Store endringer. Søppeldeponiet på Staten Island, The Fresh Kills Landfill, ble åpnet for 70 år siden, 16. april 1948. Det var ment som en midlertidig løsning på et enormt problem, og skulle i utgangspunktet bare holdes åpent i tre år. Men tre år ble til fire. Og fire ble til 53. I mellomtiden vokste søppelberget på Staten Island høyere og høyere.

Opp mot 28 000 tonn søppel ble hver dag levert her. 53 år, og flere milliarder tonn søppel senere, var det endelig slutt. 22. mars 2001 stengte deponiet, til Staten Island-beboernes store glede. Lite visste de om at deponiet skulle åpne igjen bare et halvt år senere, den 12. september 2001. Like lite visste de om at dette skulle bli New Yorks nye, grønne stolthet.

Staten Island, 1948–2001. Det første man la merke til var måkene som lå som et enormt flyvende teppe over områ-det. Så var det den uutholdelige stanken. Som et forsøk på å dekke over noe av lukten, kjørte det konstant store lastebiler rundt og dusjet ned området med granbarolje.

Det hjalp lite. Naboer forteller at de aldri kunne åpne vinduene. Verst var det på de varmeste sommerdagene da de måtte holde seg innendørs. Skulle man bevege seg ut, måtte man raskest mulig fra A til B. Folk her ble etter hvert gode på å løpe og holde pusten samtidig.

Man slapp ikke unna noe sted. Søppelbilene dro med seg søppel ut på veiene, som festet seg til bilene, som igjen dro med seg søppel inn i folks garasjer. Søppelet ble også fraktet til Freshkillsdeponiet over kanalene, på digre lasteskip. Søppelskyttelen omringet Staten Island, og kom fra alle kanter av New York.

Bydelen Staten Island ble viden kjent som søppeløya. Folk herfra kviet seg for å fortelle om sitt opphav. Til svar kunne de få «Åja, du er nærmeste nabo til verdens største søppelfylling? Stakkars.»

Fra jubel til katastrofe. Guy Molinari var bydelspresident på Staten Island fra 1990 til 2001, og kjempet mot myndighetene i årevis for å stenge søppeldeponiet. Han vant til slutt kampen, og i 1996 ble papirene på at Freshkills-deponiet skulle stenges, offisielt signert. Etter pressekonferansen hevet de glassene og skålte i champagne. Avtalen var at søppeldeponeringen skulle fases ut, for så å opphøre helt den 31. desember 2001.

Utfasingen gikk mye bedre enn forventet og allerede ni måneder før skjema, 22. mars 2001, kunne Staten Islands innbyggere på ny feire. Lykkelig uvitende om infernoet som skulle ramme New York bare et halvt år senere, trodde de marerittet var over.

12. september 2001, dagen etter terrorangrepet på World Trade Center, ble Freshkills-deponiet gjenåpnet. Det fantes ing-en andre steder å gjøre av de massive ruinene. Restene etter tvillingtårnene ble fraktet hit og gjennomgått av tusenvis av frivillige fra hele verden. Tilsammen anslås det at de søkte i 1,7 millioner timer etter bevismateriale, private eiendeler og levninger av omkomne. 

Likevel ble 1121 av de 2753 ofrene fra World Trade Center aldri identifisert. For de etterlatte var det en ekstra stor på-kjenning å vite at levningene etter den de elsket ble dumpet på søppelfyllingen sammen med tonnevis av vridd armatur, støv og knust glass.

Michael Mozillo ga de pårørende et ansikt. Sønnen hans jobbet som brannmann og befant seg i et av tvillingtårnene den dagen. Han ble aldri funnet. Sannsynligheten for at hans levninger var del av alt som ble fraktet til Freshkills, er derfor stor.

«Det er grusomt å vite at han kan ha ligget der ute sammen med alt søppelet alle disse årene. Jeg velger å tenke at han ikke er der», sa Mozillo til lokalavisen Staten Island Advance i 2011.

Venter på monument. De største delene av World Trade Center ble senere fjernet fra Freshkills, eller solgt til skrap-handlere. Alt det resterende ble skuffet sammen av bulldosere. Området ble deretter dekket til av et tykt lag med jord.

Sett bort fra det amerikanske flagget som vaier på toppen av den forhøyede gressletten, er det lite som i dag røper at dette stedet i Freshkills Park egentlig er en massegrav. Et monument til minne om de omkomne skal reises her, til fattig trøst for de etterlatte, som aller helst ønsket de hadde en ordentlig grav å gå til.

New Yorks nest største park. Med unntak av noen små områder bestående av bekker og innsjøer, er hele Freshkills Park, med alle sine 890 hektar (Pelham Bay Park i Bronx er 1122 hektar, red.anm.), bygget oppå et cirka 40 meter tykt lag med søppel. For at søppeldeponiet ikke skal utgjøre noen helserisiko for folk og dyr, fungerer parkens infrastruktur også som et lokk over selve deponiet. Dette lokket består av en blanding av jord, geotekstiler (syntetiske tekstiler) og membran av plast, som forhindrer farlige gasser i å sive opp til overflaten og forurense omgivelsene.

Et underjordisk system av brønner, grøfter og rør, samler effektivt opp gassene og overskuddsvæske, og sender dette videre til behandlingsanlegg i nærheten av parken. Avfallsgassen blir raffinert til biogass, som igjen sendes ut til husstandene på Staten Island. Her kommer den til nytte, blant annet til oppvarming og matlaging. Væsken samles opp og renses. Deretter slippes det rene vannet ut i Arthur Kill, kanalen som skiller Staten Island fra New Jersey. For å passe på at renseanlegget til enhver tid virker som det skal, blir luft, overflatevann og grunnvann nøye overvåket.

Oppå lokket er det plantet trær, gress, blomster; alt som vanligvis finnes i store, vakre parker, finner man også her, inkludert et rikt dyre- og fugleliv.

Guidede turer. Å forvandle 890 hektar søppelfylling til park er ikke gjort i en håndvending. Parken bygges derfor opp gradvis. Allerede i 2012 ble deler av parken åpnet for besøkende, men ingen får lov til å gå her alene enda. Via parkens nettsted, freshkillspark.org, kan man melde seg på guidede turer for å få en liten sniktitt på hva som foregår på innsiden.

Planen er at hele Freshkills Park skal stå ferdig og åpnes for publikum i løpet av 2036.

Kilder: freshkillspark.org, Youtube: The Fresh Kills Story, Wikipedia.