Endret historien. Skreien – den nordøstarktiske torsken – er i fint driv fra Barentshavet på vei langs norskekysten fra Finnmark i nord til Stad i sør. På hundretusener av norske middagstallerkener bugner det i vinter av feit og fin fisk. Denne torsken kommer hvert år når den foretar sine gytevandringer fra januar til april.
Så verdifull er denne ressursen for Norge at da 200-lappen kom med nytt design i mai i fjor, var portrettet av vitenskapsmannen Kristian Birkeland byttet ut med en torsk. Dette vakte internasjonal oppmerksomhet, ikke minst fordi Norges Bank hadde spilt inn en video til lanseringen. Sangen «Torsken kommer», var opprinnelig laget av humortrioen KLM (Knut Lystad, Lars Mjøen og Trond Kirkvaag) i 1980. Sannheten er at uten torsk hadde både vår og verdens historie vært helt annerledes.
| Fakta |
Skrei (Gadus morhua).// Navnet skrei betyr å vandre, og kommer fra å skride. // Nordøstarktisk torsk eller skrei er den største torskebestanden i verden. Den defineres av å ha Barentshavet som oppvekst-område og vandrer over store avstander og svømmer inn mot norskekysten for å gyte. // De viktigste gyteområdene er i Lofoten og Vesterålen med området rundt Røst som det aller viktigste. Under det tradisjonelle Lofotfisket tas 40 prosent av alle skrei i sesongen, som varer fra januar til april. // Fisket strekker seg fra Finnmark i nord til Stad i sør. // Skreien kan bli opp mot 170 cm og 55 kg stor, men er vanligvis rundt 10–15 kilo. // Snittstørrelsen på skrei ser ut til å øke fra nord mot sør. Stor fisk har større svømmekapasitet og står dermed friere til å velge hvor det skal gytes. // Skrei skiller seg utseendemessig fra torsk som lever stasjonært langs kysten, ved at den er lengre og spissere i formen og har lysere fargetegninger i skinnet. // Den har også bedre kondisjon enn torsk som lever stasjonært. Skrei har en fast konsistens og et hvitt, delikat fiskekjøtt. // Skreiens tilbehør som rogn, lever, tunge og kjake gjør produktet skrei helt spesielt.
|
Våre vikingforfedre laget tidlig et system og infrastruktur for å behandle tørket torsk, både i Norge og på Island. Når egne innbyggere var sikret nok mat, ble overskudd solgt til naboland i Nord-Europa. Grunnlaget var lagt for vikingenes ekspansjon, basert på et delvis tørt, men sunt torskekosthold.
Vikingene skal ha gjennomført hele fem Amerika-ekspedisjoner mellom 985 og 1011. Hva spiste våre tidlige slektninger underveis, på det som måtte ha vært en farlig reise? Jo, torsk. Gjennom sine kunnskaper om tørking i kaldt vær, fikk de en holdbar og svært næringsrik matkilde. Fisk mister over halvparten av vekten gjennom tørking, noe som gjør den lett å frakte.
Baskernes inntogsmarsj. Våre vikingforfedre var ikke de eneste som forsto seg på torsk. Andre europeere foredlet også varen, men fortsatt er sjansen stor for at folk utbryter «ah, bacalao» når du på besøk i Brasil forteller at du kommer fra Norge. Den verdensberømte klippfisk-retten har egentlig sin opprinnelse i Portugal. Historien forteller at den ble introdusert i Kristiansund av fiskeoppkjøpere fra Baskerland i Spania på begynnelsen av 1800-tallet. Ordet bacalao betyr rett og slett torsk på spansk og portugisisk. Det var lenge baskerne i Nord-Spania som sørget for å bringe råvarene til bords.
Forfatter og journalist Mark Kurlansky har gjennom bøker og artikler fortalt om hvordan baskerne noen hundre år etter vikingtiden dro lenger enn de fleste for å jakte på hval. Det var på slike tokt i nordvestlige farvann de kom over store torskestimer. Denne fangsten ble en næringsrik matreserve, som baskerne lenge hadde for seg selv. Og de tjente store penger.
Torsken fikk drahjelp av det religiøse Europa. I middelalderen hadde kirken stor makt, og fastedager var vanlig. Da var gjerne seksuelt samvær og kjøttspising forbudt, mens det var lov å spise «kald» mat. Fordi fisken kommer fra vann, ble den betraktet som kald, i motsetning til kjøtt.
Magre dager skulle også omfatte alle fredager, ettersom Kristus ble korsfestet på en fredag. I tillegg kom de 40 dagene i fasten og andre merkedager i den religiøse kalenderen. Slik ble baskerne, og senere nordmenn fra kysten i Nord-Norge og ned til handelsbyen Bergen, rikere for hver merkedag.
Det hvite gullet. Mange var svært nysgjerrige på hvor baskerne fikk sine eventyrlige fangster fra. Men det var naturligvis ikke noe baskerne røpet frivillig. Det sies at det til tider skal ha ligget over 1000 baskiske skip utenfor de torskerike bankene i Nord-Amerika. Men baskerne holdt klokelig tett om sitt «hvite gull».
Det var en utvandret italiener, Giovanni Caboto (t.h.), bosatt i England, som «røpet» for verden hvor disse eventyrlige fiskebankene befant seg. Bakgrunnen var at et eget handelsforbund, hanseatene, forsøkte på 1400-tallet å monopolisere all handel med tørrfisk av torsk, noe engelskmennene likte dårlig. Dette gjaldt ikke minst handelsinteressene i havnebyen Bristol. De begynte systematisk å lete etter kildene til baskernes rikdom. I 1497, fem år etter at Columbus snublet over Karibia første gang, seilte Caboto fra Bristol. Også han ville finne sjøveien til Asia og gjøre det Columbus ikke hadde klart noen år tidligere. John Cabot, som han ble hetende, fant nytt land og ga det nettopp det navnet: New Found Land. Det morsomme er at det var i den samme delen av verden som Leif Eriksson og andre vikinger hadde gått i land ca. 500 år tidligere.
Urbanisering, industrialisering og velstand. Europeiske pilegrimer etablerte seg etter hvert oppover den amerikanske vestkysten. Britene begynte en storstilt utbygging av sin fiskeflåte. Byer ble bygd. Prima torsk ble fraktet inn i europeiske havner og til regioner med rike saltforekomster, spesielt i Frankrike, Spania og Tyskland. Torskeeventyret bidro også til en storstilt industriutvikling, ikke ulikt det som skjedde da potetens popularitet økte i Europa.
Torsken smurte økonomien på begge sider av Atlanterhavet også på en annen måte. Den ble en viktig del av den i dag beryktede trekanthandelen i kolonitiden, med råvarer fra koloniene til Europa, bearbeidede varer fra Europa til Afrika og slaver fra Afrika til koloniene. Karibia produserte lite annen mat enn sukker, og det var dyrt å fø slavene på de store plantasjene.
I begynnelsen ble det importert saltet oksekjøtt fra England, men etter hvert oppdaget driftige handelsmenn at de kunne salte torsk. Dermed unngikk plantasjeeierne å måtte dyrke jord for å fø sine slaver. Det man tenkte var annenrangs torsk, gjorde susen.
Torsk, konflikt og bråk. Torsken former fortsatt det politiske Norge. Nå står slaget om Lofoten og Vesterålen: fisk mot olje. På mange måter kan vi kanskje også hevde at torsken var med på å avgjøre EF/EU-avstemningene i 1972 og 1994. I Nord-Norge stemte over 70 prosent nei, ikke minst av redsel for utenlandske trålere.
Kamp om fiskeressurser er altså ikke uvanlig. Torskekrig forbindes likevel først og fremst med Island og England. De tre «torskekrigene» mellom disse landene på 1970-tallet hadde utgangspunkt i stadige utvidelser av fiskerisonene, fordi torskeforekomstene raskt minsket. Konflikten skapte hodebry også for NATO.
Det var ikke udramatisk at NATO-nasjoner fyrte løs på hverandre med skarpt. Det var i denne forbindelse islendingene fant opp sitt beste forsvarsvåpen – en gedigen trålsaks. Kurlansky skriver at den islandske kystvakten på fem måneder rundt årsskiftet 1975 kuttet 46 britiske og ni tyske tråler.
Fremtidens torskemiddag. Nå er den en gang så store bestanden av den populære Newfoundland-torsken borte. Vi forsynte oss for grovt. I dag er det andre utfordringer som venter. Med endring i havtemperaturen vil kanskje andre fiskeslag ta over for torsken i den sørlige delen av utbredelsesområdet. År om annet signaliserer nemlig forskere at det kan bli stopp i deler av det norske torskefisket. Det er innført fangstkvoter for utenlandske sommerturister og stopp i fangst av kysttorsk utenfor Sørlandet. I Østersjøen er det svært kritisk for den kaldtvannstilpassede lokale stammen ettersom klimaflukten nordover er stengt av Bottenviken.
Nå er den en gang så store bestanden av den populære Newfoundland-torsken borte. Vi forsynte oss for grovt.
Men bildet er ikke entydig – de siste årene har skreifisket vært eventyrlig. Nyere forskning viser at torsken er inndelt i flere nøye temperaturtilpassede stammer, slik at en såkalt varmtvanns-tilpasset stamme som den norske kysttorsken, er truet, mens skreien – en kaldtvannstype – som vokser opp i Barentshavet, fortsatt har gode levekår og kan komme til å flytte seg lenger nordover når temperaturen øker.
På samme måte som vi blir påvirket av det vi spiser, påvirker vi også det vi jakter på. Stipendiat Anne Maria Eikeseth har i sin forskning ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo funnet ut at vi gjennom sterkt fisketrykk har forandret torsken som art. Torsken blir mindre og gyter tidligere i livet. Dette er evolusjonære endringer som kan være med på å påvirke artens bærekraft.
«Skuld Torsken os feyle, hvad havde vi da, hvad skulle vi føre til Bergen herfra», spurte dikterpresten Petter Dass i 1735. Det spørsmålet er nesten like relevant i dag, når du går i fiskebutikken og kjøper årets skrei og betaler med en 200-lapp med torskemotiv. Torsken har en lang norsk og internasjonal historie som mat og samfunnsressurs. Den har vært avgjørende i å bygge livskraftige samfunn og økonomier.
Og den fortjener et forvaltningsregime som gjør at den kan overleve langt inn i fremtiden.
Kilder: Kapitelet «Havets hvite gull», i Andrew P. Kroglund: «Kniv, Sjel og Gaffel. På sporet av det sultne menneske». Vega 2016
Frank A. Jensen: «Torsk. Fisken som skapte Norge». Kagge. 2012
Mark Kurlansky: «Torsk. En biografi om fisken som forandret verden». J.M. Stenersen 2009
Mark Kurlansky: «The Basque History of the World». Penguin Books, 1999