Kritisk og uholdbart

Norges største og viktigste deponi for uorganisk, farlig avfall ligger på Langøya i Holmestrand kommune. Noah, det private selskapet som drifter deponiet, estimerer at det vil være fullt om snaut tre år, i 2024. Uten en ny løsning vil Norge stå uten tilstrekkelig behandlingskapasitet for denne typen avfall, noe som vil være en kritisk og uholdbar situasjon både for avfallsbedriftene, norsk prosessindustri og for forbrukerne.

Dette kommer frem i en rapport skrevet av et regjerings-utnevnt ekspertutvalg som har utredet hvordan man kan redusere mengden farlig avfall i Norge, og hvordan fremtidige løsninger for behandling av slikt avfall kan sikres (se faktaboks t.v.). Å finne en løsning har vist seg å være svært krevende. Forslag til nytt deponi har møtt høylytte protester fra berørt lokalbefolkning og lokale myndigheter. Ingen vil ha det som betraktes som et giftdeponi, i sitt nærmiljø.

Men må man påtvinge noen å huse et slikt deponi så lenge det finnes renseteknologi som gjør det mulig å behandle avfallet og la viktige ressurser bli brukt om igjen? Kan slike renseteknologier være en løsning på Norges deponiproblem?

Avfallspyramiden

For å finne mulige svar på dette spørsmålet er det nødvendig å ta et skritt tilbake og se på den norske avfallshåndteringen generelt.

Alle land i EU og EØS, inkludert Norge, skal følge EUs rammedirektiv for avfall. Norge har også forpliktet seg, i likhet med resten av det internasjonale samfunnet, til FNs bærekraftsmål og har endog lansert sine egne klare sirkulær-økonomiske mål.

Prioriteringene i avfallspolitikken skal ha utgangspunkt i avfallspyramiden der målet er å behandle avfallet så nært toppen av pyramiden som mulig. Deponering skal i utgangspunktet være aller siste utvei. 

Siden 2009 har det vært deponiforbud i Norge. Litt forenklet kan man si at alt brennbart materiale som ikke kan resirkuleres eller gjenbrukes, skal sendes til forbrenning. Det etterlater likevel store mengder uorganisk avfall som må håndteres på en forsvarlig måte. I dag er deponering av dette avfallet regnet som beste tilgjengelige løsning.

Av det som deponeres i Norge, utgjør farlig avfall omtrent 90 prosent. Drøyt halvparten av dette er uorganisk farlig avfall, og av dette er svovelsyre og flyveaske, restene etter forbrenningsprosesser, de største enkeltandelene.

I flyveasken er det stoffer som er farlige for miljøet om de havner på avveie, men de er også ettertraktede ressurser. Ideelt sett burde de derfor renses ut fra asken og svovelsyren gjenbrukes, men det har så langt vært så å si umulig både teknisk og økonomisk. Deponering anses derfor i dag som den eneste tilgjengelige løsningen for slikt avfall, basert på strenge sikkerhets- og miljøkrav.

Nye miljøkrav

Basel-konvensjonen forplikter hvert enkelt land til å ha tilstrekkelig deponikapasitet for å håndtere farlig avfall produsert i eget land. Frem til i dag har Norge hatt mer enn nok plass. 

På Langøya, som huser dagens deponi, var det gruvedrift i flere hundre år, sist av sementprodusenten Norcem (i dag en del av det tyske Heidelberg-konsernet). Her er det til sammen tatt ut over 47 millioner kubikk kalk. For å tilbakeføre Langøya til brukbar stand etter at gruvedriften ble avsluttet i 1985, måtte man fylle igjen enorme kratre. 

Frem til slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet var det lite av lover og regler som regulerte industriens utslipp. Etter hvert kom erkjennelsen av at industriutslippene førte til alvorlige forurensingsproblemer. I 1989 kom det nye utslippskrav i Europa, og Kronos Titan var ett av selskapene som måtte finne en ny måte å håndtere avfallet sitt på.

Norcem utviklet, sammen med titanoksidprodusenten Kronos Titan i Fredrikstad (se faktaboks), en metode for å nøytralisere svovelsyre med kalkstein som dannet en nøytral gipsblanding. Dette ble løsningen på to problemer. Krateret på Langøya kunne fylles igjen med gipsblandingen, og Kronos fant en bedre løsning for sitt forurensende syreavfall som frem til da var blitt skyllet rett ut i Glomma. 

Avfallet som Kronos slapp ut i Glomma, inneholdt både svovelsyre og jerndioksid. I dag brukes mesteparten av jerndioksidet til å rense drikke- og avløpsvann. 

– For oss er dette en suksesshistorie. Det meste av avfallet fra prosessen vår, som tidligere gikk i elven, selger vi nå som et biprodukt, sier konsernsjef Jan Klauset i Kronos Titan.

Importerer farlig avfall

I 1991 bestemte Stortinget at det skulle opprettes et aksjeselskap for å bedre behandlingskapasiteten for spesialavfall i Norge. Med staten som hovedaksjonær, gikk flere store industriselskaper sammen og startet Norsk Avfallshåndtering (Noah). I 1993 kjøpte selskapet deponiet på Langøya og overtok samtidig behandlingsprosessene fra Kronos og Norcem. Den nøytraliserte gipsblandingen som ble lagt i kratrene, viste seg nemlig godt egnet til å binde også annet farlig avfall.

– Noen farlige stoffer, som tungmetaller, vil vi ikke ha i omløp. Det vi gjør, er å ta disse stoffene ut av sirkulasjon, sier konsernsjef Anders Lægreid i Noah.

Staten solgte seg ut av Noah i 2003, og selskapet ble helprivatisert. I etterkant søkte Noah i flere omganger om å få øke mottakskapasiteten. Med økt kapasitet økte også importen av farlig avfall fra utlandet. Norges viktigste deponi for uorganisk farlig avfall er altså i stor grad blitt fylt opp av importert avfall, til stor forargelse for dagens deponimotstandere.

– Langøya er blitt fylt på historisk kort tid. Vi ser ingen gode grunner til at det skal importeres og eksporteres farlig avfall. Hvert enkelt land bør selv håndtere sitt eget avfall, sier Per Erik Schulze.

Han er utdannet marinbiolog og har i en årrekke jobbet for Naturvernforbundet med miljøgifter og lekkasjer til havet. Både myndighetene, Noah, Kronos Titan og ekspertutvalget mener imidlertid det finnes flere gode grunner til at Noah skal få importere farlig avfall.

En symbiose

Noah får betalt for å ta imot rundt én million tonn avfall i året på Langøya. Halvparten av dette er uorganisk farlig avfall. Flere enn 200 prosessindustribedrifter overlater sitt farlige avfall til Noah, men dette utgjør likevel bare en liten andel av det selskapet tar imot. De største fraksjonene på Langøya-deponiet er flyveaske fra forbrenningsprosesser og avfallssyre (fortynnet svovelsyre) fra Kronos Titan, og dette utgjør 80 prosent av det farlige avfallet Noah behandler. Den sterkt basiske flyveasken har i dag tatt over for kalkstein i nøytraliseringsprosessen av svovelsyren, noe som blant annet har ført til betydelig lavere CO₂-utslipp.

– Hovedprinsippet i Noahs prosess er å behandle avfall med avfall for ikke å forbruke naturlige rene råvarer som kan benyttes til andre formål, sier samfunnskontakt i Noah, Unni Claussen.

Denne symbiosen er noe av kjernen til at håndtering av farlig avfall er blitt en gordisk knute her til lands. Myndig-hetene kategoriserer den omtalte prosessen som «gjenvinning», nettopp fordi man behandler avfall med avfall og fordi man ikke trenger å bruke «jomfruelig» fyllmateriale for å fylle krateret etter gruvedriften.

– Vi tar imot rundt 60 000 tonn konsentrert svovelsyre i året. For å nøytralisere dette trenger vi cirka 400 000 tonn flyveaske. Men i dag har vi bare cirka 325 000 tonn, sier Morten Breinholt Jensen, leder for Noahs innovasjonsavdeling.

Rester fra søppelforbrenning I Noahs produksjonsanlegg legges aske fra forbrenningsanlegg på bånd der det blir knust, nøytralisert og omgjort til en gipsslurry. Produksjonssjef André Dale overvåker prosessen. Foto: NOAH

Av denne flyveasken, er det kun mellom 50 000 og 60 000 tonn som stammer fra norske forbrenningsanlegg. Resten er importert, hovedsakelig fra Sverige og Danmark. Noah skulle gjerne importert mer.

– For å få nok base må vi kjøpe inn brentkalk, som er dyrt og slipper ut masse CO₂. Det økonomiske aspektet spiller selvsagt en rolle for oss, men også miljømessig er det bedre å bruke flyveaske som likevel må deponeres, sier Breinholt Jensen.

Europeisk lovgiving krever at hvert land skal håndtere sitt eget farlige avfall, men åpner likevel opp for samarbeid der dette er det mest gunstige. I 1994 slo Nordisk Ministerråd fast at farlig avfall bør sluttbehandles så nært kilden som mulig for å begrense transport av avfallet. Det ble likevel åpnet for felles behandlingsanlegg for visse avfallstyper. Langøya ble vurdert som en nordisk kapasitet på flyveaske, og import av aske fra de andre nordiske landene ble vurdert til å utnytte Kronos-syren på en bedre måte. 

God butikk

Avfall oppfattes gjerne først og fremst som et problem, men er i realiteten også en handelsvare. Sverige tar for eksempel betalt for å ta imot det meste av norsk restavfall som brukes til å fôre svenske forbrenningsanlegg som produserer fjernvarme. Sverige tar også imot avfall fra andre europeiske land.

Håndtering av farlig avfall er også blitt god butikk for dem som har tillatelse til å drive med det, og det lokket i starten mange useriøse aktører til bransjen. Bransjen sliter fortsatt med et dårlig rykte fra den gang, til tross for en betydelig innstramming i regelverk og profesjonalisering på området.

Noah er den mest erfarne aktøren i dette markedet, og ved å gi industrien en velfungerende løsning for det farlige avfallet, dekker selskapet en betydelig samfunnsoppgave. Men som et privat aksjeselskap, er Noahs primæroppgave å skape profitt. I 2019 hadde selskapet Noah Solutions AS en driftsinntekt på 598 millioner kroner med drøyt 121 millioner kroner i resultat før skatt. Import av flyveaske og annet farlig avfall bidrar til gode inntekter.

– Staten har solgt seg ut av Noah og ønsker at private aktører skal drive dette. Da må de også få lov til å drive kommersielt, sier Johnny Stuen. Han er produksjonsdirektør i Renovasjon- og energigjenvinningsetaten i Oslo kommune og deltok i det nevnte ekspertutvalget.

Nytt deponi

Norske bedrifter er selv ansvarlig for å finne løsninger for å håndtere avfallet sitt. Etter at staten solgte seg ut av Noah, kom alle deponier for farlig avfall over i privat drift. Det har derfor vært forventet, og ønskelig, at det private næringslivet også skulle ta seg av etableringen av et nytt deponi i god tid før 2024. Staten har imidlertid det overordnede ansvaret for å sørge for tilstrekkelig deponikapasitet, og ba i 2015 om utredning av nye mulige deponilokasjoner.

Utvelgelsen av lokaliteter ble gjort ut fra følgende kriterier:

• Geografisk beliggenhet ved kysten mellom svenskegrensen og Nord-Trøndelag, og i relativ nærhet til en havn.

• Pågående virksomhet må være avviklet senest 2020.

• Størrelse på minst 10 millioner m³.

• Fysisk beliggenhet under grunnvannstand og bestående av bergarter med begrenset sprekkdannelse og vanninntrenging.

Brevik og Raudsand

I etterkant er det bare to mulige alternativer det er blitt utarbeidet konsekvensutredninger for: Brevik og Raudsand. Begge stedene har potensial til å ta imot farlig avfall i tilsvarende mengder som deponeres på Langøya i dag.

Noah ønsket å fortsette som virksomhet og har pekt seg ut Dalen gruver i den lille kystbyen Brevik i Porsgrunn kommune som en mulig ny deponilokasjon. Her driver i dag hjørnesteinsbedriften Norcem med sementproduksjon, og selskapet har konsesjon til å drive med kalkuttak fra Dalen gruver frem til 2040.

Etter planen skulle Norcem avslutte sin kalksteinsutgraving innen 2024. Men i 2017 bestemte selskapet seg for å fortsette driften, og samdrift med deponivirksomhet er ikke aktuelt for Norcem. Noahs deponiplan har også møtt massiv motstand hos lokalbefolkningen og -politikere.

Det andre stedet som er blitt konsekvensutredet, er Raudsand i Molde kommune. Her planlegges materialgjenvinning og deponering i utsprengte fjellhaller, i tilknytning til allerede pågående deponivirksomhet. Også dette alternativet har møtt stor lokal motstand, og kommunestyret i Molde har gått imot et deponi i Raudsand.

Ekspertutvalgets rapport peker også på to andre mulige steder i Odda og Gudvangen. Her skal det være mulig å sprenge ut nye gruver for å etablere deponi, men det er mindre sannsynlig at de kan bli klare for drift innen 2024.

Vil vekk fra stordeponi

Å ha ett stort deponi for farlig avfall har fungert tilfredsstillende for Norge, og etablering av et nytt stordeponi har virket som den naturlige løsningen som kan overta for Langøya. Men det er mer enn lokal motstand som taler imot dette.

– Masse farlig avfall samlet i ett deponi utgjør en risiko. Det er ikke sikkert at et deponi holder seg tett for evig, sier Per Erik Schulze i Naturvernforbundet.

Både miljøorganisasjonen og ekspertutvalget har påpekt at stordeponistrategien kan bli en hvilepute og forsinke prosessen med å få på plass sirkulære løsninger.

– Vi ser at noe av avfallet som i dag går til deponi, er mulig å håndtere på andre måter, som for eksempel kun svakt forurenset jord. Handelen med utenlandske aktører, som selvsagt kjøper de billigste alternativene, fortsetter bare så lenge det signeres på nye kontrakter og myndighetene fortsetter sin politikk. Det å ha et stort hull tilgjengelig gjør at man putter mange flere ting enn man trenger, ned i det hullet, sier Schulze. 

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn er ikke enig.

– Det er ikke slik at deponi er en hvilepute. Blant annet på grunn av kostnadene ved å deponere farlig avfall har bedriftene selv en motivasjon for å sende minst mulig avfall til deponi, sier Rotevatn.

Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Norge har ingen deponiavgift, som i andre europeiske land. Deponering i Norge er langt billigere enn alternativene. Stor kapasitet er utvilsomt en av grunnene til dette.

Uten tilgang på deponi vil markedet endres totalt. Bransjen ser allerede tendenser til konkurranse om å komme inn på markedet med nye teknologier. En ting alle aktører er enige om, er at det bare er et tidsspørsmål før nye, mer sirkulære teknologier kan utnyttes i kommersiell drift.

Renseteknologiene

Det er allerede flere aktører som jobber med sirkulære løsninger for uorganisk farlig avfall.

Karin Karlfeldt Fedje er kjemiker og har vært med å utvikle den kommunale avfallsbehandleren for Renovas fjernvarmeanlegg i Göteborg. Den henter ut sink som det finnes mellom 2 og 4 prosent av i flyveasken som håndteres ved avfallskraft-varmeverket, som svenskene kaller det. 

– Det finnes verdifulle ressurser i asken som vi i dag graver ned i deponier, mens man graver de samme ressursene opp andre steder. Det gir ikke mening å deponere det, sier Fedje. 

I Norge er selskapet Norsep på vei til å kommersialisere sin renseteknologi.

– Vår ambisjon i Norden er bygging av et integrert anlegg i tilknytning til eksisterende forbrenningsanlegg og etablere en stor hub på Skagerrak-kysten for mottak og gjenvinning av flyveaske, sier Lasse Jahnsen i Norsep, beliggende i Porsgrunn.

Selskapets teknologi vil kunne fjerne tungmetaller og giftstoffer fra flyveaske fra forbrenning av husholdningsavfall. Flere av de farlige bestanddelene som tas ut, er samtidig begrensede ressurser. Disse kan brukes igjen i en sirkulær økonomi. I forbindelse med at Statkrafts investeringsselskap, Statkraft Ventures, investerte i Norsep, uttalte de at man «sjelden ser en bedre mulighet for å bidra til det grønne skiftet og samtidig skape gode inntjeningsmuligheter».

Ragn Sells og Stena er to andre selskaper som for tiden utvikler egne anlegg for rensing av flyveaske, henholdsvis utenfor Stockholm og København. Stena er i tillegg involvert i deponialternativet i Raudsand, der de har planlagt å inkorporere selskapets renseteknologi Halosep. Ragn Sells vurderer også muligheter for å etablere et anlegg i Norge.

Med flere aktører på markedet, har Noah måttet begynne å se på nye løsninger for å tilpasse seg den nye virkeligheten. Deponiaktøren er i gang med flere prosjekter.

– Vi jobber blant annet med et pilotanlegg for å ta ut salter, sier Anders Lægreid i Noah.

Lønnsom rensing i Sveits

Renseteknologi kan allerede bidra til en betydelig reduksjon av mengden farlig avfall som må deponeres. Sveits, der det lenge har vært forbud mot å eksportere farlig avfall, er et godt eksempel på dette. Landets manglende deponikapasitet og dertil skyhøye priser på deponering har bidratt til å gjøre det lønnsomt å satse på renseteknologi. Fra 2021 har det også vært påbudt for alle avfallsforbrenningsanlegg å rense flyveasken for metaller.

Anleggene bruker en todelt prosess som kalles Fluwa og Flurec. Fluwa-prosessen separerer metallene fra asken. Når metallene er fjernet, kan asken deponeres som ordinært uorganisk avfall. Metallene, som sink, kobber, kadmium og bly, separeres i neste steg og kan videreselges til ny bruk i industrien.

Konsulentselskapet Rambøll har ana-lysert og beregnet kostnader ved bruk av Fluwa/Flurec, og kom frem til at denne metoden, i norsk sammenheng, vil koste fire ganger så mye som å deponere avfallet. 

Økonomi vil være en viktig faktor også med de nye teknologiene som er under utarbeiding.

– Vi vet med ganske stor sikkerhet at slike løsninger vil koste tre-fire ganger så mye som deponering. Vi vil få ut noen råvarer i andre enden som kan gjenbrukes, men ingen bedrifter vil ta den kostnaden før det kommer et pålegg om det, sier Johnny Stuen i Oslos renovasjon- og energigjenvinningsetat.

Møysommelig arbeid

Det er også andre utfordringer knyttet til de nye teknologiene. Stoffsammensetningen i avfallet som forbrennes, er ulik fra sted til sted og fra forbrenning til forbrenning. I tillegg finnes det forskjellige typer avfallsanlegg som har ulike prosesser.

– Det finnes ikke én løsning som passer for alle. Teknikken og metodene må justeres for hvert enkelt anlegg, sier Karlfeldt Fedje i Renova.

Johnny Stuen følger nøye med på de ulike nye renseteknologiene som kommer. Han henviser til rapporter utarbeidet av Sintef og Norsk Energi som viser at det fortsatt er noen år igjen før renseteknologiene kan kommersialiseres.

– Det er lovende teknologier, men man vet lite om hvordan de fungerer før man tester det ut i full skala. Det beveger seg, men det er veldig møysommelig arbeid, sier Stuen.

Han peker også på det han mener er en del tekniske utfordringer.

– Nå ligger de farlige stoffene godt beskyttet i asken, men om man begynner å herje med dem, må man passe på at andre uforutsette giftige stoffer ikke slippes ut og skaper problemer.

Kolliderende miljøhensyn

Når det gjelder farlig avfall, har norske myndigheter hovedsakelig lagt vekt på nettopp å få miljø- og helseskadelige stoffer ut av kretsløpet. Virkemidlene er også innrettet deretter. Men myndighetene har ikke planer om å innføre deponiavgift.

– Prisen på avfallsbehandling styres av markedet, sier klima- og miljøminister Rotevatn.

Regjeringen har heller ingen planer om andre pålegg eller lovendringer som kan presse bransjen i en mer sirkulær retning. De etablerte avfallsselskapene har med andre ord få incentiver til å sette i gang med mer sirkulære behandlings-metoder for avfallet sitt, utover det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Et annet viktig satsingsområde, både i Norge og internasjonalt, er minimering av klimagassutslipp. Det kan, paradoksalt nok, hindre mer sirkulære løsninger for det farlige avfallet. Behandlingsløsningene for deponering gir nemlig ofte mindre klimagassutslipp og mindre energiforbruk sammenlignet med prosessene for å ta ut gjenbrukbare stoffer fra avfallet. 

– Regjeringen gir nå et oppdrag til Forskningsrådet som i samråd med blant annet næringsliv og innovasjonsmiljøer, skal vurdere hvordan vi skal kunne legge til rette for økt materialgjenvinning av farlig avfall, sier klima- og miljøministeren.

Skulle det komme teknologier på markedet som kan rense flyveasken, får man plutselig et gammelt problem tilbake i fanget: De store mengdene med svovelsyre fra Kronos Titan.

Det finnes flere sirkulære løsninger for å ta seg av denne. Én går ut på å fjerne vannet fra tynnsyren og gjenbruke den konsentrerte syren i produksjonen.

En annen er å blande syren med kalkstein, slik de tidligere gjorde på Langøya, og produsere gips for salg. Kronos Titan og ekspertutvalget har begge vurdert disse metodene til å være henholdsvis mer energikrevende og gi større klima-gassutslipp enn dagens løsning. Og igjen melder økonomi seg som en sentral faktor.

– Kronos resirkulerer syren ved fabrikker i andre land, og med forutsetningene vi har i Fredrikstad, har det lenge vært klart at syregjenvinning ikke vil være lønnsomt å drive med lokalt, sier konsernsjef i Kronos Titan, Jan Klauset.

Det finnes med andre ord ingen enkel løsning på denne knuten. Men en løsning må snart på plass for å rekke fristen. Naturvernforbundets Per Erik Schulze mener både bransjen og myndighetenes miljøfokus må bli mer helhetlig.

– Dette handler ikke bare om klima. Det skjer så mye så fort nå, blant annet i EU, og spillebrettet endrer seg veldig fort. Alt går i retning av en mer sirkulær økonomi, og det viktigste med tanke på farlig avfall er en trygg håndtering, sier han.

Johnny Stuen i Oslos renovasjon- og energigjenvinningsetat mener det er naturlig at Norge går i front på mer miljøvennlig avfallshåndtering.

– Vi har verdens sterkeste økonomi, og vi har ett av verdens beste teknologisamfunn. Vi har penger til å bygge opp industrien og kunnskapen. Hvorfor skulle noen andre enn oss gjøre det? Kravene kommer i hele Europa, og da må vi se muligheten for å lage butikk ut av å være miljø- og klimavennlig. Vi kan synliggjøre hvordan dette kan gjøres for resten av verden, sier han.

Både Stuen og Naturvernforbundet peker på at det viktigste er å sørge for at mengdene farlig avfall blir mindre. 

– Bransjen sier de kan redusere mengdene med 30–35 prosent, men jeg håper at bransjen på sikt kan «avgifte» 50 prosent til slik at man sitter igjen med 20 prosent av avfallsmengden, sier Stuen.

Han understreker at uansett hvor bra de nye teknologiene er, vil det alltid være behov for et deponi for farlig avfall.

– Det vil alltid være avfall som er for forurenset, for blandet eller for møkkete til å brukes igjen. Da er forbrenning løsningen, og da må vi ta oss av de avfallsstrømmene som kommer ut av det, sier Stuen.

Utsetter problemet

Så hvor går vi nå?

Miljømyndighetene har gitt Noah i oppgave å utrede muligheten for å utvide deponikapasiteten på Langøya. Det siste året har Noah utviklet teknologien sin, og kan rense noe slik at det kan deponeres som ordinært avfall. Noah har også gjennomgått det de importerer, og vil gjøre justeringer slik at deponiet for det farlige avfallet forhåpentlig kan vare frem til 2030.

– Det har skaffet oss tid til å jobbe med nye løsninger. Vi vet at mange teknologier er på vei opp, og vi må jobbe med hva vår løsning skal være etter 2030, sier Noah-sjef Anders Lægreid.

Ekspertutvalget har også påpekt at når nye teknologier blir kommersialisert, vil det minske behovet for deponikapasitet betydelig. Akkurat hvor mye, og hvordan løsningene blir, er for tidlig å si. En ting som er sikkert, er at det krever at også myndighetene kommer mer på banen.

– Når det kommer en avgift eller et strengere regelverk som setter kniven på strupen for selskapene og de blir nødt til å gjøre det på en annen måte, så kommer de til å gjøre det, sier Schulze i Naturvernforbundet.