Eksperimentet var enkelt, og en skulle tro oppgaven også var det. Litteratur-studenter ved to amerikanske universiteter fikk utdelt de første avsnittene av «Bleak House» av Charles Dickens og ble bedt om å lese og analysere dem. Med andre ord: Studenter i engelsk litteratur ble bedt om å lese engelsk litteratur fra midten av 1800-tallet. Hvor vanskelig kunne det være?
Veldig vanskelig, viste det seg. Studentene ble forvirret av juridisk språk og skjønte lite av metaforer. En dickensk beskrivelse av tåke forvirret dem fullstendig. De klarte ikke å forstå grunnleggende begreper: En student trodde at når det sto at en mann hadde «whiskers», betydde det at han var «i et rom med et dyr, tror jeg ... En katt?». (Han skjønte ikke at mannen hadde barter, red.anm.)
Problemet var ikke først og fremst at litteraturstudentene ikke var litterære, men snarere at de knapt var i stand til å lese.
Gjelder alle, overalt
Lesingen er i trøbbel. Flere studier ser ut til å vise det samme. Voksne leser mindre. Barn leser mindre. Tenåringer leser langt mindre. Små barn blir lest mindre for, og mange blir ikke lest for i det hele tatt. Barn i fattige familier er dårligst til å lese – et fenomen kjent som «lesegapet» – men nedgangen gjelder alle, overalt.
I USA har andelen mennesker som leser for fornøyelsens skyld, falt med to femtedeler på 20 år, ifølge en studie publisert i august i tidsskriftet iScience. Meningsmålingsinstituttet Yougov fant ut at 40 prosent av britene ikke hadde lest eller lyttet til en eneste bok i 2024. Og det står ikke stort bedre til med pliktlesingen: Ifølge Jonathan Bate, engelskprofessor ved Oxford University, sliter studentene med å komme seg gjennom én roman på tre uker. Selv unge med høyere utdanning, slik en annen eldre mann påpekte, er «ikke vant til å fordype seg og konsentrere seg».
Slike klagesanger bør imidlertid tas med en klype salt: Det eneste bokormer elsker mer enn bøker, er å klage over bøker og lesing. Det har de alltid gjort:
Den eldre mannen nevnt over var ironisk nok Dickens selv, i nettopp «Bleak House».
Sokrates fryktet at lesing ville «føre til glemsomhet» hos dem som leste, og Bibelens filosofiske bok Forkynneren bemerker at «det er ingen ende på de bøker som skrives». Men straks folk sluttet å bekymre seg over lesingens inntog, begynte de å bekymre seg for at lesingen var i ferd med å forsvinne. Som Forkynneren også sier:
«Det fins ikke noe nytt under solen».
Kortere setninger, enklere språk
Men det som skjer nå, er likevel noe nytt. Det handler ikke bare om at folk leser mindre, men også om hva de leser. Tekstenes struktur forandrer seg. Setningene blir kortere og enklere. En analyse av hundrevis av The New York Times-bestselgere viser at setningslengden i populære bøker har krympet med nesten en tredjedel siden 1930-årene.
Den første setningen i den viktorianske bestselgeren «Modern Painters» (1843–1860) av John Ruskin er 153 ord lang, inkludert det strenge rådet om at du ikke bør stole på «folkets feilaktige meninger». Fembindsverket har undertittelen: «Folkemeningen er ikke et kriterium for kvalitet».
Åpner du Amazons sakprosa-bestselger, «The Let Them Theory» av Mel Robbins, vil du se at den første setningen bare er 19 ord lang. Bokens undertittel lyder «Hvordan jeg forandret livet mitt», og blant Robbins' strenge råd for å få ting gjort (og overvinne nøling, angst og overtenking ved å handle innenfor et vindu på fem sekunder), er å telle nedover som ved en rakettoppskyting, fordi «når du først har startet nedtellingen, 5-4-3-2-1, er det ingen vei tilbake».
Dette er en påminnelse om at gode, gamle Ruskin visste et og annet han også.
Smarttelefoner får skylden for sviktende lese-vaner – og det er ingen tvil om at antall distrak-sjoner har økt. Men lesing har alltid vært et slit. «En stor bok», sa den greske poeten Kallimakhos, «er et stort onde.» Det er spesielt sant etter lunsj. Du setter deg ned for å lese, og som en forfatter bemerket, strømmer solen inn, dagen føles «50 timer lang», leseren «gnir seg i øynene» og legger til slutt boken «under hodet og ... faller i lett søvn». Gitt at denne leseren var en munk og asket på 300-tallet, ble han neppe distrahert av Snapchat.
Merk deg mine ord
Det handler altså ikke bare om flere distraksjoner: Selve lysten til å lese ser ut til å ha avtatt. I viktoriatidens Storbritannia blomstret selvutviklingsforeningene. I de skotske fjellene hadde gjeterne et slags omreisende bibliotek, skriver Jonathan Rose i sin fantastiske bok «The Intellectual Life of the British Working Classes».
Hver gjeter gjemte bøker i sprekker i steingjerder slik at andre gjeterne kunne lese dem. I viktorianske industribyer sparte arbeidere penger for å kjøpe bøker. I en skotsk landsby la en gutt merke til en skraphandler som leste en bok. Boken – som skraphandleren lånte ham – var skrevet av den greske historikeren Tukydides. Gutten var Ramsay MacDonald, som senere ble Storbritannias første statsminister fra Labour.
I dag har denne iveren etter personlig utvikling avtatt. Noen gir høye bok-priser og nedleggelsen av biblioteker skylden for den moderne intellektuelle apatien, men bøker har aldri vært billigere. I romertiden kostet en bok tre fjerdedeler av en kamel (altså svært mye). I viktoriatiden måtte en arbeider bruke en halv ukelønn på et eksemplar av Lord Byrons «Childe Harold's Pilgrimage». Likevel var leseferdigheten blant Skottlands selvlærte lesere ved slutten av 1700-tallet blant de høyeste i verden. I dag er «Childe Harold's Pilgrimage» gratis på Kindle, og det finnes mange bøker som koster mindre enn en kopp kaffe. Men lesetallene fortsetter å falle.
Foto: Getty Images/Istockphoto
En enklere forklaring er at folk rett og slett ikke gidder å lese. Professor Bate skapte debatt da han sa at studentene ikke leste. Selv innrømmer han at det kan virke «gammeldags» å si dette. Men snakker man med professorer, klager de alle over studentenes sviktende konsentrasjonsevne.
Da professor Rose begynte å forelese, underviste han i «Bleak House». Det ville han ikke gjort i dag, sier han, delvis på grunn av «konstant press» fra universitetsledelsen om å gi studentene «mindre og mindre og mindre lesing», og delvis fordi «studentene ganske enkelt ikke kommer til å lese det». I flere undersøkelser beskriver unge lesing som «kjedelig» og «et ork».
Hvor mye står på spill?
Man kan jo si: Hva så? Engelskprofessorer kan klage over nedgangen i leseferdigheter, men det bunner kanskje i en egeninteresse: De er kanskje mindre bekymret for en sviktende tradisjon enn en nedgang i antall interesserte studenter.
Likevel påvirker lesingen mer enn pensumlistene. For det første ser det ut til at bedre leseferdigheter også gir økt politisk forståelse. Enkelt sagt kunne athenerne på 400-tallet f.v.t. begynne å praktisere ostrakisme – å stemme for å forvise folk ved å skrive navnet deres på et potteskår (ostraka) – fordi de, som akademiker William Harris påpeker, hadde oppnådd «en viss grad av leseferdighet».
Og i motsatt fall: Sviktende leseferdigheter kan gi sviktende politisk forståelse. En analyse av taler holdt i det britiske parlamentet viser at de er blitt redusert med en tredjedel på ti år. The Economist analyserte også nesten 250 år med amerikanske presidenters innsettelsestaler ved hjelp av lesbarhetstesten Flesch-Kincaid. George Washingtons tale fikk 28,7 poeng, noe som tilsvarer doktorgradsnivå, mens Donald Trumps tale fikk 9,4 poeng, som tilsvarer lesenivået til en elev på high school.
Dette er ikke nødvendigvis negativt. Ofte er enkel prosa god prosa, og de færreste ønsker seg lengre taler fra politikerne. Professor Bate er likevel pessimistisk. Mister man evnen til å lese komplekse tekster, frykter han at man også kan miste evnen til å utvikle komplekse tanker som «lar deg se nyanser og ha to motstridende tanker i hodet samtidig». Mediet preger budskapet, og budskapet er for tiden 280 tegn langt. (I tråd med begrensningen på flere sosiale medier, blant annet X, red.anm.) «Bleak House» er til sammenligning på rundt 1,9 millioner tegn.
Nedgangen i lesingen får også andre konsekvenser. Få drivkrefter for sosial mobilitet er mer effektive enn lesing: Bare spør de skotske gjeterne. Barn i velstående familier leser kanskje mer, men lesing er en egalitær oppfinnelse. Ingen kan tvinge deg til å lese en bok. Det er det bare du selv som kan.
Lesing er ikke bare et verktøy, det er også en av livets store gleder, noe Dickens visste godt.
Som den snille smeden Joe sier i Dickens' «Store forventninger»: «Gi meg en bok, eller en god avis, og la meg sette meg ned foran peisen. Jeg kan’ke ha det bedre.»
Om folk glemmer dette, vil verden virkelig føles dyster.
Publisert i The Economist 4. september 2025.