«En håpløs affære.» Et mulig deponi for farlig avfall i gruvegangene under det lille tettstedet Brevik i Porsgrunn kommune har satt sinnene i kok i industrisamfunnet Grenland. I årevis har lokalbefolkningen kjempet for å slippe å ha de giftige stoffene rett under husene sine. Lokalbefolkningen føler seg overkjørt i prosessen som på mange måter har vært litt utenom det vanlige.

– Det er en håpløs affære, og vi har flere punkter som hver for seg burde være tilstrekkelig for å avslutte denne prosessen, men siden vi får staten som motpart, vil vi reelt sett ikke ha noen sjanse i rettssystemet. De kommer til å bruke de beste Oslo-advokatene og konsulenter med timepriser på 4000-5000 kroner. Vi blir rett og slett ruinert hvis vi ikke vinner. Selv med et forlik ville vi vært økonomisk ille ute, sier Christian Martens som er med i aksjonsgruppen Vern om Grenland. 

Ønsker effektiv klagenemnd. Det er ikke mange som kan ta seg råd til å gå til sak mot staten. Spesielt ikke når det er naturen som ligger an til å bli sakens taper. 

– Problemet er at når saken handler om naturen, er det ingen aktører med sterke økonomiske interesser som forsvarer den. Derfor blir det sjelden søksmål, sier advokat Tine Larsen i advokatfirmaet DSA. Hun jobber med miljørett og bistår både miljøorganisasjoner, naboer og kommuner. De fleste sakene handler om at noen vil klage på et offentlig vedtak. Sakene stopper vanligvis opp etter klageprosessen internt i forvaltningen. Ikke nødvendigvis fordi klagerne er enige i vedtakene, men fordi de ikke har ressurser til å ta sakene videre. 

Larsen mener at det er helt nødvendig å få på plass en effektiv klagenemnd som kan prøve lovligheten av forvaltningsvedtak. 

«Det fattes ufattelig mange vedtak som berører ulik miljølovgivning, men det er forsvinnende få saker som prøves for domstolene», sier advokat Tine Larsen i advokatfirmaet DSA.

– Det fattes ufattelig mange vedtak som berører ulik miljølovgivning, men det er forsvinnende få saker som prøves for domstolene, sier hun.

Skade skjedd før dom faller. Ett av unntakene er klimasøksmålet om oljeboring i Barentshavet, som Natur og Ungdom, Greenpeace og Besteforeldrenes klimaaksjon står bak. Miljøorganisasjonene tapte saken i tingretten, og søkte om å få anke saken direkte til Høyesterett. Men saken må i stedet innom en runde i lagmannsretten, etter at ankeutvalget i april avslo søknaden med den begrunnelse at saken ikke oppfylte kriteriene om å være «av særlig prinsipiell betydning», og at det er viktig med rask avklaring.

Kostbar første runde I Oslo tingrett november 2017 startet den historiske rettssaken der miljøorganisasjonene og Besteforeldrenes klimaaksjon saksøker staten for oljeboring i Barentshavet. Advokat Ketil Lund, Greenpeace-leder Truls Gulowsen, Natur og Ungdoms Ingrid Skjoldvær. Miljøvernerne har så langt brukt tre millioner på saken. Foto: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX 

Hittil har miljøvernerne brukt tre millioner kroner på saken. Taksameteret løper fortsatt.

– Det er mange saker man kunne prøvd for retten om hvorvidt grunnlovens miljøparagraf er brutt, men vi valgte denne fordi det ikke gjensto flere måter å motarbeide dette på, sier leder Gaute Eiterjord i Natur og Ungdom. 

Miljøorganisasjonene jobber vanligvis for å påvirke politikerne tidligere i prosessen. På grunn av de høye kostnadene går de sjelden rettens vei for å vinne frem med interessene sine. Eiterjord tror det ville vært en fordel med et uavhengig klageorgan for miljøsaker.  

I tillegg til at det er kostbart å føre en sak for retten, er det også tidkrevende. Dersom en sak skal gå gjennom alle de tre instansene i domstolene, kan prosessen fort ta et par år. Mens klimasøksmålet venter på videre rettsbehandling, går oljeletingen sin gang. 

 – Vi ser behovet for en grundig saksbehandling, men det er frustrerende at det samtidig kan letes etter olje. Hvis man finner olje, blir det enda vanskeligere å stoppe prosessen, selv om Høyesterett skulle lande på at det er brudd på Grunnloven, tror Eiterjord.

Dette er typisk for miljøsaker som tas til retten: Rettsprosessen er langsom, og i mellomtiden stopper som regel ikke utbyggingen opp. Dermed kan skaden allerede være skjedd før dom faller. 

– Dette er et av hoveddilemmaene med dagens system. Noen ganger er det så vanskelig å reversere tiltakene at det ikke er realistisk at en dom får konsekvenser, kommenterer jusprofessor Ole Kristian Fauchald ved Universitetet i Oslos Institutt for offentlig rett.

– De som går til søksmål, løper en stor risiko. Det beste de kan håpe på, er som regel at domstolene peker fremover mot hva som bør gjøres i lignende saker i fremtiden, sier han.

Siste klagemulighet. Det er avfallshåndteringsselskapet NOAH som ønsker å deponere farlig avfall i gruvegangene under Brevik.

Dagens deponi på Langøya utenfor Holmestrand (etablert i 1993 og solgt fra staten til Bjørn Rune Gjelsten i 2003) er i ferd med å fylles opp, og NOAH vil bruke Breviks gruveganger til å utvide kapasiteten. Selskapet, som har hatt store overskudd fra driften på Langøya, venter nå på klarsignal fra Regjeringen til å gå i gang med en konsekvensutredning.

I Brevik er medlemmene i aksjonsgruppene redd for at de mister den reelle muligheten for å hindre at et deponi ender opp i deres bakgård. Hvor lett er det å stanse en så stor aktør som NOAH når det er selskapet selv som skriver konsekvensutredningen? 

– Det kan jo skje at NOAH konkluderer med at det ikke er lurt å bygge, men jeg tror ikke det. Det som er sikkert, er at om det blir rettssak, så vil den ta lang tid. Da vil det nåværende deponiet på Langøya være fullt, og man har ingen alternativer, sier Thor Johan Larsen, advokat og distriktsleder i Huseiernes Landsforbund, som mener både Vern om Grenland og privatpersoner i Brevik og Porsgrunn kommune har søksmålskompetanse (rett til å gå til sak, red.anm.) i denne saken. 

Førsteamanuensis i forvaltningsrett ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis II i miljørett ved NMBU, Nikolai K. Winge, skjønner godt at aksjonsgruppene i Brevik synes det er vanskelig å kjempe mot staten.

– Norge trenger et nytt giftdeponi, og det er en politisk avgjørelse å velge hvor dette skal ligge. Hvis det er et bredt politisk flertall for avgjørelsen, er det vanskelig å motarbeide, og dersom det avgjøres som en statlig plan, finnes det ingen klagemuligheter i forvaltningen, sier han. 

Han oppfordrer aksjonsgruppene til å undersøke om prosessreglene er fulgt. Om de mener at de finner lovbrudd, kan de klage saken inn til Sivilombudsmannen eller gå rettens vei. Sivilombudsmannen er det enkleste alternativet, men selv om han skulle komme frem til at staten har gjort noe galt eller kritikkverdig, behøver ikke Regjeringen å rette seg etter dette.

De eneste som kan overprøve statens avgjørelse, er domstolene. Det kan, som vi tidligere har vært inne på, koste flere millioner kroner. 

Avvises av Regjeringen. Sverige og Danmark har begge uavhengige klageorganer for miljøsaker (se undersak). Der ville det kanskje koste et par tusenlapper å få saken prøvd. Det er ved flere anledninger blitt foreslått lignende løsninger i Norge, uten at forslagene har fått bred oppslutning.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V)

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) avviser at det kan bli aktuelt for Regjeringen å innføre et uavhengig klageorgan for miljøsaker. Dette var oppe som et forslag i Stortinget da de behandlet stortingsmeldingen «Natur for livet» i mai 2016. Bare SV og Miljøpartiet stemte for forslaget, som kom fra SV.

– Ettersom stortingsflertallet ikke støttet utredning av et slikt organ i 2016, er det ikke aktuelt for Regjeringen. Heller ikke de tre nåværende regjeringspartiene støttet en slik utredning. Flertallet mente at Århuskonvensjonen (se fakta) anses gjennomført i Norge gjennom systemet for forvaltningsklager og domstolsprøving. Denne konvensjonen gir allmennheten rett til miljøinformasjon, deltagelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet, sier Elvestuen. 

Miljørettekspert Winge og flere med ham er uenige i ministerens syn på saken. Århuskonvensjonen setter krav om at borgere og interesseorganisasjoner skal ha tilgang til rettsmidler på miljøområdet som ikke er uoverkommelig dyre. Winge mener at dyre advokathonorarer i Norge gjør at vi trolig ikke overholder Århuskonvensjonens krav.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen mener på sin side at dagens system er godt nok: – Vedtak kan overprøves gjennom det alminnelige systemet for forvaltningsklager og domstolsprøving. Vi har mange eksempler på at dette systemet brukes til å klage, samt eksempler på at vedtak bringes inn for domstolene, kommenterer statsråden. Han legger til at enkelte offentlige instanser også kan komme med innsigelse i plansaker eller energisaker.

– I flere saker har hensynet til natur fått gjennomslag. For eksempel ble det nei til utbygging av Øystesevassdraget i Hordaland av hensyn til natur, landskap og friluftsliv. Friluftsliv gikk foran hyttebygging i Ballangen i Troms og i Finnemarka i Nedre Eiker. Fire småkraftsaker i Valldalen på Sunnmøre ble avslått, noe som kom villrein og friluftsliv til gode. Flere vindkraftverk fikk avslag på grunn av hensynet til friluftsliv, landskap og naturmangfold, fortsetter Elvestuen. 

– Det skulle bare mangle at ikke naturmangfoldet vinner av og til, kommenterer generalsekretær Christian Steel i Sabima: – Men det er fortsatt politisk skjønn som avgjør. Vi trenger en reell mulighet til å prøve vedtakene i en uavhengig rettsinstans.

Norge har en rekke lover og lovparagrafer som skal beskytte naturen. Naturmangfoldloven, forurensningsloven, plan- og bygningsloven, vannressursloven, forvaltningsloven og miljøinformasjonsloven er bare noe av lovverket som kan brukes til forsvar for naturen. Over dem alle rager Grunnloven, der vi finner § 112 som slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen og en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. (Se fakta med oversikt over internasjonale klimaavtaler.)

Lovverket som skal beskytte naturen, prøves som sagt sjelden for retten. De siste årene har derfor både jurister, miljøorganisasjoner og privatpersoner spurt hvor reelt naturens rettsvern er. Kun 0,5 prosent av alle sivile søksmål handler om miljø.

– Dette skyldes at advokatutgiftene er så enormt høye, sier Nikolai K. Winge.

Statlig engasjement i private byggesaker. Tilbake til de hvite trehusene i den lille kystbyen Brevik. Miljødirektoratet anbefalte i 2016 å legge et nytt deponi for farlig avfall til Dalen Gruve i Brevik, som de mente var best egnet for dette formålet. Miljødirektoratet understreket samtidig behovet for videre utredning. Før juli 2017 sendte deretter Klima- og miljødepartementet NOAHs forslag til planprogram for et mulig deponi, på høring. NOAH har innhentet eksterne rapporter fra Multiconsult, Veritas og Norges Geotekniske Institutt, som vil utgjøre grunnlaget for en eventuell konsekvensutredning.

Så langt så godt, men problemet er at mange ikke er enige i statens fremstilling. Huseiernes Landsforbund, Porsgrunn kommune og de lokale aksjonsgruppene stiller seg spørrende til prosessen så langt og føler seg rettsløse i en ganske uvanlig planprosess. 

Robin Kåss (Ap), ordfører i Porsgrunn kommune, har kjempet mot deponiet i Brevik på vegne av bystyret og beboerne i kommunen. Han viser til at dette egentlig er som en helt vanlig byggesak å regne: NOAH søkte om å få anlegge et deponi. Kommunen var på befaring, og bystyret avviste planprosessen. 

 – Så langt var dette en normal prosess. Det som er unormalt, er at staten engasjerer seg så sterkt i en privat utbyggingssak, sier Kåss. 

De har heller ikke valgt en normal statlig prosess etter statlige normer. Da ville man fått belyst alternativer til deponiet. Når staten uten videre påtar seg å legge til rette for en konkret løsning, så har saken sporet av, mener Kåss. Selv om alternativet Raudsand på Nesset i Sunnmøre er konsekvensvurdert, er det ikke et reelt alternativ for NOAH å videreføre deponi av farlig avfall så langt unna Oslofjorden.

– Det har aldri skjedd tidligere at staten går inn og vedtar statlig plan til fordel for en privat næringsaktør. Det er hovedgrunnen til skepsisen i lokalmiljøet. Om staten kjører videre på dette, vil det nok bli flere enn én rettssak, sier Kåss.   

Trenger mer kunnskap. Vi har gitt NOAH mulighet til å uttale seg i saken, men de mener at det er staten som er ansvarlig myndighet for å fastsette planprogrammet og overlater til Ola Elvestuen (V) og Klima- og miljødepartementet å uttale seg. 

– Det er ikke tatt noen beslutning om at et fremtidig deponi for farlig avfall skal legges til Brevik. Før en slik beslutning kan tas, trenger vi økt kunnskap, sier Ola Elvestuen. Han forklarer at Porsgrunn kommune har sagt nei til å fastsette planprogram for et mulig deponi for farlig avfall i Brevik, og at kommunen dermed har sagt nei til å konsekvensutrede deponiet. En eventuell beslutning om utredning må derfor skje på statlig nivå ved fastsetting av et planprogram. 

– Dersom en konsekvensutredning konkluderer med at lokaliteten er egnet, og det til slutt tas en beslutning om å gå videre med en reguleringsplan, vil et eventuelt deponi for farlig avfall kreve en utslippstillatelse etter forurensningsloven. Miljømyndighetene vil ikke gi tillatelse til noe som vurderes å ha uakseptable konsekvenser, sier statsråden fra Venstre.

Vanskelige prioriteringer. Hva skal veie tyngst, hensynet til lokalbefolkningen som frykter konsekvensene av et giftdeponi, eller den praktiske beliggenheten for et deponi i Brevik? Mange konfliktfylte miljøsaker handler om vanskelige prioriteringer mellom ulike interesser.

Et motargument mot å la jurister overstyre myndighetene i slike spørsmål, er at slike prioriteringer bør gjøres av politikere. Dette er et falskt argument, mener jusprofessor Ole Kristian Fauchald. 

– Det er politikerne som har satt de generelle rammene gjennom lovgivningen. Hvis man mener politikerne ikke følger lovgivningen, er det naturlig å håndtere det utenfor de politiske prosessene, sier han.  

Det er domstolenes oppgave å vurdere om politikerne følger lovverket de selv har vedtatt. Utfordringen kommer når lovverket er uklart. Politikerne har vedtatt lovformuleringer som er så åpne for å gi forvaltningen bredt handlingsrom.

– Hvis man må tolke veldig brede og åpne formuleringer, er vi tilbake til politikken. Mye av naturforvaltningen har for slapt regelverk fordi politikerne har vært opptatt av å gi forvaltningen fullmakter. Da kan det være vanskelig å få en reell overprøving [av forvaltningens tolkning av regelverket], sier jusprofessor Fauchald. 

Hans kollega, Winge, mener bærekraftsprinsippet er et eksempel på dette.  

– 21 lover bruker bærekraftsprinsippet uten å klargjøre hva det innebærer. Bærekraft er helt uegnet som rettslig styresnor. Det meste kan argumenteres for med bærekraftsprinsippet. Det er på tide med klarere rettslige rammer, sier han.  

Advokat Tine Larsen sier seg enig.

– Noen legger ikke miljø i bærekraftbegrepet i det hele tatt, sier Larsen. Hun mener Norge har viktige miljørettslige prinsipper som kunne vært brukt bedre. 

– Naturmangfoldloven er veldig viktig, men den brukes helt klart ikke godt nok. Den krever blant annet at sakene skal vurderes ut fra den samlede belastningen på økosystemet, sier hun.

Fauchald og Winge har liten tro på at vi får innstramming av lovverket eller nye klageinstanser så lenge vi har mindretallsregjering. 

– En mindretallsregjerings strategi er å ha så brede fullmakter som mulig, påpeker de.  

Eksisterende praksis. I Norge er det uvanlig med særdomstoler, men kanskje er det likevel nødvendig på et felt som miljø og klima? Sverige har hatt en egen miljødom-stol siden 1999 (se undersak.).

– Miljøretten er spesiell ved at det er en tredjepart som har behov for uavhengig vern. Mange beslutninger fattes i samforstand mellom myndigheter og en utbygger som begge er interessert i utbygging. Det er meningen at miljømyndighetene skal representere tredjeparten, men i mange saker ser vi at de marginaliseres og blir mer høringsinstans enn reell beslutningstager, sier Fauchald. 

Den norske trygderetten og jordskifteretten er eksempler på slike særdomstoler. I jordskifteretten er det lagt opp til at partene skal kunne klare seg uten advokat. Trygderetten er en uavhengig ankeinstans i saker om trygde- og pensjonsspørsmål. En anke til trygderetten skal gå gjennom den instansen som ga avslaget, slik at saken kan fremmes uten advokathjelp og rettsgebyr. 

– Målet med trygderetten er å få en relativt rask og faglig god vurdering av disse sakene fordi de betyr så mye for den enkelte. Da vil man også ha dommere som kan feltet godt, sier Fauchald. 

Utvide mandatet. Den danske løsningen, med en uavhengig klagenemnd for miljøsaker, ligner mer på løsninger vi er vant til i Norge. Over halvparten av alle saksfelt i norsk forvaltning har et uavhengig klageorgan. Disse løser tvister før de kommer så langt som til rettssystemet. Det eneste klageorganet vi har for miljøsaker er Klagenemnda for miljøinformasjon. Den har et snevert mandat og behandler kun klager på innsyn i miljøinformasjon fra private selskaper. Nemndas avgjørelser er bindende.

– Det er en besnærende tanke om de kunne fått et utvidet mandat, sier Winge og viser til miljøorganisasjonen Sabima, en miljøorganisasjon som jobber for å stanse tapet av naturmangfold, og sikter mot å få et forslag om en uavhengig miljøklagenemnd til behandling i Stortinget. Utbygging og andre arealendringer er den største trusselen mot naturmangfoldet. I plansaker er det i dag Klima- og miljødepartementet som er siste klageinstans. 

– Der får ikke sakene en objektiv faglig og juridisk vurdering. Vi savner et klageorgan som kan gjøre en faglig vurdering uten å være styrt av politiske føringer, sier naturforvalter Anne Breistein i Sabima. Hun tror også at dette kunne hatt en preventiv virkning:

– Naturmangfoldet hadde fortjent at utbyggere og kommuner visste at de kunne bli dømt om de ikke fulgte loven, sier hun. 

Redde for ferieidyllen. I Brevik-saken diskuteres det om også Huseiernes Landsforbunds medlemmer eller eventuelt andre aktører skal gå til rettssak.

Distriktsleder for Huseiernes Landsforbund i Telemark, advokat Thor Johan Larsen, har på vegne av sine medlemmer skrevet merknader til Klima- og miljødepartementets forslag til planprogram. 

Larsen peker på at Kommunal- og moderniseringsdepartementet med Jan Tore Sanner i spissen har slått fast at lokaldemokrati er en kjerneverdi i det norske samfunnet. 

– Når Porsgrunn kommune sier nei, virker det som om departementet kjører det opp på statlig plan og tilsynelatende tar kontroll over hele planprosessen. Det er klart i strid med veiledningene for kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre. Jeg tror det er viktig å minne departementet på at lokaldemokrati er en kjerneverdi i det norske samfunnet.

Huseiernes Landsforbund, avd. Telemark mener at det i det minste bør være en uavhengig miljøinstans som gjennomfører konsekvensutredningen.  

På stranden i Brevik står Svein Tore Uldal, medlem av aksjonsgruppen Vern om Grenland og talsperson for By- og nærmiljøpartiet. Han kommer ikke til å gi opp kampen og varsler om sivil ulydighet dersom prosessen fortsetter. 

– Dette er rekreasjonsfjorden vår. Det er her vi bader, her vi har hyttene våre og her vi slapper av. Hva om det skjer en ulykke her? Jeg mener det er statens oppgave å gi oss midler til å dekke den økonomiske byrden ved en rettssak.

Billig rettsvern over grensen.

I våre naboland er allerede uavhengige klageorganer veletablerte. Der kan private be om en objektiv vurdering av om forvaltningen har fulgt regelverket i saker som påvirker miljøet.

Gratis saksbehandling. Klageorganene kan også overprøve de politiske prioriteringene i vedtakene. Saksbehandlingen er gratis eller har et lite gebyr.

I Sverige fikk de en egen miljødomstol i 1999. Mark- och miljødomstolen består av juridiske og sakkyndige domsmenn og fungerer som et klageorgan for vedtak truffet etter miljø- og planlovgivningen. Private trenger sjelden å bruke advokat, og domstolen er pliktig til å vurdere saken og ta hensyn til alle parters argumenter.

Målet er at 75 prosent av alle sakene skal være behandlet innen seks måneder. I fjor behandlet Mark- och miljødomstolen 2900 saker. Rundt 20 prosent av dommene ankes videre til Mark- og miljööverdomstolen.

Uhåndterlig saksmengde. Tidligere var den svenske klageordningen som i Norge, med politisk behandling av klagene. Bakgrunnen for at Sverige endret system, var ifølge sjefsrådmann Thed Adelswärd ved Lunds tingsrett at politikerne ønsket å redusere antallet klagesaker som kom til politisk behandling.

– Saksmengden var blitt for stor, og mange miljøspørsmål var vanskelige å håndtere politisk. De mente at det var bedre med en juridisk håndtering av klage-sakene, sier han.  

Da miljødomstolen ble stiftet, var målet en objektiv, juridisk vurdering av sakene.  

– De ansatte i miljødomstolene har spesialkompetanse på miljølovgivningen. Ideen er å sette kunnskap foran politiske prioriteringer, sier Adelswärd. Regjeringen kan fortsatt gripe inn i en del større saker, men det er langt færre saker som går til regjeringsnivå nå enn før.  

I motsetning til Norge har Sverige tradisjon for forvaltningsdomstoler, særskilte domstoler som prøver offentlige organers handlinger og vedtak. Adelswärd tror dette kan være en av årsakene til at svenske politikere også ønsket å overlate klagebehandlingen i miljøsaker til rettsvesenet.

Vil avdekke politisk styring. I Danmark finnes det en ordning som på mange måter ligner mer på løsninger vi har i Norge i dag. Det såkalte Miljø- og Fødevareklagenævnet er et særskilt klageorgan i miljøsaker og Planklagenævnet tar seg av planer om arealutnyttelsen i Danmark.

Prøvingen i de uavhengige klagenemndene skal skje uten direkte instruksjoner fra politisk hold.   Miljø- og Fødevareklagenævnet deles inn i ni avdelinger som hver består av en formann, to høyesterettsdommere, en spesialist fra miljøorganisasjoner og en fra industrien.

Områdesjef i Miljø- og Fødevareklagenævnet, Charles Bo Volkersen Conrad, forklarer at hvis beslutningen som blir klaget for nemnda er tatt av politikere, vil man i tillegg trekke inn en spesialavdeling. Da hentes det inn fire representanter valgt av de fire største danske partiene.

– Her vil man kunne argumentere for at det er et politisk element i avgjørelsen. De fire representantene er ofte gamle politikere, og de vil jo avspeile den utviklingen partiet ønsker, sier Conrad.

Disse sakene utgjør rundt 10 prosent av sakene i nemnda. Hvert år tar klagenemnda for seg rundt 1400 saker, og Planklagenævnet behandler cirka 800 saker i året. I fjor behandlet de 560 natursaker, 364 miljøsaker og 257 fødevaresaker, samt 684 saker i Planklagenævnet. Klagesakene kan for eksempel handle om tvister rundt naturområder, beskyttelse, ferdsel og avveining samt planlegging og bygging av større industrianlegg som renseanlegg, biogassanlegg, store parkeringsplasser og lignende. 

En mindre andel saker fra Miljø- og Fødevareklagenævnet ender i rettssystemet, cirka 90 saker i året, men i ni av ti tilfeller gir retten nemnda medhold i sine uttalelser.

Juss-Buss: «Fragmentarisk rettsområde.»

Jusstudentene i Juss-Buss gir gratis rettshjelp på områder der de mener det er stort behov for det. I 2015 tok de miljørett inn som et eget saksområde. De så at det var et stort behov for kompetent juridisk bistand i miljø-spørsmål, og at det var mange som ikke hadde råd til å betale for advokathjelp i slike saker.  

– Det er mange som jobber for miljøets interesser politisk, men vi ser et ubrukt potensial for miljøvern også innenfor det regelverket som eksisterer, påpeker Anette H. Bergland i Juss-Buss’ miljø- og fengselsgruppe.  

Studentene i Juss-Buss har ikke lov til å føre saker for retten, men gir juridisk rådgivning. De synes det har vært utfordrende å jobbe med miljøsaker og beskriver miljøretten som et stort og fragmentarisk rettsområde, med saker som ofte krever miljøkunnskaper som de ikke har. De skal nå revurdere om de skal fortsette å jobbe med miljørett.   

– Juss-Buss mener at dette er et rettsområde som krever flere dedikerte, ferdigutdannede jurister. Miljøretten er for viktig til at det burde overlates kun til studenter, uttaler de.

De mener at det kunne vært gunstig med et klageorgan med spisskompetanse på miljøspørsmål. 

– Det er en dyr og omfattende affære å ta en sak inn for retten – et eget klageorgan med lave-re saksomkostninger kunne gjort det lettere å få en grundig og uavhengig vurdering i miljøsaker, sier Bergland.