La Paz, Bolivia. «Bolivias rolle på verdens kokamarked handler om våre historiske, religiøse og kulturelle verdier», hevder president Evo Morales. La Paz’ byutvikling kan tyde på noe annet.

Jeg befinner meg 4000 meter over havet. Luften er tynn, men ingen klager på dét. Her har man viktigere ting å tenke på. Bolivias hovedstad La Paz er inndelt i tre deler, og El Alto er som navnet tilsier, øverst. Her finnes hovedstadens fattige – urfolket aymara som var underlagt inkaene da spanjolene inntok Sør-Amerika på begynnelsen av 1500-tallet. Her er innfødte kvinner i tradisjonelle klesdrakter – såkalte chorlitaer. De er små, tykkfalne og mørke. De har musefletter som fremheves av en liten rund hatt på toppen av hodet, og når de smiler, glinser tanngarden av edelt metall. Her holder også byens sjamaner hus. De fleste er eldre, kloke menn med intense klare øyne. De representerer liv og innsikt. Men rike, velstående og ikke minst moderne bolivianere tror ikke på disse mennenes innsikt, ei heller kraften i redskapen deres: kokablader.

Bordet fanger. Don Paulino Mamani er en meget populær og respektert mann. Som sjaman, lokalt kjent som Yatiri eller Amauta, nyter han ikke bare stor respekt, han har også en helt spesiell posisjon i tradisjonell boliviansk kultur. Han er bærer av en av de aller viktigste rituelle rollene i et samfunn som fremdeles står imot påvirkningen fra spansk kultur og storbyens moderne liv.

Denne verden er en stor kontrast til livet i sentrum hvor unge frappuccinodrikkende bolivianere hører på Jay Z og menger seg med svetteluktende, batikkledde og tatoverte backpackere.

Don Mamani har stjernestatus. Inne på hans lille kontor prydes veggene av diplomer og andre æresbevisninger. Det å bli sjaman krever årevis av studier, trening og ikke minst kreativitet og inspirasjon. Sjamanens rolle er hovedsakelig å tolke budskap i kokablader og dermed å avgjøre årsaken til sykdom eller forutse fremtidige hendelser. Det er forbundet mye mystikk omkring sjamanene og deres rolle, men de er klart en viktig del av det sosiale, religiøse og kulturelle limet som knytter kokaplanten og det moderne samfunnet sammen.

Bannlyst tygging. Kokaplanten har i mer enn 4500 år dominert lokalbefolkningens kulturelle historie som en kilde til stimulans, ikke ulikt vårt forhold til te, kaffe og koffein, samt som bedøvelse og medisin. Kanskje enda viktigere har planten fungert som en markør for vennskap og samarbeid samt rituelle og religiøse åpenbaringer. Kokablader er derfor også en helt sentral del av begravelser og skal ikke bare døyve sorgen, men også beskytte mot de dødes gjenferd. Kokablader spiller også en viktig rolle i brylluper, da som medgift til begge familier.

Med Francisco Pizarros invasjon av Peru i 1532 fikk omverdenen raskt kjennskap til kokabladet og dets særegne kvaliteter og posisjon. Til å begynne med visste ikke kirken hvordan de skulle forholde seg til planten som lokalbefolkningen forgudet. Det gikk imidlertid ikke lang tid før den ble forbudt av kirken.

Ironisk nok ble kokaproduksjonen mangedoblet de første århundrene etter den spanske invasjonen til tross for forbudet. Spanjolene tilranet seg store områder med kokaplantasjer og brukte lokalbefolkningen i slavedrift. Kong Felipe II av Spania forsto at det var penger å tjene og påsto at koka var gunstig for lokalbefolkningen. Han oppfordret kirken til å oppheve forbudet og heller innføre skatt på kokaplanten.

Kombinasjonen av slavedrift, skatteinnkreving, sykdom og død gjorde koka til selve symbolet for urbefolkningen og deres motstand mot den spanske okkupasjonsmakten.

Kombinasjonen av slavedrift, skatteinnkreving, sykdom og død gjorde koka til selve symbolet for urbefolkningen og deres motstand mot den spanske okkupasjonsmakten.

Høy museumsvert. Bortgjemt i en sidegate like ved La Paz’ turistområde ligger kokamuseet. Her får man fortalt hele kokabladets historie. På kjøpet får man også en god porsjon propaganda.

«Jeg har alltid en liten flaske kokaekstrakt med meg, uansett hvor jeg går og hva jeg gjør.» Den lokale guiden på museet drar frem en liten flaske og forteller ivrig at dette er vidundermedisin som hjelper mot alt. Mens hun tilbyr sjokoladekake med koka, forteller hun om hine hårde dager:

«I min ungdom misbrukte jeg kokain, men nå bruker jeg bare kokaekstrakt.» Hun utdyper: «Det er langt mer effektivt og ikke skadelig slik som kokain.»

I 1950 hevdet en FN-rapport at tygging av kokablader hadde en negativ fysisk, moralsk, økonomisk og sosial innvirkning på lokalbefolkningen, og at dette var grunnen til indianernes fattigdom, dårlige helse og analfabetisme. Rapporten anbefalte at man over en 15-årsperiode skulle avvikle produksjonen.

I 1961 skrev Bolivia og Peru under på en FN-resolusjon som skulle avskaffe planten og forby tyggingen av den.

«Et internasjonalt forbud i dag er basert på andre argumenter enn for 100 år siden, men argumentasjonen  er like irrasjonell og dårlig dokumentert og viser null innsikt hverken i vår lokale kultur eller kokabladets faktiske fysiologiske egenskaper og gaver. Koka er faktisk helsefrembringende.» Guide på kokamuseet i La Paz

Vår venninne på museet trekker oppgitt på skuldrene:

«Et internasjonalt forbud i dag er basert på andre argumenter enn for 100 år siden, men argumentasjonen er like irrasjonell og dårlig dokumentert og viser null innsikt hverken i vår lokale kultur eller kokabladets faktiske fysiologiske egenskaper og gaver. Koka er faktisk helsefrembringende», hevder hun.

Hun henter frem en liten pose, holder opp et lite blad og fortsetter: «Gjennom dette lille bladet får vi tilgang på vitamin A, B, C, kalsium, jern og fosfor. Det er helt essensiell næring til et kosthold som på grunn av høyden ikke har mange grønnsaker, og som i all hovedsak består av karbohydrater».

Med Bolivias nåværende president og tidligere kokabonde, Evo Morales, har produsenter fått seg en synlig og mektig våpendrager. Først endret Morales grunnloven, og koka ble beskyttet som en viktig del av den lokale kulturarven. Deretter sendte han USAs Drug Enforcement Agency (DEA) ut av landet.

På samme måte som man har et oljedepartement i Norge, har Bolivia nå et eget kokadepartement.

På samme måte som man har et oljedepartement i Norge, har Bolivia nå et eget kokadepartement. Presseattaché Marco Burgoa henviser til lederen i kokaprodusentenes organisasjon, Ernesto Cordero, som med stødig hånd styrer Bolivias stadig sterkere rolle på verdens kokamarked.

Statlig styrt. På vei ut av taxien fylles neseborene med en sterk lukt, nesten så man blir svimmel. Dette er Adepcoca, den statlige organisasjonen som administrerer og kontrollerer kjøp og salg av koka.

«Unna vei!» skriker en stemme, og folk skvetter til side. Krumbøyde og med rødsprengte øyne iler flere hundre kvinner og menn frem og tilbake med to 25 kilos sekker på ryggen. Her lempes, bæres, pakkes, kjøpes og selges det over ett tonn koka hver eneste dag hele året. Her er ingen velutdannede og dresskledde forretningsfolk. Her hersker cocaleroene, mennesker som er involvert i kokabladproduksjon på ulike måter. Tannløse med bulende kinn og grønn masse i munnviken; kokatyggere.

Det er tidlig morgen, klokken er åtte, men det myldrer allerede med folk, og alle vil inn på lederens kontor. Etter to timer på gangen er det endelig audiens. Her er lederen, som bærer tittelen president, og hans hoff. 15 assistenter gjør ikke annet enn å le av hva presidenten sier, og tygger koka.

President Cordero påpeker at han kontrollerer den lovlige delen av kokaproduksjonen. Det er i all hovedsak to store kokaproduserende områder i Bolivia, Yungas og Chapare. Yungas ligger noen timers kjøring fra La Paz, og kokaen derfra er svært attraktiv på grunn av sin overlegne kvalitet. Bladene herfra er mer aromatiske og består av søtere alkaloider. Lenger øst finner man Chapare som produserer kokablader av dårligere kvalitet, og som er bitrere i smaken sammenlignet med bladene fra Yungas, og som derfor brukes til produksjon av kokain. I tillegg er Chapareregionen for det meste tett jungel hvor det er vanskelig å komme frem, og derfor også det perfekte stedet for å etablere små mobile produksjonsfasiliteter for ulovlig kokainproduksjon.

«184 land godkjenner i dag kokaproduksjonen i Yungas, men det gjør ikke USA», sier Cordero. Han slår ut med hendene og lener seg tilbake i stolen før han fortsetter:

«Men Coca-Cola vil de ha! Årlig importerer Coca-Cola i USA omkring 100 tonn koka, og de bruker fremdeles den dag i dag kokablader for å smaksette produktene sine», hevder Cordero.

Det finnes tre ulike kvaliteter kokablader. For den beste må man gi 24 bolivianos (1 boliviano er verdt ca. 80 øre) for en halv kilo, deretter 20 og til sist 16–18 for den dårligste kvaliteten. En voksen person tygger omkring en kvart kilo om dagen. Det som avgjør kvaliteten, er hverken formen eller størrelsen, men fargen. Et perfekt kokablad skal ha en lys skinnende grønnfarge.

Cordero forklarer: «Vi lager tradisjonelle medisiner og produkter, spesielt te, og vi sørger for at Bolivias mange arbeidere, spesielt gruvearbeidere, sjåfører og bønder får de beste bladene de trenger for å øke arbeids-kapasiteten og minske tretthets- og sultfølelsen.»

Kokaprodusentenes president og hans menn anbefaler en tur til Yungas. De har en kontakt.

Bondefanget. Han lever ikke noe glamorøst gangsterliv, Ramiro Santos Condori Q. Klemt mellom stupbratte skrenter oppi en liten fjellbygd har han sin lille åkerlapp. Her livnærer han så vidt familien på seks og er prisgitt at han bor i Yungas, Bolivias kokadistrikt par excellence.

Bak familiens lille hus har han i hele sitt liv dyrket kokablader. Han forteller at avlingen er økologisk, og at han som ett av Adepcocas 30 000 medlemmer selv tar turen over fjellet for å levere sine avlinger. Det er i dag omkring 6000 foreninger av kokabønder, og det å være kokabonde er en livsstil. Midt ute blant plantene er han i sitt rette element. Entusiastisk demonstrerer han hvordan man høster.

«Dette er vår kultur», sier han og holder frem en neve kokablader. «Du skjønner, denne planten er, og omfatter alle deler av, våre liv. Selv om Morales er blitt president, og kokaproduksjonen nå øker, er det dessverre lite eller ingen økonomisk trygghet i å drive som kokabonde. Det er fremdeles mye som kan gjøres for å øke og sikre inntektene våre, men jeg ville ikke valgt noe annet yrke selv om jeg kunne.»

Med fire timers kronglete ferd tilbake til La Paz insisterer han på at vi tygger litt koka før returen. Han sender posen rundt, og vi tygger alle mann. Det går ikke mange minuttene før jeg kjenner en intens prikking i underleppen. Med ett føler jeg meg litt kvikkere. Koka har en stimulerende effekt på linje med kaffe, og man tygger som regel kun etter måltider. Samtidig er det i høytliggende områder spesielt effektivt mot kvalme, hodepine og høydesyke, og det påstås å ha en beroligende effekt på kroppens vitale organer.

Narkitektur. Robert, en utenlandsk journalist med 20 års fartstid fra kokainindustrien i Sør-Amerika, praier en taxi og ber sjåføren kjøre oss til Zona Sur, La Paz’ sørlige bydel der luften er klar i forhold til i El Alto. Høydemåleren viser «kun» 2500 moh. Bybildet preges av palmetrær, og gatene er fulle av Porscher, BMW-er og Mercedeser.

Robert forklarer at det nå er russisk mafia som styrer showet. Etter at Morales kastet DEA på dør, havner ikke kokainpengene lenger i Miami. De havner her.

Begrepet narkitektur får en helt ny mening, og på folkemunne kalles området bare for Narco Sur. Han forklarer hvordan det i den reneste «Miami Vice»-stil har poppet opp flere gigantiske palasser med bassenger de siste årene, og at flommen av narkopenger finansierer hele moroa.

Zona Sur er også stedet for mange nye vestlige og asiatiske restauranter, og luksuslivet man skimter her bak de store portene, står i en grell kontrast til vår venn, kokadyrkeren Condori Q.

«Myndighetene gjør i realiteten ingen ting for å forhindre det som skjer. Hele systemet er gjennomkorrupt. Morales’ egen sjaman ble tatt med 300 kilo kokain. Han satt tre måneder i fengsel», sier Robert.

«Du skjønner det hele er bare et spill.»