• Illustrasjoner for Aftenposten Innsikt: Marianne Engedal/Skinkeape

Jakter samisk oppslutning om industriutvikling i nord

Jakter samisk oppslutning om industriutvikling i nord

For arealkrevende industri til det grønne skiftet er de vidstrakte nordområdene «det neste store». Men lar målet seg overhodet forene med en allerede presset reindrift og urfolksrettigheter? Også blant samene er det stor uenighet om veien videre.

Fra utgave: 6 / juni 2024

«Mennesker ble fratatt språket sitt, kulturen sin, selvtilliten og identiteten sin. For noen gikk det på livet løs», sa kong Harald i fjorårets nyttårstale. Ordene refererte til rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, om uretten begått mot samer, kvener og skogfinner under fornorskningspolitikken.

«Å se med åpne øyne på hva som faktisk har skjedd, er avgjørende for forsoningsarbeidet som nå må følge», fortsatte kongens tale.

Men samtidig som Norge nå fronter en forsoningspolitikk og erkjennelse av historiske overgrep, får urfolks tradisjonelle leveområder stadig mer oppmerksomhet av en helt annen grunn – det grønne skiftet.

 

Positivt for forsvar

Overgangen krever en massiv utbygging av arealkrevende fornybar kraft og industri, og blikket rettes mot Norges vidstrakte og stedvis tynt befolkede nordområder. Vindkraftverk, mineralutvinning, kraftlinjer og kraftkrevende datasentre er alle på en lengre liste over utbyggingsmuligheter i nord.

Hele 26 nye kraftprosjekter i Finnmark (25 vind- og ett vannkraft) er meldt inn til NVE i 2024. Foreløpig vil kun et fåtall av disse få konsesjon og bli realisert.

De som heier på utbygging, vektlegger styrking av lokalt arbeidsmarked og økonomi, og at det kan motvirke fraflytting og «forgubbing» i nord. Dette har også et forsvarsaspekt. «Uten folk, ingen sikkerhet. Uten sikkerhet, ingen folk. Den viktigste sikkerhetspolitiske investeringen vi kan gjøre, er å fortsette den bærekraftige utviklingen av Nord-Norge», sa daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt under arktiskonferansen Arctic Frontiers i 2023.

 

 

Men historisk har industriutvikling i Arktis gjerne vært knyttet til brudd på menneske- og urfolksrettigheter. Også i Norge er arealer i samenes tradisjonelle leveområder overgitt til industri og kraftverk. Reindriftens beitearealer er blitt kilde til konflikt.

– Nå har vi kommet til et kritisk punkt, og reindriften blir stadig mer presset, sier seniorforsker Vigdis Nygaard ved forskningsinstituttet Norce.

– Utbygging har skjedd gradvis fra 1960-tallet med vannkraft, strømlinjer, hytter, vindkraft og gruver. Men for mange reinbeitedistrikter er det nå ikke mer å ta av, slår hun fast.

Med Fosen-dommen fra 2021 ferskt i minnet stiller spørsmålet seg selv: Er det plass til både storstilt «grønn» utbygging og dagens reinbeitenæring i nordområdene?

Ifølge Nygaard er det viktig å se samenes holdning til det grønne skiftet i kontekst med forsoningsarbeidet som nå følges opp av Stortinget.

– I enkelte samiske miljøer oppleves det veldig dobbelt – at den norske stat erkjenner urett og vil gjøre alt godt igjen, samtidig som menneskerettighetsbruddet i Fosen-saken fikk pågå i over to år. Å trykke på hurtigknappen for det grønne skiftet og forsere en industriutvikling med store konsekvenser for samiske næringer og kultur, kan oppleves som at uretten videreføres.

 

Generell konvensjon

Ifølge seniorforskeren i Norce står urfolksrettigheter relativt sterkt i Norge, i hvert fall på papiret. Norge var første land i verden som ratifiserte ILO*-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater – med hovedprinsipp om urfolks rett til å bevare og videreutvikle egen kultur, og myndighetens plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet.

* International Labour Organization (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) er et FN-byrå som jobber med arbeidssaker.

– Sverige og Finland har eksempelvis ikke undertegnet denne avtalen, og på mange områder har samer i Norge mer selvbestemmelse enn samer i nabolandene. Det norske Same-tinget har mer innflytelse på nasjonal politikk og forvalter større økonomiske ressurser enn de respektive sametingene i nabolandene, og har engasjert seg sterkt i internasjonalt urfolksarbeid.

Staten har plikt til å konsultere Sametinget og andre samiske interesser i saker som vil få direkte betydning for samiske forhold. Men dette skjer ikke alltid – eksempelvis ved beslutningen om elektrifisering av Melkøya i fjor sommer, forklarer hun.

Partiet Rødt var blant dem som reagerte på at det ikke var gjennomført konsultasjoner med Sametinget forut for beslutningen. Sametinget ba om et konsultasjonsmøte i juni i fjor, men Olje- og energidepartementet mente elektrifiseringen ikke ville ha direkte påvirkning på samiske interesser.

Sametinget har gjentatte ganger påpekt at kraftlinjen ville påvirke reindriften betydelig. Dette har også NVE erkjent.

 

Innsigelser og rettens vei

Ulike typer utbygginger behandles etter ulikt lovverk. Etter at vindkraftsaker på land nå først behandles etter Plan- og bygningsloven, har kommunestyrene gjennom behandling av områdeplan fått mer makt og sitter med nøkkelen til å få vedtatt en utbygging, ifølge Vigdis Nygaard.

– Men vil et kommunestyre, som har utsikter til flere millioner årlig i inntekter fra vindkraft, vektlegge samiske interesser, som reindriftens behov for beitearealer? Dette spørsmålet er høyst aktuelt i flere finnmarkskommuner som i disse dager skal ta stilling til om planprosesser skal igangsettes, sier hun.

 

 

– I praksis er det kun to kommuner i Norge, Karasjok og Kautokeino, med samisk majoritetsstyre hvor reindriften kan være sikker på støtte, sier Nygaard.

Hvis de samiske rettighetshaverne ikke blir hensyntatt i planprosessen, er innsigelse neste steg. Og hvis dette heller ikke fører frem, er siste utvei å prøve saken for retten.

– Men utbyggere har ofte ikke tid til å stanse for å vente på de rettslige prosessene. Det er en svakhet i systemet at staten kan gi forhåndstiltredelse** før saken er rettslig prøvet og utbyggingen starter. Dette er påpekt av Sametinget både i Fosen-saken, og sist i Øyfjellet-saken.

** Adgang til å ta i bruk en annens eiendom etter at det er truffet vedtak om ekspropriasjon, men før ekspropriasjonserstatningen er fastsatt.

 

Sier aldri nei til møter

Til Aftenposten Innsikt sier sametingspresident Silje Karine Muotka at hun og andre samiske representanter ofte stiller opp i konsultasjonsprosesser i god tro om å finne gode løsninger – og at konsultasjonsloven i stor grad opprettholder sameinteressenes krav og behov for inkludering.

– Vi har som policy at vi aldri sier nei til møter. I de prosessene Sametinget har konsultasjonsrett, har vi også innsigelsesmuligheter – men vi kan ikke aktivere både konsultasjoner og innsigelser.

Samtidig opplever Muotka at det er et skjevt maktforhold i konsultasjonen – og at de samiske interessene mange ganger kommer til kort. Hun tror det skyldes manglende vilje.

– Ofte kan statsråder åpne møtet med en uttalelse à la «det er ikke alt vi kan bli enige om». Når dette er de innledende ordene, er det få som er interessert i hva vi faktisk kan bli enige om. De har som bakgrunn at de alltid bestemmer, og vi sitter ikke med det endelige ordet.

Presidenten har likevel tro på at forbedring er mulig.

– Det handler om tillitsbygging i begge retninger, og å ha en holdning om at vi kan enes om alternativer.

Men dette er i stor grad også et ressursspørsmål for Sametinget.

– Forespørsler om konsultasjoner og møter kommer fra alle mulige ledd – kommuner, fylkeskommunen, utbyggere, NVE, departement. Det sier seg selv at dette krever kapasitet.

 

«Klare til å være med»

Men hvordan stiller Sametinget seg til det grønne skiftet og behovet for bærekraftig næringsutvikling i nord?

Under en paneldebatt på konferansen Arctic Frontiers i Tromsø i januar 2023, uttalte presidenten at hun ikke var redd for at det grønne skiftet skal gå på akkord med urfolks rettigheter og bosetninger.

– Er man en del av utfordringen og har et sete ved bordet, eier man den sammen, og da vil man også være en del av løsningen sammen, sa Muotka fra scenen.

Når Aftenposten Innsikt spør henne om dette ett år senere, sier hun:

– Vi er klare til å være med, og vi er klare for å ta mer ansvar, men vi må ha mer avklaring på hvor vi skal være i de prosessene.

Samtidig bedyrer sametingspresidenten:

– Generelt positiv til all utbygging, det kan man ikke være. Vi er opptatt av at vi har en fremtid, og hvis jeg som president ikke hadde jobbet for å ta vare på natur, språk eller kultur, hadde jeg ikke gjort jobben min.

Hennes jobb som folkevalgt handler i stor grad om å unngå brudd på menneskerettigheter, sier hun.

– En beskyttelse av individuelle rettigheter er et minimum i en rettsstat. Vi er ikke her for å ødelegge prosesser, vi er her for å sikre at det er en fremtid også for samisk kultur, næringsutøvelse og språk, og da må vi også sikre at våre rettigheter anerkjennes og respekteres – helst så tidlig som mulig i saker, så vi greier å ha gjensidig forpliktende prosesser.

I tillegg mener Muotka at det eksisterer et mytedrevet narrativ om at samer stikker kjepper i hjulene for utvikling.

– Hvis vi ser på historien, har det blant annet vært en vidstrakt utbygging av vannkraft i samiske områder. Det er gitt over 400 vannkraftkonsesjoner, hvorav 160 er i områder med samiske rettighetshavere som er av-hengig av fiske i elvene. Har samer da ikke bidratt, sier Silje Karine Muotka.

– I tillegg har det i et tiår foregått en tvangsreduksjon av reinflokker, og reindriftsarealer vil aldri bli utvidet. Et sted går grensen, og det burde alle forstå.

 

 

Ikke én samisk stemme

Men det er et fåtall av norske samer som livnærer seg av reindrift.

– Rundt én av ti samer driver med reindrift, men mange samer har sterk tilknytning til reindriften på ulikt vis. Sammen med fiske, utmarkshøsting og jordbruk er det viktige næringer for å opprettholde samisk språk og kultur for fremtiden, sier Muotka.

Vigdis Nygaard mener den samiske stemmen ikke er én stemme, og at det er en krevende balansegang.

– Tradisjonelt har de fleste sjøsamer drevet med jordbruk og fiske, og kan ha en helt annen holdning – som et ønske om å styrke økonomien i lokalsamfunnet og skape nye arbeidsplasser. Sametinget må derfor gjøre sine vurderinger og balansere behovene til reindriften opp mot dem som ønsker nye arbeidsplasser.

Per Selle, professor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, påpeker at reindrift er basis for mye av tenkingen og politikken til Norske Samers Riksforbund (NSR), som innehar flertallet i Sametinget, til tross for at relativt få samer er sysselsatt i næringen.

Han mener dette kommer av at samer politisk sett har behov for å skille seg fra resten av samfunnet.

– Urfolkspolitikken er avhengig av å tydeliggjøre at urfolk er forskjellige fra andre folk. Hvis du ikke skiller samer fra andre, har du hverken juridisk eller politisk makt. Her er reindriften essensiell. Den sier noe om det historiske og det territorielle nedslagsfeltet til samene, sier Selle.

Derfor blir det utfordrende for blant annet NSR i praksis å gå imot reindriftsinteresser, også når det kommer i konflikt med andre samiske interesser, mener han.

– Den samepolitikken som ikke tar reindriften alvorlig, vil også få problemer på andre felt.

Selle mener også man ikke burde være overrasket over at Sametinget noen ganger forsøker å hindre utbygging.

– Det er helt rasjonelle betraktninger bak ønsket om å stanse industriell utbygging – det skulle bare mangle. Hvis du gir samene en form for autonomi koblet til internasjonal rett – og mulighet for innsigelser – må du også forvente at de bruker dette i politikken, slik alle andre grupper gjør.

Dersom lovgivning kommer i konflikt med ønsket utvikling, tror han staten, utbyggere og andre interessenter som konsekvens kan forsøke å gå rundt disse rettighetene for å få gjennom prosjekter. Selle mener å se en økning av slike forsøk.

 

Ønsker vindkraft

Lebesby kommune i Finnmark har nylig lagt frem en plan for utbygging av to vindkraftverk, som regjeringen håper skal forsyne Melkøya med strøm innen 2030. Sigurd Rafaelsen (Ap), tidligere ordfører i Lebesby, som ble fast møtende stortingsrepresentant i april, erkjenner at slik utbygging er grobunn for en polarisert debatt, selv om han opplever at de lokalt i stor grad har hatt et godt ordskifte.

– Vi ønsker å utvikle vindkraft i kommunen, da det er del av samfunnsplanen om å ta i bruk naturressursene vi har fortrinn i – fiskeri, havbruk, vannkraft, reindrift, landbruk eller vindkraft – som tross det klimatiske forholdet representerer et næringsgrunnlag. Det handler også om kraftsituasjonen regionalt.

Rafaelsen påpeker at prosessen innebærer å finne de beste prosjektene, som både lokalbefolkningen og rettighetshavere – inkludert reindrift – kan leve med.

– De ulike prosjektene har ulik grad av konfliktnivå. Vi har bedt reindriftsdistriktet om deres tilbakemelding. Vi ønsker å ta hensyn, men er tydelige på at dette er en utvikling vi ønsker, sier Rafaelsen.

Han mener de som bor i Arktis, har både ansvar for og fordeler av å bidra til en bærekraftig omstilling.

– De som lever av naturen her, er avhengig av at vi stopper de klimatiske endringene, og at beiteforholdene ikke blir vanskeligere. De grønne løsningene er også vår mulighet til å skape utvikling, vekst og moderne jobber rustet for fremtiden, alt som kan bidra til bosetting i nord.

 

 

Balansere lokale og globale behov

Seniorforsker Vigdis Nygaard mener konflikten koker ned til at globale og nasjonale behov ikke alltid samsvarer med de lokale. Også innad i lokalsamfunn er det ulike holdninger til industriutvikling.

– Det er kjempeutfordrende. Noen ganger er ikke enighet mulig. Hvilken part er det da som må gi seg? Hvilke behov skal veie tyngst?

Så hvordan sjongleres dette i andre land i Arktis? Kan vi lære noe av praksisen i Nord-Amerika?

Sameksistens mellom lokale og globale behov er akkurat det Indigenous Resource Network fra Canada jobber med, forteller leder John Desjarlais til Aftenposten Innsikt, da vi møter ham under Arctic Frontiers 2024.

Nettverket – som består av representanter fra en rekke urfolksgrupper – jobber for å fremme dialogen om de positive sidene ved ressursutvikling i urfolksområder, samt å bedre inkludering av urfolksgrupper i beslutningsprosesser, forteller han.

– Det spredte seg også et narrativ om at urfolk generelt var imot næringsutvikling – gjerne drevet frem av miljøaktivister. Vi gjennomførte derfor en nasjonal spørreundersøkelse som viste at 65 prosent av kanadiske urfolk var positiv til næringsutvikling, mens en mindre andel var usikre, og en enda mindre andel var tydelig imot, hevder han.

 

– Må være en del av samtalen

Gjennom sitt arbeid som urfolkrepresentant i møte med industri, har han identifisert tre viktige faktorer for å bygge bro mellom globale og lokale behov, samt minske konflikt, og øke urfolks aksept for næringsutbygging.

– Eierskap, lokale fordeler og partnerskap, lister han opp.

Eierskap kan ta forskjellige former.

– Det kan være skjøte til landeiendommer, bedrifter, utviklingsprosjekter, eierskap i en gruve, energiprosjekter og så videre.

Uavhengig av type eierskap, løftes urfolk fra kun å være en rettighetshaver, til å være eier av det regulatoriske, med økt bestemmelsesrett. I tillegg kan eierskap føre til lokale fordeler som arbeidsplasser og midler til utbygging av infrastruktur.

Han mener ønsket om å bidra til den globale klimakampen er til stede dersom urfolk får være del av samtalen.

– Det er del av vårt behov for selvbestemmelse. Hva kan fordelene være, og hva er avtrykket? Når urfolk får være med på samtalen om risiko, kan de selv ta beslutningen om hva som er akseptabelt og ikke.

 

Radikal lov om landrettigheter

I Alaska ble urfolks landeierskap for alvor satt på agendaen gjennom Alaska Native Claim Settlement Act (ANCSA) fra 1971.

– Det var en radikal tanke på den tiden – og loven gikk gjennom Kongressen som et svar på behandlingen urfolk hadde fått i USAs øvrige delstater, sier David Balton, direktør for Arctic Executive Steering Committee, og Office of Science and Technology Policy i Det hvite hus, da vi møter ham i Tromsø.

Loven, som ble vedtatt i 1971, handlet i all hovedsak om å overføre landeierskap til urfolk. Hensikten var å løse en langvarig konflikt knyttet til urfolks bruksrettigheter, og samtidig stimulere til økonomisk utvikling i delstaten. Den ble delt inn i 12 regioner, og landeierskap ble overgitt til 13 regionale urfolk-eide selskaper, samt 200 private urfolk-eide selskaper på landsby-nivå.

– Med landrettigheter fikk de en egeninteresse av å utvikle næring, sier Balton.

Han sammenligner Alaska og Norge.

– Økonomiene våre er relativt like. Vi har i stor grad vært avhengige av hydrokarboner, og vi erkjenner at denne æraen er i ferd med å ta slutt. Og med utvikling av ny og variert økonomi er vi avhengige av å jobbe sammen med rettighetshavere – eksempelvis urfolk i Alaska. De har sjelden like interesser, heller ikke i det grønne skiftet.

Derfor bedyrer han at kontakt og dialog er helt avgjørende for samarbeid om næringsutvikling.

– Vi har en formell og dyp forpliktelse til å konsultere om enhver situasjon som vil påvirke dem.

 

Landrettigheter ga infrastruktur

Et av urfolkene som ble påvirket av ANCSA-loven, var Inupiatene, i Alaska-kommunen North Slope, som etter 1971 ble en av statens største grunneiere med Arctic Slope Regional Corporation.

– Vi fikk mindre areal enn vi ønsket, så vi var den eneste regionen som stemte imot forslaget, forklarer Nagruk Harcharek, president i organisasjonen Voice of Arctic Inupiat. De jobber med å skape dialog mellom rettighetshavere og grupper som er påvirket av beslutninger som gjøres i regionen.

Likevel endte eierskapet opp med å skape en enorm utvikling av infrastruktur og sosiale tjenester.

– Vann, kloakk, veier, skole – alt av infrastruktur fra den moderne verdenen er takket være eierskap og skatterettigheter.

North Slope har også Alaskas største forekomster av olje og gass, og det kontroversielle oljeutvinningsprosjektet Willow Project skal etter planen produsere 180 000 oljetønner pr. dag i det tradisjonelle Inupiat-områder.

Harcharek erkjenner at prosjektet – og utviklingen i området generelt – har vært konfliktfylt.

– Likevel kommer tradisjonelle verdier og selvforsyning som prioritet nummer én til enhver tid, sier Harcharek.

Han hevder at majoriteten av befolkningen i North Slope støtter både Willow Project og andre utviklingsprosjekter.

– Det er nettopp fordi de bidrar til at samfunnene får bedre økonomi og sosiale tjenester. Noen av prosjektene gagner også den tradisjonelle kulturen, eksempelvis ved at det blir bygd flere veier som kan brukes til jakt.

– Hadde vi ikke hatt landrettigheter, ville vi ikke hatt det slik. Utbyggere er nå avhengig av å ha vår støtte, ellers blir det ikke noe av prosjektet.

Inupiatene i North Slope driver også tradisjonell drift og jakt på karibu (nordamerikansk rein).

Oljeutbyggere i regionen uttaler på sine hjemmesider at de tilpasser konstruksjon og drift for å tillate naturlig migrasjon av dyr. Eksempelvis ved å bygge oljeledninger høyt nok fra bakken så det blir fri passasje, samt begrense trafikk på veier (15 kjøretøyer pr. time) der karibuflokker kan forstyrres.

En studie fra 2023 viste imidlertid at karibu blir påvirket av oljeledninger og veier i mye større grad enn man tidligere trodde. Dette utfordret blant annet utbyggingen av kontroversielle Ambler Road Project – en nesten 340 kilometer foreslått veistrekning som skal åpne for utbygging av gruvedrift sør for North Slope.

Da én av studiens forfattere presenterte funnet for representanter for urfolksgrupper som er avhengige av karibujakt – uttrykte styret sterk motstand mot Ambler Road project.

Styrelederen Vernon Cleceland uttalte da til Alaska Public Media: «Aldri i livet vil vi klare å slå myndighetene. Vi spiller cowboy og indianer. Jeg er ingen cowboy, jeg er en indianer. Cowboyene vinner hver gang.»

 

Lite sammenlignbart

Det er altså tydelige konfliktlinjer også i Nord-Amerika, men kan vi lære noe av systemet med urfolks landrettigheter?

– Alaska er et godt eksempel på at hvis urfolk eier landarealene, har man også rettigheter og økonomiske fordeler ved en eventuell utbygging. Da er urfolk en del av selve næringsutviklingen – en aktiv part. Slik er det ikke i Norge, sier seniorforsker Vigdis Nygaard.

I Norge har samiske interesser heller aldri hatt eierskap i store industriselskaper, ei heller nevneverdige økonom-iske fordeler av industriutbygging.

– Troms Kraft har tilbudt eierandeler til de berørte reinbeitedistriktene i en planlagt utbygging av vindkraft i Kvænangen kommune, men dette ble avslått av rein-driften. De har ingen arealer å avse, og penger kan ikke erstatte tapt beiteland, sier Nygaard.

Hun mener situasjonene i Norge og Nord-Amerika er lite sammenlignbare fordi den norske enhetsstaten omfatter samtlige innbyggere.

– Urfolk i Nord-Amerika har ikke i samme grad vært del av en velferdsstat, og lever i føderale delstater med ulik grad av selvstyre. Industriutvikling kan for dem innebære bedre tilgang på infrastruktur, skole og helsetjenester. Dette er ting som samer alt har tilgang på i Norge.

Det nærmeste man kommer landrettigheter for urfolk i Norge er FinnmarkseiendommenFeFo – som etter Finnmarksloven fra 17. juni 2005 bestemmer at samer og andre finnmarkinger i fellesskap har rettigheter til land og vann i fylket.

Alle grunneiendommer som tidligere var eid av Statskog og betegnet som umatrikulert grunn, ble da overført til FeFo. Den ledes av et styre som består av seks personer – tre valgt av Finnmark fylkesting og tre valgt av Sametinget.

Nygaard mener imidlertid at Finnmarkseiendommen som grunneier kommer for sent inn i beslutningsprosessen i store utbyggingssaker.

– I vindkraftsaker må utbygger tegne grunneieravtale med FeFo. Men hvis FeFo ikke ønsker å inngå en grunneieravtale fordi de er imot utbyggingen, kan staten ekspropriere grunnen og utbyggingen likevel realiseres.

Finnmarkseiendommen må ofte veie ulike samiske interesser mot hverandre, men også ivareta hele samfunnets interesser, påpeker Nygaard.

 

Per Selle ved UiB legger til at FeFo var ment å skape samarbeid og tillit mellom gruppene i Finnmark, men at det i praksis er blitt en arena for konflikt.

– Stemmegivningen i styret, spesielt i viktige utbyggingssaker, skjer i økende grad etter etniske linjer. Som institusjon sliter de med å sikre samene og andre innbyggere på én og samme tid. Det går ikke i hop, og det er ikke blitt en tillitsbasert institusjon – tvert imot, sier han.

I dagens styre har Norske Samers Riksforbund (NSR) og Nordkalottfolket to representanter hver.

 

Del av det norske samfunnet

Toril Bakken Kåven er sametingsrepresentant for Nordkalottfolket – som er i opposisjon i Sametinget. Da Aftenposten Innsikt spør henne om holdninger til det grønne skiftet, vektlegger hun at samer må huske å se på seg selv som del av hele det norske samfunnet.

– Vi er like avhengige av det grønne skiftet, energi og metaller som andre nordmenn er. Jeg har minst én telefon, én datamaskin, bil og snøscooter – og det må være utgangspunktet for politiske beslutninger. Urfolk er ikke en egen, rar gruppe som lever på 1600-tallet og bare går rundt i skinn og ull.

– Mange samer bor sørpå og i byer, og vi må være med på å ta et solidarisk ansvar for utvikling, for Norge og verden, fortsetter hun.

Hun ser med bekymring på forgubbingen i de samiske områdene og mener det er avgjørende å ha variasjon i arbeidsplasser for å skape en robusthet til å overleve.

Kåven mener det mangler likeverdighet i det samiske samfunnet, og at lovverket i dag i for stor grad beskytter reindrift fremfor andre samiske interesser.

– Reindriften har fått beskyttelse, og den har full rett til å bevege seg i utmark. Samtidig er bærsanking og innlandsfiske ikke definert som næring. Det kan oppfattes som en kriminalisering av de andre samene – og det har Sametinget aldri tatt tak i.

–- Nå oppfatter mange samer motvillig at reindrift skal gå foran alt. Hva med oss andre fastboende? Samfunnet rundt oss har til nå akseptert det reindriftssamiske som et premiss for en samisk politikk. Men mange begynner å åpne øynene for at vi ikke kan si nei til alt, og romantisere det samiske – særlig reindriften.

Hun mener det er derfor Nordkalottfolket nå ser større politisk oppslutning. De økte fra tre til ni representanter på Sametinget i 2021, og er nå nest største parti bak NSR. I Troms og Finnmark fylkesting økte de fra 1 til 8 representanter i 2023.

– Vi fremmer en likeverdighetstankegang. Det betyr likeverdighet både internt mellom samer, og mellom nordmenn og den samiske kulturen, sier Kåven i Nordkalottfolket.

Så er det håp for et farbart kompromiss om utbygging fremover?

– Betingelsene for samisk enighet er blitt stadig vanskeligere. Dette er klart uttrykt gjennom partisystemet, der Nordkalottfolkets fremvekst stiller grunnleggende spørsmål ved hovedforståelsen om samene som urfolk – slik NSR står for, sier professor Per Selle.

– Og med utbyggingspresset vi ser nå, blir det stadig mer utfordrende å se for seg bare én samisk hovedstemme.