et spesifikt minne i en musehjerne og deretter aktivere det, ikke ulikt hvordan en kan hente frem et fotografi fra en minnebrikke, eller hvordan lukten av en parfyme kan utløse tanker om en bestemt person.

Laserskudd. Ramirez og Liu plasserte musen i en boks som den straks begynte å utforske, slik nysgjerrige mus gjerne gjør. Deretter ble gulvet tilført et elektrisk støt. Når mus opplever frykt, stopper de som regel helt opp eller gjemmer seg bort så godt de kan, i håp om at mangelen på bevegelse skal gjøre dem vanskelige å oppdage. Det var akkurat det den lille studiedeltageren gjorde.

Ramirez og Liu registrerte hvor i hjernen den ubehagelige opplevelsen ble lagret som et minne, og genmodifiserte de relevante hjernecellene slik at de kunne bli aktivert utenfra. Deretter flyttet de musen til en annen boks.

«Dette var helt nye omstendigheter, og derfor oppførte musen seg som normalt igjen», forklarer Ramirez. Den gikk fra vegg til vegg, snuste rundt seg og «gjorde sin egen greie.»

Ramirez og kollegaen sto på dette punktet foran PC-skjermen og fulgte godt med på videobildet av musens bevegelser, og var sannsynligvis langt mer nysgjerrig enn musen. Ved å skyte laser ned i den lille hjernen, rettet mot de genmanipulerte cellene, håpet de å kunne aktivere minnet. De trykket på avtrekkeren, og musen frøs til.

Ramirez forklarer at når de gjorde det samme med andre mus som ikke hadde et minne om strømsjokk, skjedde det ikke noe som helst. Gjennombruddet var et faktum.

Plukket ut deler av hjernen. En menneskehjerne er langt mer kompleks enn en musehjerne, og det er en rekke hindre i veien for at dette kan bli videreutviklet til en slik bruk. Men at menneskets hukommelse kan bli stimulert utenifra er det ingen tvil om. Den kanadiske nevrokirurgen Wilder Penfield oppdaget dette ved en tilfeldighet da han på 1950-tallet behandlet epilepsipasienter ved bokstavelig talt å plukke ut de delene av hjernen han mente var dysfunksjonelle.

Mens pasientene lå lys våkne på operasjonsbordet, lette han seg frem i hjernene med milde elektriske støt for å finne ut hvor sykdommen oppholdt seg, og slik oppdaget han at stimulering av den lavere delen av hjernen iblant førte til at pasienten gjenkalte minner, for eksempel en sang, eller utsikten fra et vindu i barndomshjemmet. Hvis han senere gikk tilbake og aktiverte den samme delen av hjernen, ble akkurat det samme minnet fremkalt.

I én småhumoristisk rekonstruksjon på YouTube (bit.ly/1wJ6a6), ligger en epilepsisyk kvinne på operasjonsbordet der hun ved legens berøring av hjernen, får fremkalt minnet om lukten av ristet brød, som viser seg å være én utløsende årsak til hennes epilepsianfall. Penfields' arbeid viste at minner har sine fysiske parkeringsplasser i hjernen, og at de kan aktiveres utenfra.

Penfields arbeid viste at minner har sine fysiske parkeringsplasser i hjernen, og at de kan aktiveres utenfra.

«Et minne er en ganske abstrakt term, men det de fleste hjerneforskerne er enige om i dag, er at når du lager et nytt minne, så skjer det faktisk en fysisk forandring i hjernen din. Og det er denne fysiske endringen som faktisk representerer minnet», sier hjerneforsker Ramirez. Han forklarer at hvis en aktiverer den samme fysiske hjerne-cellen, så vil det i teorien gjenkalle minnet. I praksis var det akkurat dette de gjorde med en av MITs laboratoriumsmus.

Menneskelige subjekter. En hjerneforsker som allerede jobber med menneskelige subjekter, er Alain Brunet. Sammen med sine kolleger ved McGill University i Quebec leder han et prosjekt hvor personer som lider av posttraumatisk stress, behandles med propranolol – en betablokkerer som ble utviklet på 1960-tallet, og vanligvis brukes til å behandle migrene og høyt blodtrykk. Brunets arbeid antyder at medikamentet også kan manipulere minner. Spesielt vonde minner.

I en av flere studier inviterte Brunet og kollegene hans 19 personer med posttraumatisk stresslidelse til å delta i et eksperiment. De ble bedt om å skrive en detaljert beretning om hva de hadde vært gjennom, hvem som var involvert og hvordan de opplevde det. De grufulle episodene inkluderte seksuelt misbruk i barndommen, alvorlige trafikkulykker, og en gisselsituasjon.

Like etterpå fikk halvparten av respondentene propranolol, mens den andre fikk placebomedisin, og en uke senere ble de kalt tilbake til laben. Her fikk de først høre noen lese opp det de hadde skrevet syv dager tidligere, og deretter ble de bedt om å tenke godt gjennom den traumatiske hendelsen. Når forskerne like etter målte fysiologiske symptomer på stress, kom de som hadde tatt propranolol langt bedre ut enn kontrollgruppen. De husket de episodiske detaljene like godt, men de lammende følelsene som gjorde det vanskelig for dem å leve et normalt liv, var betydelig redusert.

En som har opplevd en bilulykke vil kanskje huske hvordan bilen skled av veien i en sving og kræsjet inn i et grantre, at det rykket i bilbeltet, og at barnet ved siden av ikke hadde på belte og dermed ble kastet fremover gjennom frontruten. Det som propronalol vil kunne dempe, er det emosjonelle minnet, følelsen av panikk idét dekkene mistet grepet, frykten idét en løper ut av bilen og frem til barnet. Videre den intense sorgen over å ha nettopp mistet noen, skammen over å ha vært den som holdt i rattet og ikke hadde bremset ned før svingen, at man ikke hadde vært streng nok med beltebruken, og ikke hadde byttet til ordentlige vinterdekk selv om værmeldingen hadde spådd uvanlig kalde desemberkvelder.

«Det vi hører fra pasientene våre er at etter tre til fire behandlinger så husker de fremdeles den traumatiske hendelsen, men når de leser sin egen beskrivelse av den, så har de fått en avstand til innholdet, og det føles som om det er noen andre som har skrevet det», sier Brunet.

Omstridt bruk. I Israel jobber forskere med å utvikle et medikament som kan slette minner fullstendig, altså en slags angrepille for hukommelsen, og Ramirez' og Lius sitt neste prosjekt går ut på å deaktivere minner. Denne høyst eksperimentelle forskningen er ennå på musestadiet, men flere eksperter mener at dette vil bli videreutviklet til noe som også kan brukes på mennesker.

Blant dem er kognitiv psykolog Elizabeth F. Loftus, en av verdens fremste eksperter på hukommelse – og æresdoktor ved Universitetet i Oslo.

«Det ser ut som vi er på vei dit», sier hun på telefon fra den amerikanske vestkysten, hvor hun til daglig forsker og underviser ved University of California, Irvine. Hun har ingen tilknytning til eksperimentene som er omtalt her.

«Vi vet en god del om hvor lett minner blir manipulert, og jeg vil tro at hvis du kombinerer dette med farmakologi og andre former for intervensjoner, så kan vi gjøre en hel del med folks hukommelse.»

«Den nye forskningen åpner for flere provoserende og interessante problemstillinger.»

Loftus har i en rekke eksperimenter fått personer til å «huske» ting som aldri har skjedd, som for eksempel at de gikk seg bort i et shoppingsenter som barn, og at de møtte Bugs Bunny sist de var i Disneyland. Loftus mener den nye forskningen åpner for flere provoserende og interessante problemstillinger.

«Jeg lurer på om slike medikamenter en gang kan bli påbudt i visse sammenhenger. Vi har for eksempel soldater som kommer hjem fra Irak og Afghanistan, og lider av posttraumatisk stress på grunn av de forferdelige tingene de har vært gjennom, og de må behandles på en eller annen måte.»

Ikke for dårlig samvittighet. Brunet sier at kollegene hans tror nye, sofi-stikerte medikamenter som dette kan komme ut på markedet om fem til 

ti år, men selv vil han holde seg til propranolol. «Jeg vil ikke slette minner, jeg vil gjøre dem mindre brysomme, og den effekten minner mye om hvordan minner vanligvis fungerer. Noen uker eller måneder etter at vi har opplevd noe negativt, så husker vi hva som skjedde og hvordan vi opplevde det, men vi føler det ikke like sterkt fordi vi har kommet over det. Det er akkurat dette vi gjør med propranolol.»

Han er ikke overbevist om at medikamentet vil bli misbrukt mer enn andre medikamenter, og tror heller ikke at propranolol kan bli brukt til å dempe skyldfølelsen etter at en har gjort noe forferdelig.

«Det er ingen bevis for det», sier han.

Ramirez og Liu mener at forskningen på minnemanipulasjon har kommet langt nok til at en bør komme i gang med lovgivning og regulering med det samme.

«Vi har nå kommet til et punkt hvor vi kan manipulere enkelte, spesifikke minner i dyr», sier Ramirez.

«Dette er tiden for å starte en dialog om hvordan vi skal bruke denne teknologien.»