Spesialiseringsutviklingen. Kompetansen er spisset. Corporate M&A, internasjonal MVA, utlendingsrett og barnerett. Nettsideprofilen til norske advokater illustrerer hovedtrenden i bransjen: spesialisering. I forvaltningen er situasjonen mye den samme. Til tross for lik universitetsgrad, er det sjelden utlendingsrettsekspertene i Utlendingsnemnda grubler over de samme lovbestemmelser som juristene i Patentstyret.

Adam Smiths berømte refleksjoner i «The Wealth of Nations» om produksjon av nåler i England, med spesialisering av arbeiderne i 18 ulike produksjonstrinn, er overførbart til arbeidsfordelingen innad

i norske forretningsadvokatfirmaer og oppdelingen av forvaltningen i mange spesialorganer. Grunntanken er at spesialisering forbedrer både kvaliteten og effektiviteten i produksjonen av alt fra nåler til juridiske tjenester.

Spesialiseringen i norsk yrkesliv når stadig nye høyder, hånd i hånd med kraftig produktivitetsvekst. Denne generelle spesialiseringsutviklingen faller sammen med et mer komplekst lovverk, kjennetegnet ved EØS-samarbeidet og menneskerettighetenes inntog i norsk rett, samt en generell rettsliggjøring av samfunnet. Juriststanden i Norge er derfor langt mer spesialisert i dag enn hva den var for bare to tiår siden.

Generalistprinsippet. Men dommerne holder stand. Denne mektige gruppen av uoppsigelige embetsmenn avgjør alt fra innfløkte skatterettslige tvister til barnefordelingssaker eller tiltaltes tilregnelighet i straffesaker. I motsetning til andre generalister som støtter seg til spesialister i bakhånd, fastleger henviser for eksempel pasienten til spesialist ved de minste antydninger på et uvanlig sykdomstilfelle, må dommeren i hvert enkelt tilfelle fatte en avgjørelse i saken, selv der den omhandler et rettsområde som kun visse juristspesialister praktiserer til det daglige. For i Norge er utgangspunktet fullfaglige domstoler – hver domstol behandler alle typer tvister og straffesaker. Videre er hovedregelen at alle dommere behandler alle typer saker. Dette er gjerne omtalt som «generalistprinsippet».

Det har ikke alltid vært slik. Før vedtaket av domstolloven i 1915 eksisterte det særlige sjøretter, handelsretter og håndverksretter. Siden har stadig flere særdomstoler forsvunnet. Etter annen verdenskrig forsvant fiskeridomstolene, mens ordningen med egne militære domstoler i fredstid ble opphevet av Stortinget på 1990-tallet. Gradvis er særdomstolene blitt erstattet med dagens generalistdomstoler, en utvikling i stikk motsatt retning av den øvrige samfunnstrenden. 

Unngår bindinger. Hovedtrekkene i dagens domstolsordning har bred oppslutning, både blant politikere og ikke minst i dommerstanden. «Som generalist ser man rettsområdene i sammenheng, og sakene kan vurderes i et bredt perspektiv. Dette gir økt kunnskap og innsikt», sier Cecilie Østensen Berglund, lagmann i Borgarting lagmannsrett. Berglund ønsker likevel en justering av dagens ordning. Hun ønsker en utvikling i retning moderat spesialisering innad i domstolene velkommen.

Generalistprinsippet sikrer dommerne et bredt samfunnsperspektiv på konfliktløsning. Dommerne kan se ulike rettsområder i en bredere sammenheng enn hva som er tilfellet i et spesialorgan, samt unngå uheldige bindinger til ulike spesialområder og fagmiljøer.

Geir Engebretsen, sorenskriver ved Oslo tingrett, fremhever at generalistprinsippet sikrer dommerne et bredt samfunnsperspektiv på konfliktløsning. Dommerne kan se ulike rettsområder i en bredere sammenheng enn hva som er tilfellet i et spesialorgan, samt unngå uheldige bindinger til ulike spesialområder og fagmiljøer. Dette er ifølge Engebretsen kjernen i dagens system hvor tanken er at en slik allsidig erfaring fra mange retts- og samfunnsområder sikrer borgernes tillit til dommerne og domstolene som dyktige og upartiske konfliktløsere.   

Ny debatt om særdomstoler. Ikke alle er like begeistret for dagens domstolssystem. Opprettelse av særdomstoler er et stadig tilbakevendende diskusjonstema innenfor visse rettsområder. Noen skatterettsadvokater har argumentert for at dette er et rettsområde som tidvis reiser så kompliserte rettslige problemstillinger at hensynet til borgernes ressursbruk og rettssikkerhet taler for egne særdomstoler med ekspertdommere.

Ifølge en vandrehistorie i advokatkretser uttalte en dommer, etter tre timer med redegjørelser fra partenes prosessfullmektiger om sakens jus og faktum i en skattetvist, at han ikke hadde forstått noen ting av hva som hadde blitt sagt. Like fullt er det ikke en unison oppslutning blant forretningsadvokater om at dagens fullfaglige domstoler bør erstattes med flere særdomstoler.

«Hvis du er ekspert, så er det din oppgave å formidle budskapet slik at dommeren forstår problemstillingene i saken», sier en av Norges ledende prosedyreadvokater innenfor forretningsjus. I tillegg medfører etablering av særdomstoler en fare for egne tvister om hvilken domstol en sak skal gå for – nærmest jus for jusens skyld.

Advokatforeningen ser imidlertid ut til å være mer åpen for endringer. I forbindelse med den løpende diskusjonen knyttet til en geografisk oppsplitting av Oslo tingrett – en stor domstol i europeisk sammenheng – tok Advokatforeningen til orde for at fagspesifikke særdomstoler i Oslo bør utredes nærmere.

Distriktspolitiske hensyn. Komplisert jus er ikke den eneste begrunnelsen for foreslåtte endringer av hvordan domstolene er organisert. Regjeringen utreder et eget hurtigspor for behandling av straffesaker der tiltalte er utlending uten noen tilknytning til Norge. Videre er et stadig tilbakevendende diskusjonstema etablering av særdomstoler for familierettslige tvister, herunder rettssaker mellom foreldrene om hvor barnet skal bo.

Foreldrerettstvister utgjør et betydelig antall av sakene i norske domstoler. En overføring av disse sakene til egne særdomstoler er potensielt sensitivt av distriktspolitiske grunner. Dagens ordning med mange små tingretter er vanskeligere å opprettholde uten generalistdommere som behandler nær sagt alle sakstilfeller innenfor bestemte geografiske områder.

Uformell spesialisering. Under overflaten av dagens system er det likevel tilløp til spesialisering innad i de større domstolene. Domstoladministrasjonen avsluttet i 2012 et flerårig prøveprosjekt med moderat spesialisering. Kjernen i dette var at dommere fikk egne spesialområder basert på deres fagbakgrunn, slik at en viss andel av dommernes saker falt inn under bestemte fagområder.

Selv om prøveprosjektet fra Domstoladministrasjonen ikke er blitt fulgt opp med et formalisert regelverk, forekommer det til en viss grad uformell spesialisering. Dommerutvelgelse til den enkelte sak skjer etter et ikke lovfestet «tilfeldighetsprinsipp». Hovedformålet er å forhindre partene fra å kunne innvirke på hvilken dommer som administrerer saken.

Det noe ulne innholdet i hvordan tilfeldighetsprinsippet konkret skal praktiseres, har medført varierende praksis mellom de ulike domstolene. I Oslo tingrett praktiseres moderat spesialisering på familiesaksområdet og for patentrettslige saker, et særegent rettsområde som etter lov behandles for hele landet i Oslo tingrett, er det en liten gruppe på åtte-ni dommere som administrerer tvistene, opplyser sorenskriver Geir Engebretsen.

For Thor Henning Auestad, dommer i Stavanger tingrett, fremstår spesialisering innad i de alminnelige domstolene som en «pose og sekkløsning», en oppnår effektivitetsgevinster uten faren for faglig fragmentering som særdomstoler kan medføre. En annen dommer frykter derimot at økt spesialisering innad i domstolene kan uthule dagens generalistmodell.

Hvilken vei utviklingen tar videre, er uavklart. Sorenskriver Geir Engebretsen er i hvert fall bestemt på at Oslo tingrett vil arbeide videre med utvikling av moderat spesialisering i domstolen. Hovedtrekkene fra dagens system med generalistdommere forsvinner like fullt neppe, selv om tendensen går i retning av større domstoler med noe økt spesialisering innad.

I et norsk arbeidsliv spekket med spesialister, ser dommerne ut til å bli de siste generalister.