Seg selv nærmest. Donald Trump ble tidligere i høst spurt om han var bekymret for smittefaren under et valgmøte. «Nei da, jeg tror ikke det er noen fare for at jeg blir smittet», var svaret. Trumps tilhengere sto stuet sammen i et tettpakket lokale. Selv sto han på trygg avstand på et podium. Da han senere ble innhentet av virkeligheten, fikk han en medisinsk oppfølging svært få andre forunt. Over 200 000 amerikanere var allerede døde av viruset, men fordi han selv kom godt ut av det, mente Trump viruset ikke var noe å være redd for.

At alt dreier seg om ham selv, kommer tydelig frem av lydopptakene som stjernereporteren Bob Woodward har gjort av den amerikanske presidenten i forbindelse med sin siste bok «Rage».

Woodward, sammen med skrivepartneren Carl Bernstein, var i sin tid med på å avdekke Watergate-skandalen. Bernstein sammenligner opptakene av Trump med opptakene som Richard Nixon gjorde av seg selv i Det hvite hus – opptak som han til slutt måtte gi fra seg, og som bidro til at han måtte gå av som president. Lydopptakene av Nixon avslørte en president – og medarbeidere – som var involvert i uetiske og til tider ulovlige handlinger, og de fikk ham til å fremstå som en forstyrret leder med klare autoritære trekk.

I Woodwards lydopptak av Trump hører vi en president som ligner foruroligende på Nixon:

Folk vil ikke at han skal lykkes. Han har gjort så mye for landet, men får ingen ære for det. Mediene og motstandere er ute etter ham. Dunkle aktører dypt inne i statsapparatet spionerer på ham og motarbeider ham. Alt som skjer rundt ham, inkludert den verste helsekrisen på hundre år, handler mest bare om ham selv.

I likhet med Nixon er Trump en president som ser seg selv som et offer – en som i egne øyne møter ufortjent motstand fra mediene, elitene og alle som har sett ned på ham gjennom livet.

«Glem aldri at pressen er vår fiende», sa Nixon i en samtale med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger i 1972. «Pressen er vår fiende. Eliten er vår fiende. Professorene er våre fiender ... Skriv det på tavlen 100 ganger.» 

Et endret medielandskap. Trump har tatt lærdom av Nixon. Ikke bare spiller han på «nixoniske» snakkepunkter og slagord som «den tause majoriteten» og «lov og orden», men angriper også ubønnhørlig de amerikanske mediene som blir beskyldt for «falske nyheter» og for å være bemannet av «uærlige» og «fæle» mennesker.

Noe som er vesentlig endret i tiden mellom de to presidentskapene, er imidlertid det amerikanske medielandskapet. Under Nixon var den nasjonale nyhets-dekningen preget av tre riksdekkende fjernsynskanaler og noen store nasjonale aviser som i hovedsak skapte en slags felles forståelse for hva sakene som angikk den amerikanske befolkningen, dreide seg om. I dag lever mange amerikanere i det som kan beskrives som lukkede mediebobler.

«Republikanere og demokrater setter sin lit til nærmest motsatte medievirkeligheter», skriver det amerikanske meningsmålingsinstituttet Pew Research Center. For folk på høyresiden er Fox News den viktigste kilden til nyheter. Mannen som sto bak denne fjernsynskanalen, var Roger Ailes, som også kan knyttes til Nixon.

Ailes’ forståelse av fjernsynsmediet hjalp Nixon med å vinne valget i 1968. Senere hjalp han Reagan og Bush (senior) til valgseier i 1984 og 1988. Og i 2016 var Ailes en viktig brikke i det spillet som brakte Trump til makten.

Fox News og andre høyreorienterte medier hjalp Trump å nå ut til sine velgere og har siden skjermet ham for konstruktiv kritikk. Foruten å være en president som tror han er en slags moderne utgave av «Solkongen» (alt dreier seg om ham som person), er han også en statsleder som ikke blir stilt til ansvar for sine ytringer og sine handlinger. Det beste eksempelet på dette er riksrettsprosessen som endte med et gedigent mageplask for presidentens politiske motstandere.

Foruten Fox News består det «høyrevridde medie-økosystemet» av andre mediekanaler, som One America News Network, kabel-TV-selskapet som er sterkt kritisert for å spre faktisk falske nyheter; radioshowet til Rush Limbaugh, som mottok presidentens frihetsmedalje tidligere i år; Breitbart News, tidligere ledet av Steve Bannon som ble strateg for Donald Trump; det beryktede InfoWars, der den høylytte Alex Jones sprer ville konspirasjonsteorier samtidig som han selger diverse helsekostprodukter. Sosiale medier formidler og forsterker budskapet fra disse kanalene og bidrar til ytterligere polarisering.

Det endrede amerikanske medielandskapet var en viktig grunn til at Trump ikke ble avsatt etter riksrettsprosessen, til tross for klare bevis på maktmisbruk. Nixon måtte trekke seg i 1974, som følge av Watergate-skandalen og avsløringene i kjøl-vannet av den.

«Trump TV». Bruce Bartlett, som har jobbet for Ronald Reagan og George H.W. Bush, mener at Nixon ville ha sittet ut sin andre presidentperiode dersom det amerikanske medielandskapet hadde lignet på det man ser i dag. I stedet måtte presidenten trekke seg i vanære.

Roger Ailes gjorde det nærmest til sin livsoppgave å forhindre at en republikansk president ville oppleve det samme igjen. Skylden ble i stor grad lagt på de «liberale» mediene.

Svaret var å etablere egne konservative medier, spesielt en fjernsynskanal, som kunne fremme «administrasjonsvennlige» nyheter. Nixon tok til orde for noe tilsvarende: «Den liberale eliten vil alltid være imot oss», sa han. Derfor må høyresiden skape sin «egen elite» med sine «egne nyheter» som på «brutalt og grusomt vis» kan angripe den politiske opposisjonen.

Det skulle gå et kvart århundre før drømmen om en slik fjernsynskanal ble virkelighet. Høsten 1996 startet Fox News sine første sendinger og ble i løpet av noen år en dominerende kilde til nyheter for folk på høyresiden. I 2016 måtte Ailes trekke seg fra Fox etter flere anklager om seksuell trakassering og overgrep. Han døde året etter. (Historien til Fox News og fjernsynskanalens opphavsmann, Roger Ailes, er behørig beskrevet i TV-serien «The Loudest Voice». Den seksuelle trakasseringen av kanalens kvinnelige medarbeidere er tema i filmen «Bombshell».)

Fox News forandret det amerikanske medielandskapet for alltid og la helt nye premisser for det offentlige ordskiftet. Under Trump er fjernsynskanalen blitt en slags propagandakanal som kritikere kaller «Trump TV».

Den amerikanske statsviteren Brian Klaas mener fjernsynskanalen faktisk bidrar til å svekke presidentens politiske stilling: Trump lever i en drømmeverden, i stor grad skapt av støttespillere i Fox News. Dette gjør det vanskelig for presidenten å gjøre en god jobb, og det fører til en rekke feilslutninger og feil beslutninger.

Watergate, et vannskille. Ailes hjalp Nixon med å gjøre en bedre figur på fjernsynet. Samtidig lærte han av Nixon hvilken politisk kraft som ligger i «folkelig» harme rettet mot de «kulturelle elitene» – enten de er forestilte eller faktiske. Denne harmen ble et varemerke for Fox, men også i økende grad for den konservative bevegelsen i USA. Sånn sett er «trumpismen» en arvtager etter de høyrepopulistiske instinktene til Richard Nixon så vel som Roger Ailes.

Trumpismen representerer en høyreside som forsøker å skrive om amerikansk historie. Problemet med Nixon, ifølge denne historiske forståelsen, er ikke at han begikk lovbrudd og var ute av kontroll, men at han ble tatt med buksene nede – for noe som kanskje ikke var så farlig – og måtte gå av.

En som forfekter dette synet er Pat Buchanan. Han var som ung mann taleskriver og strateg for Nixon. Siden jobbet han for Ronald Reagan før han fikk egne presidentambisjoner som en slags høyrepopulistisk forløper til Trump.

Under det republikanske landsmøtet i 1992 holdt Buchanan en tordentale der han hevdet at presidentvalget dreier seg om mer enn hvem som får hva, altså om mer enn økonomisk politikk. Det «dreier seg om hvem vi er. Det dreier seg om hva vi tror på og hva vi står for som amerikanere. Det er en religiøs krig som finner sted i dette landet. Det er en kulturkrig, som er like viktig for hva denne nasjonen skal være, som det den kalde krigen var, for denne krigen dreier seg om Amerikas sjel.»

Med dette populariserte Buchanan begrepet «kulturkrig». Etter at han holdt denne talen, har amerikanske kristenkonservative fått stadig større innflytelse over det republikanske partiet, spesielt hvite evangelikalsk kristne som utgjør rundt en fjerdedel av den voksne amerikanske befolkningen. Ved presidentvalget i 2016 utgjorde denne velgergruppen 46 prosent av alle som stemte på Trump, ifølge valgdagsmålinger.

Trump er på ingen måte en perfekt president, sett fra et slikt religiøst ståsted, men han er Guds redskap – «den vestlige sivilisasjonens livvakt», for å sitere den 26 år gamle Charlie Kirk, som holdt åpningstalen under republikanernes landsmøte i august.

Kirk er leder av den ungkonservative bevegelsen Turning Point USA som vil bekjempe «liberale» tanker på amerikanske universiteter. Han er også evangelikalsk kristen (som i amerikansk politisk sammenheng i hovedsak innebærer å være del av den religiøse, sterkt konservative høyresiden).

Kirk mener at «Trump ble valgt for å beskytte våre familier fra den hevngjerrige pøbelen som ønsker å tilintetgjøre vårt levesett, våre nabolag – våre skoler, kirker og verdier. President Trump ble valgt for å forsvare det amerikanske leveviset.»

Denne «moralske majoriteten» bidro til kulturkrigen som i stadig større grad har satt sitt preg på amerikansk samfunnsliv og bidratt til den politiske polariseringen. I dag virker USA nærmest som to nasjoner, og det som splitter, er nettopp spørsmål om hva amerikanere skal være, hva de skal tro på og hva de står for.

Starten på denne splittelsen kan spores tilbake til 1960-tallet da det ble utkjempet en kamp for at landets minoriteter skulle ha like rettigheter som det hvite flertallet. Samtidig gjorde en ny generasjon opprør mot foreldrenes tradisjonelle verdier – og mot Vietnamkrigen. Dette var bakteppet da Nixon vant presidentvalget i november 1968 med et budskap om å gjenopprette lov og orden.

Nesten nøyaktig ett år etter at Nixon vant valget, holdt han en tale der han henvendte seg til den «tause majoriteten» – de som ikke var ute i gatene og demonstrerte, men som støttet presidenten og hans syn på krigen.

Begrepet oppsummerer på mange måter Nixons politiske tenkning og forestillingen om at det er to typer amerikanere: Vanlige folk som respekterer lov og orden, og «bråk-makere» på venstresiden som utfordrer det tradisjonelle amerikanske leveviset.

Trump spiller på dette retoriske bildet og forsøker i likhet med Nixon å gi et inntryk av at det finnes en stor gruppe amerikanere der ute – «ekte» amerikanere – som ikke deler de «liberale» elitenes synspunkter og som vil sørge for at presidenten blir gjenvalgt.

Tricky Dick. Richard Nixons vei til makten var preget av skitne triks og etisk tvilsomme handlinger. Han beskyldte sine politiske motstandere for å være venstreradikale og kommunister – med andre ord, for å være uamerikanske.

Donald Trump startet sin politiske karriere med påstander om at president Obama egentlig ikke var amerikansk (den såkalte «birther-konspirasjonen») og ved å spille på forestillinger om hva det vil si å være en ekte amerikaner.

Nixons vilje til å ta i bruk skitne triks for å vinne politiske valg ga ham tilnavnet «Tricky Dick», et kallenavn han beholdt gjennom hele sin politiske karriere. Som presidentkandidat i 1968, brøt han mest sannsynlig amerikansk lov ved å sabotere de vietnamesiske fredsforhandlingene for å styrke sin stilling frem mot valget.

Som president ønsket Nixon å anvende det amerikanske statsapparatet til å forfølge sine politiske motstandere. Under Watergate-høringene kom det frem at administrasjonen hadde en liste over presidentens fiender. Trump har vist seg mer enn villig til å bruke statsapparatet til å gå etter sine politiske motstandere. Det så vi i den såkalte «Obamagate», høyst uklare påstander som aldri førte frem til noe håndfast, og i de mange forsøkene på å sverte motkandidat Joe Biden og Bidens sønn Hunter.

Trump er villig til å ta i bruk alle skitne triks for å bli gjenvalgt. Nixon gjorde bruk av «dirty tricksters», folk som ble satt til å gjennomføre lyssky operasjoner som skulle hjelpe ham til å bli gjenvalgt eller dekke over ting han hadde gjort. Det var denne lyssky virksomheten som til slutt felte ham, etter at en gruppe menn ble tatt på fersk gjerning da de brøt seg inn i demokratenes hovedkvarter i Watergate-bygget i 1972.

Dirty tricksters. Som Nixon, er Trump en president som setter seg selv over loven. En som er bekymret for dypstatsaktører og andre usynlige konspiratører. En som ikke kan fordra sine politiske motstandere. En som er sint på alt og alle. Fremfor å ta ansvar for egne handlinger, er alt alltid alle andres skyld. Likheter i personlighetstrekk og i bruken av slagord og snakkepunkter er åpenbare.

Som ung mann, beveget Trump seg også i noen av de samme kretsene som Nixon i New York. Her ble han kjent med blant annet Roger Stone og kjendisadvokaten Roy Cohn. Det er ikke tilfeldig at Roger Stone, mannen med Nixon tatovert på ryggen, var en av pådriverne for at Trump skulle bli president. Stone startet sin karriere som valgkampmedarbeider for «Tricky Dick» og ble selv en «dirty trickster», et kallenavn han bærer med fandenivoldsk stolthet. 

Stjerneadvokaten Roy Cohn ble en viktig mentor for både Roger Stone og Donald Trump. Cohn startet, i likhet med Nixon, sin politiske karriere ved å jakte på kommunister og var en av senator Joseph McCarthys nærmeste medarbeidere på 1950-tallet.

Etter at Kongressen til slutt satte en stopper for aktivitetene til McCarthy, flyttet Cohn tilbake til New York der han ble advokat for en rekke fargerike klienter, deriblant lokale mafiabosser – og Donald Trump.

Cohn beholdt kontakten med det konservative miljøet og var en uformell rådgiver for både Nixon og Reagan. Han ga Trump mange råd for hvordan han skulle lykkes i livet:

Aldri innrøm at du tar feil. Aldri innrøm at du har gjort noe galt. Angrip dine motstandere uten skam og uten skrupler. Skift samtaleemne om du kan. Lyv og fordrei sannheten hvis det kan hjelpe deg. Og bruk mediene til å fremme din sak.

Kynisk likegyldighet. Donald Trump har vist seg å være en formidabel løgner – en som kan manipulere mediene og fordreie virkeligheten til sin egen fordel. Han er aldri blitt stilt til ansvar, hverken som eiendomskonge, TV-kjendis eller president.

Mange håpet riksrettsprosessen ville være vendepunktet. I stedet ble det for Trump en bekreftelse på alt han tror på: At han er ufeilbarlig, at ingen kan skade ham, at han alltid kan manipulere omgivelsene til sin egen fordel.

Carl Bernstein mener det som kommer frem på lydopptakene av Nixon, er rene barnematen sammenlignet med det vi nå får høre fra Trump.

Et kjent sitat fra Watergate-høringene var: «Hva visste presidenten og når visste han det?» I Bob Woodwards lydopptak av Donald Trump kommer det frem at Trump visste hvor alvorlig koronaviruset var allerede i februar.

Lydopptakene viser også at presidenten tonet ned trusselen, fordi han ikke ville «skape panikk». De avslører med andre ord en kynisk likegyldighet til den situasjonen amerikanere befinner seg i. Trump tonet ned pandemien fordi han ville opprettholde illusjonen om at det gikk bra med landet.

Han ville ikke gjøre noe som kunne rokke ved fortellingen om ham som en suksessrik forretningsmann som har fått orden på den amerikanske økonomien. 

Kongen av korona. Trumps skjødesløse omgang med sin tids største helsefare rammet til slutt ham selv og folkene rundt ham. Etter fire dagers opphold på sykehus, returnerte presidenten til det som lignet mer på et spøkelseshus enn Det hvite hus.

Det første presidenten gjorde, var å ta stegene opp til Truman-balkongen, ta av seg munnbindet og skue ut mot verden som en slags solkonge – eller kanskje kongen av korona. Det som var viktig nå, var å vise at han hadde overvunnet viruset. Trump ønsker å fremstå som sterk, en som kan overvinne alt og dominere sine omgivelser. Og igjen dreier helsekrisen seg stort sett om ham, ikke om folkene rundt ham som er blitt smittet, ikke om dem som fortsatt kan bli smittet og ikke om de mange som har mistet livet i USA som følge av covid-19. 

Ifølge Trump var viruset en «gudegave». Kort tid etter var han tilbake og talte til sine tilhørere på valgkampmøter rundt om i landet. I Nord-Carolina 14. oktober sammenlignet han seg med ingen ringere enn Jesus, som han mente var den eneste i verden som var mer kjent enn ham selv.

En president ute av kontroll. Nixon involverte en fremmed statsmakt for å sikre seier i presidentvalget i 1968. For å sikre gjenvalg i 2020 skal Trump ha forsøkt å involvere en fremmed statsmakt, noe som utløste riksrettsprosessen.

Mye av det Nixon gjorde etter at han ble valgt – uetiske og tidvis ulovlige handlinger som ledet opp til Watergate og til slutt presidentens avsettelse – startet med denne ene handlingen som han forsøkte å dekke over. Det mest ekstreme forslaget fra en av Nixons medarbeidere var å sette fyr på den anerkjente amerikanske tankesmien Brookings Institution for å få tak i eller ødelegge saksdokumenter som man fryktet ville avdekke hva Nixon hadde gjort.

Mye av det Trump har gjort etter at han kom til makten, har vært å bagatellisere russisk innblanding i det forrige amerikanske presidentvalget. Han har anvendt det mektige amerikanske statsapparatet til å dekke over Russland-saken. Og han har forsøkt å få sin justisminister Bill Barr til å rettsforfølge Trumps politiske motstandere.

En viktig forskjell på Nixon og Trump er at mye av det Nixon gjorde og sa, foregikk i det skjulte. Det måtte lydopptak til før man fikk høre hva presidenten egentlig drev med og hva han egentlig tenkte om det amerikanske samfunnet og sine politiske motstandere. Med Trump blir det meste sagt rett ut til alle som vil høre – på Twitter, på TV, i valgmøter, på plenen foran Det hvite hus og i pressekonferanser som er satt opp for å pleie presidentens ego.

Nixon var en autoritær president ute av kontroll. Han ble stadig mer konspiratorisk og trappet opp sin uetiske og til tider ulovlige adferd. Han ble til slutt stoppet av Kongressen og måtte trekke seg som president.

Trump er en autoritær president ute av kontroll. Han blir stadig mer konspiratorisk og trapper opp sin uetiske og til tider ulovlige adferd. Han ble forsøkt stoppet av Kongressen. Men i dag er det amerikanske medie-landskapet så forandret og det politiske landskapet så polarisert at presidenten så langt har vært nærmest immun mot enhver kritikk og alle forsøk på å stoppe ham.

Etter at Trump gikk seirende ut av riksrettsprosessen, har adferden eskalert og de autoritære tendensene er blitt forsterket. Dersom han blir gjenvalgt, står det amerikanske politiske systemet i fare for å bevege seg stadig lenger bort fra det liberale demokratiet og ta nye skritt i retning av et autoritært styre.

Nixon hyllet Trump i brev.

Donald Trump og Richard Nixon var brevvenner over flere år på 1980- og 90-tallet. Den vanærede ekspresidenten var ute etter å pynte på ettermælet sitt, mens eiendomskongen Trump muligens kan ha ansett det som en nyttig forbindelse.

Skrøt av Nixon. Korrespondansen mellom ekspresidenten og en mann som ennå ikke visste at han en gang skulle bli det, er nå del av en utstilling ved The Richard Nixon Museum & Library i California.

Brevene skal ha omhandlet alt fra amerikansk fotball til eiendomsutvikling, Vietnam og mediestrategier.

Etter å ha møtt hverandre på en nattklubb i New York i 1982, mindre enn åtte år etter at Nixon måtte trekke seg som president etter Watergate-skandalen, skrev Trump et brev til Nixon der han skrøt av ekspresidenten:

«Jeg mener du er en av dette landets store menn, og det var en ære å tilbringe en kveld sammen med deg».

Gjengjeldte rosen. Trump skrev til Nixon fra sitt kontor i Trump Tower i New York, mens Nixon skrev tilbake fra sitt kontor på Federal Plaza, snaut 7 km unna.

Kun ett av disse brevene har vært kjent tidligere – et kort brev med to setninger (over t.v.) fra desember 1987 der Nixon skriver til Trump og forteller at kona, Pat Nixon, hadde sett Trump på et talkshow på TV, og Nixon roser Trump for hans opptreden i programmet: «Som du kan forestille deg, er hun en ekspert på politikk, og hun spår at når du en gang bestemmer deg for å stille i et presidentvalg, kommer du til å vinne», legger Nixon til.

Rammet inn. Kjent for å være svak for smiger, fikk Donald Trump brevet rammet inn og plasserte det på kontoret sitt i Trump Tower.

Kort tid etter at han vant presidentvalget i 2016, uttalte Trump at han ikke kjente Nixon, men at «han skrev brev til meg. Det var veldig interessant. Han ville alltid at jeg skulle stille som kandidat i et presidentvalg».

Mange kommentatorer mente de kunne spore noe av Nixons mørke temaer i Trumps 2016-valgkamp, og har i 2020 tilpasset Nixons uttrykk 'den tause majoriteten' til å passe årets valgkamp.

Før det republikanske landsmøtet i 2016, snakket Trump glødende om Nixons røffe retorikk og taktikk.

Men under riksrettssaken i 2019 trakk Trump frem det han mente er en viktig forskjell på ham selv og Nixon, som trakk seg fremfor å bli stilt for riksrett.

«Han sluttet. Jeg slutter ikke. En stor forskjell», sa Trump.

Kilder. POLITICO.COM, THE NEW YORK TIMES.